Valget i Norge – og Israel

Arbeiderpartiet skal danne regjering, med Jonas Gahr Støre som statsminister. Etter åtte år med en borgerlig regjering, har folket bedt om et skifte. Vil det bety en forskjell for Israel?

I teorien vil det åpenbart gjøre det. Hva som vil skje i praksis, vet ingen.

Det vi vet er at den forrige Arbeiderparti-regjeringen, der Støre var utenriksminister, var den eneste regjeringen i Europa (!) som ville anerkjenne terrorgruppen Hamas som palestinernes myndigheter.

Vi vet også at Støre som som Norges utenriksminister, i den samme forbindelse, løy på direktesendt TV da han benektet å ha hatt samtaler med ledelsen i Hamas.

Vi husker alle at Norges finansminister i den Arbeiderparti-ledede regjeringen, Kristin Halvorsen (SVs daværende leder) gikk i demonstrasjonstog gjennom hovedstadens solfylte gater, under faner med opprop om å boikotte Jaffa-appelsiner.

De katastrofale OSLO-avtalene hadde neppe blitt inngått uten medvirkningen fra Arbeiderparti-regjeringen og deres nøkkelpersoner i forhandlingene som ledet frem til en avtale: Utenriksminister Johan Jørgen Holst, Terje Rød-Larsen og hans kone, Mona Juul, som den gang arbeidet i Utenriksdepartementet.

Grums i maktens korridorer – og Israel

I maktens korridorer betyr relasjoner alt, og mye annet ingenting. Terje Rød-Larsen var leder for International Peace Institute prioden 2005-2020. Han trakk seg umiddelbart etter at det ble kjent for styret i IPI at han på et tidspunkt skyldte den omdiskuterte Jeffery Epstein omkring en million kroner. Rød-Larsen har nektet å redegjøre for bakgrunnen for gjelden.

International Peace Institute har i årenes løp mottatt langt over 100 millioner kroner av norske myndigheter. Da Arbeiderpartiets Geir O. Pedersen, som også er Terje Rød-Larsen og Mona Juuls omgangsvenn, var ekspedisjonssjef i UD, ga departementet 36 millioner kroner til IPI, ledet av hans venn, Terje Rød-Larsen. Riksrevisjonen gransker disse uryddige forbindelsene og overføringene av norske skattemillioner. IPS har startet en intern granskning av økonomiske transaksjoner mellom IPI og Jeffery Epstein under Rød-Larsens ledelse. Det hører også til saken at Geir O. Pederenes kone, Mona Christophersen, i 2014 ble ansatt som seniorforsker ved er IPI.

Mona Juul, Rød-Larsens mangeårige samboer, tilhører også Arbeiderpartiets maktelite. Fra 2019 har hun vært ambassadør ved Norges faste delegasjon til De forente nasjoner.

Geir O. Pedersen var også del av Arbeiderparti-temaet som fremforhandlet Oslo-avtalen. Han tjente etter det i flere ulike roller i Utenriksdepartementet, og som den norske representanten for de palestinske myndighetene. Fra 2019 startet hans periode som FNs spesialutsending til Syria.

Pedersens kone, Mona Christophersen, er forsker ved The Peace Research Institute Oslo, med palestinere og palestinske flyktninger som spesialfelt. Hun er også en av 62 forskere i FAFO (Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon), som ble opprettet med bidrag fra LO og Fagforbundet – som går inn for full boikott av Israel: Økonomisk, akademisk og kulturell.

Disse korte eksemplene er få av mange eksempler på hvordan Arbeiderpartipolitikere med mye makt i Norge, også utøver sin innflytelse på andre nasjonale og internasjonale betydningsfulle beslutningsarenaer. Deres sentrale roller i UD, deres betydningsfulle posisjoner i FN og deres påvirkning på både det norske og det internasjonale samfunnets holdning og tilnærming til konflikten mellom jødene i Israel og deres palestinske fiender, setter oss på sporet av alt det som rører seg under den mer synlige overflaten.

FN har blinket ut den jødiske staten som mål for massiv demonisering og fordømmelse, altså i tråd med den norske venstresidens politikk. FN har utviklet seg til en minaret for Israels kritikere, motstandere og fiender. FN produserer flere fordømmende resolusjoner mot den lille jødiske staten alene, enn mot alle verdens tyranniske regimer og diktaturer til sammen. Dette kan bare la seg gjøre ved relasjoner, nettverk og allianser som ikke er kjent for oss som går til valgurnene og stemmer på saker som er viktige for hverdagen vår. Men norske politikk utøver makt og innflytelse over mer enn vår hverdag, den påvirker hvordan FN forholder seg til den jødiske staten, og de israelske jødenes hverdag. Ingen skulle være i tvil om det – ikke etter Oslo-avtalene.

Arbeiderpartiet lover å fremme en anti-israelsk pro-palestinske agenda – i Norge og i FN

Frp og Krf ønsker har programfestet at de ønsker å flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv til Israel. Til tross for at Høyre fremmer økt samarbeid med Israel, og tar tydelig avstand fra boikott og palestinsk terrorisme, har de to mindre partiene ikke fått med seg Solberg på å flytte ambassaden.  

Med SV på laget, og med støtte fra kommunistene i Rødt, vil den siden av Arbeiderpartiet som er mest fiendtlige mot Israel vinne et større handlingsrom. Det er helt sikkert.

Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier går i likhet med LO og Palestinakomiteen inn for å boikotte Israel i en eller annen form. Det er sannsynlig at de rødeste kreftene i den forventede nye rød-grønne regjeringen vil prioritere boikott av varer og tjenester produsert av jøder i Judea og Samaria («Vestbredden»), der omkring 450.000 jøder lever og også mange palestinere får sitt levebrød fra.

Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust ble intervjuet av Palestinakomiteen i valgkampen. Han lovet at Arbeiderpartiet i regjering igjen ville bli den regjeringen i Europa som vil lede an i kampen for palestinerne.

Til den ekstremistiske Komiteen, som definerer opprettelsen av den jødiske staten som «en katastrofe», understrekte Aukrust at Jonas Gahr Støre og Anniken Huitfeldt “knapt kan holde en tale om internasjonal politikk, uten å snakke om palestinernes sak”.

Aukrust omtalte forholdet mellom Den norske arbeiderbevegelsen og Den palestinske motstandsbevegelsen som «et kjærlighetsforhold», som kommer til å synliggjøres med Arbeiderpartiet ved roret i norsk utenrikspolitikk. Han gav også løfter om at Norge vil bruke sin stilling i FNs Sikkerhetsråd til å fremme palestinernes sak.

Arbeiderpartiets ungdomsparti (AUF) definerer FATAHs ungdomsparti som sitt «søsterparti» og benevner «Palestinasaken» som sin kampsak nummer en. Dette er foruroligende, når vi vet at nettopp FATAH har utarbeidet et offentlig belønningssystem som sikrer alle palestinere dømt for terrorisme mot sivile jødiske israelere månedlige utbetalinger. «Pay for Slay-politikken» inkluderer familiene til selvmordsbombere, og utbetalingene øker i takt med hvor bestialsk ugjerningen er.

Flere hundre millioner bistandskroner blir årlig brukt av palestinernes mest «moderate» gruppering til å belønne dømte palestinske mordere. Representanter fra deres ungdomsparti blir bedt til AP-ungdommens sommerstevne på Utøya, og norsk ungdom reiser andre veien på «studiebesøk».

FATAH står også bak skolebøkene til den palestinske offentlige grunnskolen. En EU-rapport avslørte nylig at alle palestinske skolebarn, på alle trinn og i alle fag, opplæres til at selvmordsbombere og andre terrorister er nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah.

Vil Arbeiderpartiet heve røsten mot palestinernes forherligelse av terrorisme, og ansvarliggjøre dem ved å sette tydelige krav til endringer? Eller vil partiet overse de grove og systematiske bruddene på Menneskerettighetene, og ensidig ubalansert anklage jødene i Israel for «okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser»? Tiden vil vise det.

Vil Støre igjen oppta samtalene med Hamas, uten å orientere hverken Stortinget eller det norske folk? Er han eventuelt kapabel til å lyve om det, dersom han gjør det – igjen?

Mange politikere i Arbeiderpartiet, SV og Rødt har likhetstrekk med partiet (FATAH) som De palestinske myndighetene utgår fra: I offentligheten snakker man ofte varmt om en to-stats-løsning, men i andre mindre fora knytter man anklagen om «okkupasjon» til selve opprettelsen av Israel i 1948 – slik Palestinakomiteen, Ship to Gaza og BDS Norge gjør det. Aksjonsgrupper besående av representanter med den politiske venstresidens virkelighetsoppfatning.

Dette er ingen antagelse, overdrivelse eller spissformulering. Ledere i Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier er sentrale og profilerte medlemmer i Palestinakomiteen – sammen med biskoper og prester i Den norske kirke. Og vinner disse kreftene frem med sin anti-israelske pro-palestinske agenda, vil det føre mørke skyer over vårt land og folk. Israel klarer seg nok godt, uten vår støtte – de eier Guds Ord og Løfter: