Løyhyttefesten markerer det jødiske folks vandring fra slaveriet i Egypt, gjennom ørkenen og til Løfteslandet. Gjennom århundrene har jødene lidd under diskriminering og forfølgelse, og etter nesten 2000 år i eksil ble den moderne staten Israel opprettet.
Etter at Israel ble gjenopprettet i 1948 flyktet omkring 850.000 jøder fra arabiske land, mange ble utvist fordi de var jøder. De fleste flyktet til Israel, og etterkommerne utgjør i dag litt over 50% av jødene i Israel.
Denne delen av jødefolkets historie har fått lite oppmerksomhet i det internasjonale samfunnet, og blitt lite vektlagt knyttet til den politiske konflikten mellom Israel og arabiske muslimer. Det bor seks millioner jøder i Israel, og 360 millioner arabere fordelt på 22 stater.
Unnlatelsen er både bekymringsfull og smertefull for alle de jødene, og deres etterkommere, som har følt dette på kroppen. Flyktningene ble ofte utvist og fordrevet uten sine verdier eller eiendeler. I Israel ble de bosatt i flyktningleirer.
Flyktningene levde ofte slik i årevis, under kummerlige forhold. De bevarte sin ukuelige optimisme og troen på å skape seg en bedre fremtid – og i dag blomstrer deres etterkommere i Israel.
Flyktningene møtte store utfordringer i den nyfødte jødiske staten. De arabiske nasjonene som fordrev dem gikk tre ganger til krig for å utslette landet deres, og trusselen fra Den palestinske motstandsbevegelsen ble en del av den nye hverdagen. Senere fulgte den massive demoniseringen fra Forente Nasjoner og de hjerteløse anklagene om okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser.
Lydia Ban-Av – Libya
«Jeg var fem år da vi emigrerte til Israel, vårt hjemland – landet med melk og honning», forteller Lydia Bar-Av. Hun kom til Israel fra Libya med familien sin i 1950. Bak seg har hun en karriere som en anerkjent israelsk poet og litterat.
«Etter ankomst ble vi to år i en flyktningleir, og deretter flyttet vi til flyktningleir nummer 2, hvor vi bodde mer enn syv år.» Lydia har fortalt historien til den fem år gamle lille jenta til et publikum over hele verden – og om hvordan hun ikke bare kom seg gjennom disse årene, men også ble til en folkekjær og betydningsfull skikkelse i Israel.
Familien på åtte bodde i en liten sparsommelig hytte, så Lydia tilbragte det meste av dagen ute i naturen. I stedet for å la seg trykke ned av oppvekstforholdene, brukte hun situasjonen til å skape seg en karriere.
«I dette miljøet skrev jeg alle dagbøkene mine, som senere utgjorde grunnlaget for fire poesibøker,» forteller Lydia.
Hun omtaler foreldrene sine, Shimon og Ida Hassan, som «de virkelige heltene – De var mine forbilder. De lærte meg å fokusere på de tingene som virkelig betyr noe. Takket være dem utviklet jeg en indre styrke, så jeg kunne håndtere mine utfordringer.
«Jeg lærte at, til tross for de vanskelige forholdene, kunne jeg være en flittig elev og vinne et stipend for videre studier. Jeg lærte å fungere sammen med mennesker som var helt annerledes enn meg.»
Da faren hennes ble svært syk, klaget foreldrene aldri, men de takket Gud, som hadde bragt dem til Det lovede land.»
I flyktningeleiren levde hun sammen med jøder fordrevet fra flere ulike arabiske nasjoner – Irak, Egypt, Marokko og Jemen. «De kledde seg annerledes og snakket varianter av arabiske som jeg ikke forstod. Det var en utfordrende og berikende erfaring å leve sammen med dem i fred og gjensidig respekt.»
Da hun begynte på videregående skole ble hun en del av det israelske samfunnet på en ny måte. «Jeg var den enste eleven fra flyktningleiren. De andre kom fra veletablerte familier. Men jeg var stolt av familien min og historien min.
Lydias jødiske slekt hadde bodd i Libya i flere hundre år. Hun vokste opp i den lille fiskelandsbyen Khoms. Hun forteller at familien hadde et godt forhold til araberne, men at det forekom sporadiske pogromer mot jøder. Faren og hans bror ble en gang angrepet, broren ble myrdet og faren hardt skadet. Minnene fra angrepet hjemsøkte faren hele livet, gjennom nattlige mareritt.
Som poet, forfatter og formilder forteller ikke Lydia en historie om urettferdighet, lidelse og nederlag – men «om kjærlighet, overlevelse og suksess.»
Levana Zamir – Egypt
Levana ble født i Kairo i 1938, og tilhørte to betydningsfulle og veletablerte jødiske familier, som hadde emigrert fra Italia til Egypt på 1700-tallet.
Da Israel ble gjenopprettet i 1948 var jødiske institusjoner i det egyptiske samfunnet viden anerkjente, forteller Levana.
«Jødene i Egypt drev 16 gode jødiske utdanningsinstitusjoner, fem i Kairo og ni i Alexandria; to av landets beste sykehus; Aldershjem; utstrakt arbeid for foreldreløse barn og andre sårbare grupper; og mer enn 60 praktfulle synagoger.»
«Alt dette fikk en brutal slutt i 1948», forteller hun. Da den jødiske staten ble etablert satte egyptiske myndigheter umiddelbart inn tiltak som forverret situasjonen for landets jødiske innbyggere.
«Ti egyptiske offiserer brøt seg inn i huset vårt ved midnatt og lette overalt. De fant ingenting og dro igjen. De gjorde det samme hos min onkel Habib, min fars bror. De fant ingenting … men anklaget ham for å være sionist, og fengslet ham. De fengslet 1300 jødiske menn og 50 kvinner knyttet til anklage om at de var sionister.»
Myndighetene konfiskerte familiens trykkeri, etter at kongen av Egypt, Farouk, hadde innført en særlov som diskriminerte jøder som forrædere.
«Plutselig var det en forbrytelse å være jøde… I 1950, etter nesten to års fengsel under svært dårlige forhold, ble onkelen min utvist direkte fra fengselet til et skip klar til avreise. Vi måtte også dra, med bare en koffert og 20 pund til hver av oss i reisepenger – tvunget til å etterlate oss alle våre verdier og eiendeler.»
Jødene fikk naturligvis ikke mulighet til å reise til Israel, de kom til Frankrike og ble integrert i en flyktningleir ved Marseille. Etter noen måneder reiste de med et skip til Israel. Levana erindrer familiens lykke da de så Karmelfjellet, idet skipet nærmet seg Haifa.
Til å begynne med, forteller Levana, var hun og hennes seks brødre sjeleglade for å kunne bi i et stort telt nær Tiberias. «Men vinteren 1950 var spesielt kald, med mye vind og regn. Midt på natten blåste teltet av sted, og regnet strømmet over dem»
I ettertid er det en bittersøt erfaring, forteller Levana. Under høytidene erindrer familien sin historie, og spøker med å ha sin egen erfaring med Løhyttefest og Exodus – samtidig som man sørger over det man har gått gjennom.
Levana har viet flere år av sitt voksne liv til å fremme historien til jødene som flyktet fra de arabiske landene. Hun fungerer som leder ev en organisasjon for jøder som ble fordrevet fra Egypt. I 2013 ble hun invitert til FN for å fortelle historien sin.
Yona Bar Ami – Jemen
Yona ble født i Jemen i 1942. Hun vokste opp i «den rene fjelluften» i Manakhah, like ved hovedstaden Sanaa.
Jøder og arabiske muslimer bodde i de samme nabolagene, og jødene hadde frihet til å utøve religionen sin. Farens familie var velstående og hjalp fattige jødiske og muslimske familier med å få dekket sine primære behov.
«Jødene i Jemen bevarte drømmen om å få vende tilbake til hjemlandet gjennom århundrene», forteller Yona. «Hele tiden snakket jødene i Jemen om Jerusalem og lengselen etter Det lovede land.»
Det samme året som Israel ble etablert, startet problemene for de jemenittiske jødene. «Ærekrenkelser, tyveri og plyndring av hjemmene og butikkene til jødene i Sanaa. Nyhetene om det som skjedde i Sanaa nådde alle byene i Jemen, og jødene ble slått av frykt uansett hvor de befant seg i landet.»
En israelsk luftbro hentet de jemenittiske jødene hjem i 1949 og 1950. «Gjenopprettelsen av Israel førte til at forholdende for jødene ble forverret – jødene forstod at de ikke lenger hadde noen fremtid i Jemen.»
Da Jemen i 1949 besluttet at jødene skulle få forlate landet, gav det grønt lys til massive angrep på jødene. Fodi man fryktet at landets muslimske ledere ville trekke tilbake godkjennelsen, fullførte man immigrasjonen av jødene så hurtig som mulig.
«Vi landet på en regnfull og stormfull natt, og spenningen var stor,» forteller Yona Bar Ami om familiens ankomst til Israel 29. desember 1949. «Mennene knelte og kysset bakken.»
Jemens jøder hadde drømt om å komme hjem, men opplevelsen var alt bittersøt. Som de andre jemenittiske jødene ble Yona og familien integrert i flyktningleirer. Hun ler når hun erindrer hvordan de sefardiske jødene reagerte på maten til de askenasiske jødene, fordi den ikke smakte noenting – seom om de var gått tomme for krydder.
Yona, hennes tre søsken, foreldrene deres og besteforeldrene gikk en utfordrende tid i møte. Regn og snø veltet teltet de bodde i og bestefaren ble alvorlig syk. Faren hennes kjøpte en tomt for å bygge et hjem, men bestefaren levde ikke lenge nok til å flytte inn i huset familien hadde bygd.
Fetteren hennes var et av flere barn som ble meldt savnet etter ankomsten til Israel. Yona forteller at familien ikke forstod at det pågikk en organisert kampanje for å stjele barna og gi dem nye jødiske familier. Hun beskriver de jemenittiske jødene som naive – de viet livene sine til hardt arbeid, studier av de hellige skriftene og bønn.
Yona engasjerte seg i en bevegelse som krevde svar av myndigheten på hva som skjedde med de bortførte jemenittiske barna.
I februar i år kunngjorde statsminister Benjamin Netanyahu: «Tiden er inne for at Israels regjering anerkjenner familiene som fikk sine spebarn bortført – til at de mottar økonomisk erstatning. Men erstatningen vil ikke godtgjøre for den forferdelige lidelsen familiene gikk gjennom, og går gjennom. Det er en uutholdelig lidelse.»
Til tross for at alderen begrenser hennes aktivitet, forteller Yona stolt om reisen fra Jemen, via flyktningleiren og til dit hvor hun befinner seg i dag. Hun har tre barn. «Det en glede å se mine barnebarn og oldebarn vokse opp og gjøre fantastiske ting, hver på sin spesielle måte.»
Fritt etter artikkel i Jerusalem Post, 24.09.2021 – lenke til artikkelen:
