I perioden 1922-1928 levde jøder og arabere i relativt fredelig sameksistens i det britiske mandatområdet Palestina.
I avslutningen av 1928 forandret situasjonen seg. Jerusalems stormufti, Amin al Husseini oppfordret araberne til å angrepene jødene med løgner om at jødene ville overta kontrollen over tempelplassen og al Aqsa-moskeen.
Det eneste jødene ønsket var å få be ved Klagemuren, ved foten av tempelplassen, jødedommens helligste sted.
14. august demonstrerte 6000 jøder for deres rettigheter til å be ved Klagemuren – «Muren er vår», lød jødenes opprop. Dagen etter oppfordret Det øverste muslimske råd til angrep på jødiske interesser ved Klagemuren, aktivistene brant jødenes bønnebøker og andre religiøse skrifter plassert ved muren for jødiske tilbedere.
23. august spredte volden seg utenfor Jerusalems grenser, og arabere angrep jøder over hele landet. Mange steder fikk mobben selskap av arabiske politifolk. Angrep på jøder i byene Tel Aviv og Haifa ble godt forsvaret av væpnede jøder. Men i mer sårbare områder ble jødene slaktet med kaldt blod.
Massakren i Safed
I Safed ble 18 jøder drept. Til sammen ble 133 jøder myrdet i det palestinske mandatområdet, og mange flere skadet. Terrorismen skapte en bred frykt i de jødiske samfunnene, som nå forstod de ikke ville overleve uten å forbedre organiseringen av væpnede grupper til å forsvare sivile.
David Hacohen var øyenvitne til massakren i Safeds grusomheter: «Inne i husene så jeg de lemlestede og brente kroppene til ofrene for massakren, og den brente kroppen til en kvinne knyttet til et vindusgitter.»
«De slaktet skolelæreren, Aphriat, sammen med sin kone og hennes mor, og skar advokaten Toledano i stykker med knivene sine. Sprengte i barnehjemmene, knuste barnas hoder og kuttet av hendene deres. Jeg så selv ofrene.»
Safed hadde fra 1500-tallet vært sentrum for den jødiske kabbalismen. Byen hadde vært et sentrum for jødene helt siden romerne slaktet jødene i Jerusalem omkring år 70 og 135, da okkupasjonsmakten også la ned forbud for jøder om å oppholde seg i byen. Som en konsekvens vokste de jødiske samfunnene langs Genesaretsjøens bredder og nordover i Galilea. Jødene i Safed har vært ofre for flere bestialske massakrer gjennom, den ene mer ubarmhjertig og grenseløs enn den andre. Det jødiske samfunnet har om og om igjen blitt plyndret, innbyggerne slaktet og de overlevende forvist eller flyktet.
Massakren i Hebron
Det jødiske samfunnet i Hebron ble hardt rammet av den arabiske terrorismen. 67 jøder myrdet på de mest bestialske måter. Massemordet har fått navnet Hebron-massakren.
Det jødiske samfunnet i Hebron bestod den gang av omkring 800 innbyggere. Den arabiske mobben angrep på sabbaten, jødenes helligdag. De gikk fra dør til dør og lemlestet, voldtok og myrdet jøder med kaldt blod, inkludert gravide kvinner og små barn.
Jødene i Hebron var ikke bevæpnet. Araberne angrep i flokker bevæpnet med køller, kniver og økser. Arabiske kvinner dannet en baktropp som kastet stein mot jødene og hjemmene deres.
Aharon Reuven Bernzweig var øyenvitne til den hjerteløse massakren: «Rett etter klokken åtte på morgenen begynte vi å høre skrik. Arabere hadde begynt å bryte seg inn i jødiske hjem. Skrikene var hjerteskjærende. Vi ante ikke hva vi skulle gjøre. De gikk fra dør til dør og slaktet alle de kom over. Skrikene og stønnene var forferdelige. Folk skrek etter hjelp, men hva kunne vi gjøre?»
Jødene som overlevet ble fordrevet fra Hebron og flyktet til andre steder i det britiske mandatområdet. For første gang på flere hundre år var det ingen tilstedeværelse i Hebron, den nest helligste byen for jødene, etter Jerusalem. Etter Seksdagerskrigen i 1967 vant Israel kontroll over Hebron, og jødene kom tilbake.
De palestinske myndighetene (Fatah) hyller hvert år araberne som britene dømte til døden for nedslaktningen av jødene i Hebron. Palestinerens ledere omtaler dem som «helter» og «martyrer».
Til tross for stadige fordrivelser har det alltid bodd jøder i Hebron. Korsfarerne fordrev jødene, men muslimske herskere lot dem senere få bo i byen. Under den spanske inkvisisjonen, da jødene ble fordrevet fra Spania og Portugal, flyktet mange jøder til Hebron. I 1540 fikk de lov til å bygge en synagoge på stedet. I 1893 etablerte jødene et sykehus i Hebron, som behandlet jødiske og arabiske pasienter likeverdig.
Konklusjon
Jødefolket har blitt diskriminert, forfulgt, fordrevet og massakrert i «det kristne Europa» helt siden romerne innførte sin variant av kristendommen på 300-tallet, og frem til nazistenes folkemord som myrdet 6 millioner jøder, inkludert 1.5 millioner jødiske barn.
Islam ble til på 600-tallet. Muhammed samlet de arabiske stammene som inntil da i hovedsak levde som omstreifende nomader. Under islam fikk jødene status som annenrangsborgere. Også ødenes historie under muslimene er preget av massakrer, men ikke i den utstrekning som de opplevde i de kristne områdene.
Gjennom århundrene bevarte det lille forfulgte folket drømmen om å vende tilbake til sine forfedres land. Det hadde alltid bodd jøder i Israel, men majoriteten levde blant nasjonen etter å de stadige fordrivelsene fra hjemlandet. Jerusalem forble sentrum for jødenes etiske identitet, deres religion og kultur.
Fra slutten av 1800-tallet blåste ideologien om nasjonalstaten fra Europa og utover til verdens hjørner. Også jødene organiserte seg rundt kravet og retten til en suveren stat. Den massive forfølgelsen førte jødene i bølger til sitt historiske hjemland.
Araberne ønsket ikke flere jøder i Midtøsten. Massakrene i Hebron og Safed er bare to av mange eksempler på hvorfor det var nødvendig for jødene og etablere organiserte væpnede grupper for å forsvare sivile fra terrorisme og massakrer.
Arabisk terrorismen mot sivile jøder startet ikke etter 1967, ei heller knyttet til fødselen til den moderne jødiske staten i 1948.
Se kort intervju (3 min.) fra 2019, med en av dem som overlevde massakren i Hebron – følg lenken: https://www.jpost.com/israel-news/90-years-later-last-known-jewish-survivor-recalls-hebron-massacre-599438.
