Haj Amin al Husseini var stormufti av Jerusalem fra 1921. På slutten av 30-tallet rømte han fra britenes arrestordre. Han ankom Nazi-Tyskland i 1941, hvor han ble frem til nazismen i Europa var beseiret. I mellomtiden var han blant annet aktiv knyttet til massakrer på jøder i Irak og jøder på Balkan.
Fra sin base i Nazi-Tyskland sørget han for å sabotere avtaler som sikret titusener av jødiske barn i Europa evakuering til det britiske mandatområdet Palestina – barn som senere ble myrdet i nazistenes tilintetgjørelsesleirer. Ja, muftien inspiserte konsentrasjonsleirer i Det tredje riket.
Husseini var en agitator for terrorisme mot jøder som blant annet førte til de grusomme massakrene i Safed og Hebron i 1929.
Dette var lenge før staten Israel ble opprettet i 1948, og lenge før den såkalte «okkupasjonen» i 1967. Det bør ikke herske noen som helt tvil omkring at den arabiske terrorismen ikke kun er består av nasjonalisme og motstand mot en jødisk statsdannelse, men også har et opplagt og tydelig religiøst grunnlag. Ennå i dag hyller de palestinske grupperingene, både Fatah og Hamas, selvmordsbombere og andre terrorister som martyrer falt i hellig krig for allah.
Da Adolf Hitler kom til makten i 1933 sendte stormuftien ham gratulasjonstelegrammer, og i 1938 mottok muftien våpen fra Hitler og nasjonalsosialistene til kampen mot jødene.
Jødene var undertrykt og forfulgt av kristne i Europa fra de romerne keiserne innførte sin variant av kristendommen som sin offisielle religion på 300-tallet. Islam ble funnet opp på 600-tallet. Muhammed og hans etterfølgere samlet de arabiske nomade-stammene og underla seg Midtøsten ved sverdet. Under islam levde jødene som annenrangs borgere.
Fra 1800-årene begynte jødene å vende tilbake til sitt historiske hjemland, som fra 1500-tallet og frem til første verdenskrig var okkupert av tyrkerne. De folkerettslige beslutningene om opprettelse av en jødisk stat ble vedtatt i 1920. Med det tiltok den jødiske innvandringen, og den arabiske terrorismen mot sivile eskalerte.
De muslimske araberne stod samlet i avvisningen av de folkerettslige beslutningene – helt uavhengig av grenser, arealer, demografiske forhold eller Jerusalems status.
De muslimske araberne brydde seg ikke om at jødene var urbefolkning i området. De definerte jødene som innflyttere og inntrengere. Hatet mot jødene ble legitimert med løgner og propaganda.
De væpnede jødiske gruppene som vokste frem knyttet til behovet for å forsvare uskyldige sivile, ble av araberne definert som den angripende part. Når jødene begynte å forsvare seg skapte araberne fortellinger om jødiske overgrep og de falne araberne ble hyllet som helter og martyrer.
Disse fortellingen ble overlevert til de neste generasjoner som gikk til tre angrepskriger for å utslette Israel etter opprettelsen i 1948. Etter at jødene hadde beseiret de fiendtlige angripende arabiske hærene, ble nye fortellinger av løgner og hat brakt videre til de kommende generasjoner.
I nyere tid har den muslimske arabiske propagandaen adoptert vestlige begreper som «okkupasjon», «apartheid» og «krigsforbrytelser» for å legitimere sitt hat og sine løgner. Frem til midten av 60-tallet vant slik propaganda bare gehør hos nazister og kommunister.
Arabisk terrorisme mot sivile jøder april – juni 1936
Ricki Hollander er medieanalytiker i organisasjonen The Committee for Accuracy in Middle East Reporting in America, en organisasjon som overvåker mediers omtale av den jødiske staten.
Hollander har samlet en oversikt over arabisk terrorisme mot sivile jøder i perioden april – juni 1936, agitert av stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al Husseini:
- 15. april: 3 jøder i Tulkarm myrdet av arabere.
- 19. april: 9 jøder i Jaffa myrdet av arabere.
- 20. april: 5 jøder i Jaffa myrdet av arabere.
- 22. april: Jødisk kvinne i Jaffa myrdet av arabere.
- 26. april: Jødiske hus i Nasaret og Beit Shean brent av arabere.
- 26. april: Arabisk pøbel angriper og slår en jødisk gutt i Jerusalem.
- 28. april: 4 jødiske gårdsarbeidere i Migdal skadet av arabere.
- 29. april: Araber brenner ned en jødisk skog i Balfouriya.
- 29. april: Britisk politi stanser arabisk opprør i Jerusalem
- 1. mai: 2 jøder i Haifa myrdet av arabere.
- 3. mai: Arabisk mobb brenner ned jødisk tømmerverksted i Haifa.
- 4. mai: Jødiske frukthager i Mishmar Ha-Emek brent av arabere.
- 4. mai: Arabere ødelegger 200 dekar hvete i Ramat David.
- 5. mai: 500 appelsintrær som ble revet opp med røtter i Tel Mond av arabere.
- 7. mai: Araber skyter på jødisk buss i Beit Dagan.
- 10. mai: Araber brenner avlinger og høystakker i Givat Ada.
- 10. mai: Araber raser opp nyplantede olivenlunder i Zikhron Yaakov.
- 11. mai: Araber brenner jødiske avlinger i Ramat David.
- 12. mai: Araber brenner treske i Zikhron Yaakov.
- 13. mai: 2 eldre jøder myrdet av arabere i Jerusalems gamleby.
- 13. mai: Jødiske butikker i Haifa steinet av arabere.
- 13. mai: Flere frukthager brant i Mishmar Ha-Emek.
- 16. mai: 3 jøder i Jerusalem som forlater en kino, blir skutt av arabere.
- 19. mai: Araber myrder en jøde i Jerusalems gamleby.
- 20. mai: 2 jøder såret under arabisk angrep på buss.
- 24. mai: Araber såret alvorlig en jødisk vakt ved Majd el Krum.
- 25. mai: Araber myrdet en jøde ved Det hebraisk universitet.
Fra 30. mai – 13. juni 1936: Mer enn 11 angrep. Arabere ødela over 30 000 trær plantet av jøder, i tillegg til mange frukthager, avlinger og fjøs. Telefonkabler ble kuttet, veier er sperret og broer ødelagt. Frivillige fra Syria og Irak hjalp araberne i angrepene.
- 31. mai: Jøde i Givat Shaul drept av arabere.
- Juni: Jødisk busspassasjer drept av arabisk rifleskudd.
- 5. juni: 5 jødiske passasjerer skadet da arabere kastet bombe mot bussen i Haifa.
- 6. juni: Jødisk jente hardt skadet av arabiske skudd mens hun reiste på buss.
- Juni: Araber angriper jøder på vei til Potash-verkene ved Dødehavet.
I den arabiske kampanjen for terror 16. juni – 17. juli ble 9 jøder drept, oftest etter arabiske bakholdsangrep på busser. 75 000 trær plantet av jøder ble ødelagt.
Den arabiske terrorismen mot sivile jøder og deres interesser fortsatte gjennom 1936, 1937, 1938 og 1939.
Tiberias-massakren 1938
I oktober 1938 myrdet en organisert gruppe arabiske terrorister 21 sivile jøder – inkludert tre kvinner og 10 barn mellom ett og tolv år – i det jødiske kvarteret i Tiberias. Araberne knivstakk, skjøt og brente ofrene.
New York Times (4. oktober) rapporterte om den blodige massakren:
Ikke siden opptøyene i 1929, da arabere massakrerte kvinner og barn i Safed og Hebron, har det foregått en nedslaktning som angrepet i Tiberias.
Angrepet var tilsynelatende godt organisert, siden den arabiske mobben, før den kom ned til Tiberias, kuttet alle telefonlinjer til byen. Etter å ha kommet i to grupper fra motsatte retninger ved et gitt signal, som var en fløyte fra åsene rundt byen, startet volden.
Bandittene stormet til hoved-synagogen, drepte Jacob Zaltz og satte deretter bygningen i brann.
Araberne brøt seg inn og knivstakk og satte fyr på Mr. Kabin [en eldre amerikansk jøde som nylig hadde kommet til Palestina] og hans søster. Begge døde.
Derfra gikk bandittene videre til Joshua Ben Arieh hjem, hvor de knivstakk og brente Joshua, kona og en sønn, for deretter å skyte hans spedbarn. I det samme huset ble tre av barna til Shlomo Leimer myrdet – 8, 10 og 12 år gamle ble de knivstullet og brent til døde.
Da de gikk videre brøt de seg inn i Shimon Mizrahis hjem. De drepte kona hans og fem barn i alderen 1 til 12 år. Deretter satte de fyr på huset.
Kun 15 jøder voktet Tiberias over 2000 jøder da arabere utførte massakren. Behovet for væpnede organiserte jødiske grupper ble tydeliggjort, også i områdene rundt Genesaretsjøen, hvor jødene inntil da følte seg tryggere enn i kystområdene og i Jerusalem.
Terrorismen gav de ønskede resultater
Husseinis terrorisme mot sivile forsvarsløse jøder ble agitert for å legge press på den britiske mandatmakten. Araberne hadde tidligere lykkes i å presse britene til å gi hele 77% av det området de folkerettslige beslutningene hadde tiltenkt til opprettede av en jødisk stat. Husseini skulle lykkes med den bestialske strategien.
Etter tre år med spredte og mer organiserte angrep på sivile jøder, inkludert kvinner og barn, gav terrorismen resultater. Britene innførte strenge begrensninger for jødisk innvandring. Tusener av jøder ble avvist ved ankomst til det britiske mandatområdet og sendt tilbake dit de kom fra. Jødene stod nå ovenfor trusselen om folkemord ved nazismens fremmarsj i Europa. Britens unnfallenhet fikk katastrofale resultater.
Britene sviktet fatalt i oppfølgingen av sin myndighet som mandatmakt, som ifølge de folkerettslige beslutningene skulle sikre jødisk innvandring og tett bebyggelse i hele mandatområdet (inkludert de 77% som ble tildelt araberne, og ble etnisk renset for jøder), inntil den jødiske staten var etablert.
Konklusjon
Spørsmålet om hvem som har skylden for hva, knyttet til dagens konflikt mellom Israel og arabere som kom til å definere seg som «palestinere» har bare to mulige svar:
Enten er jødene innflyttere og inntrengere i arabiske muslimer land, eller så er de arabiske muslimene terrorister som forkaster både Folkeretten og Menneskerettighetene ved å nekte å anerkjenne den jødiske staten og fortsette å terrorisere og myrde sivile uskyldige jøder, inkludert kvinner og barn.
Konflikten har i utgangspunktet ingenting med situasjonen som oppstod etter 1948 eller 1967 å gjøre.
Konflikten oppstod da forfulgte jøder begynte å vende tilbake til sitt hjemland på slutten av 1800-tallet, og de arabiske muslimene angrep og myrdet dem. Da jødene organiserte væpnede grupper for å forsvare sine sivile, jordbruket og infrastruktur, oppstod det trefninger.
Jødene bygget opp et forsvar som forhindret de arabiske muslimene å utrydde dem, et forsvar som fra 70-årene – heldigvis – ble sterkere enn alle de arabiske fiendtlige statenes krigsmaskineri til sammen.
Palestinerne søkte samarbeid med både Nazi-Tyskland og den kommunistiske Sovjetunionen i kampen mot jødene. Det påførte jødene, og senere Israel, mye lidelse, men de vant slagene.
Kampen pågår fremdeles – nå gjennom selvmordsbombere fra «Vestbredden, terrorgrupper som Hizbollah og Hamas, utallige demoniserende FN-resolusjoner, den internasjonal boikott-kampanjen, Irans atomprogram og norske «fredsinitiativer».
I Norge står mektige aktører sammen i å anklage jødene i Israel for “okkupasjon”, “apartheid” og “krigsforbrytelser”. Jødene blir beskylt for brudd på Folkeretten og Menneskerettighetene, når de forsvarer seg mot palestinernes forkastelse av nettopp både Folkeretten og Menneskerettighetene. Forstå det den som kan.
Blant disse aktørene er: Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier. LO. Norsk folkehjelp og Flyktninghjelpen. Den norske kirke, Mellomkirkelig Råd og Kirkens nødhjelp. FN-sambandet. Palestinakomiteen, BDS Norge og Ship to Gaza.
Bastionen omfavner den politiske venstre-ekstremismens anerkjennelse av den arabiske, senere palestinske propagandaen, som inntil slutten av 60-årene kun ble kjøpt av nazister og kommunister.
