Av alle de jødiske høytidene er Rosh Hashanah kanskje den mest mystiske. Bibelen avslører ikke mye omkring forskriftene for høytiden. Det som er tydelig, er at man skal blåse i shofaren.
Nehemja beskriver den første Rosh Hashanah-feiringen etter hjemkomsten fra det babylonske eksilet:
Så sa Esra til dem: «Gå nå hjem, spis festkost og drikk søt vin! Send også noe av det til dem som ingen dekker bord for. Denne dagen er jo viet til vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.»
Nehemja 8:10.
Esra og Nehemia sa til folket: «Dette er en hellig dag.» I dag begynner de ti dagene med ærefrykt for Den store forsoningsdagen (Yom Kippur). Vi skal ikke sørge, men glede oss – spise, drikke og glede oss. Rosh Hashanah er en gledenes dag.
4. Mosebok kap. 29 definerer de fem viktigste høytidene i den bibelske kalenderen:
Peach (Påske), Shavuot (Pinse), Sukkot (Løvhyttefesten), Rosh Hashanah og Yom Kippur (Den store forsoningsdagen). Meningen med de fire andre høytidene er langt mer åpenbar enn feiringen av Rosh Hashanah.
Bibelen omtaler Rosh Hashanah som «Shofarenes høytid» (shofaren er et bukkehorn man blåser i, som en trompet). I jødedommen markerer høytiden det nye året, og den første av ti dager med bekjennelse og omvendelse, frem mot Den store forsoningsdagen – den bibelske kalenderens aller helligste dag.
Men Bibelen forteller ikke om anger, bekjennelse og omvendelse knyttet til Rosh Hashanah – men sier kun:
Den første dagen i den sjuende måneden skal dere holde en hellig samling. Da må dere ikke gjøre noe arbeid. Den dagen skal dere blåse i sjofaren.
4. Mos. 29:1.
Hva er poenget med å blåse i shofarene? – det forteller Bibelen ikke.
I Bibelen er det heller ingen åpenbar forbindelse mellom Rosh Hashana og Yom Kippur – så hvorfor er det en slik forbindelse i jødedommen?
Messiansk perspektiv
Slik Det gamle testamentet kaster lys over Det nye, kaster også Det nye testamentet lys over Det gamle. Hele Bibelen er jo innblåst av Gud. Bibelen skal leses som en hel bok.
Paulus skriver i 1. Brev til Korinterne 14:8: Om sjofaren gir et utydelig signal, hvem gjør seg da klar til kamp?
I 4. Mosebok 10:9-10, står det: Når dere drar i krig i deres eget land mot en fiende som går til angrep, skal dere blåse alarm på sjofarene. Da vil Herren deres Gud komme dere i hu, så dere blir berget fra fiendene. Når dere har gledesdager, høytidsdager … skal dere blåse i sjofarene …. Det skal være en påminning om dere hos deres Gud. Jeg er Herren deres Gud.
I Det gamle testamentet var fiendene fysiske, i Det nye er fiendene åndelige. Lyden av sjofarene minner oss på Guds tilstedeværelse. I trengsler og prøvelser vender vi oss til Gud, og han vil hjelpe oss.
10 dager før Den store forsoningsdagen blåses det i shofarene som en bønn til Gud om utfrielse.
Og her kan jødedommens tradisjon med bekjennelse og omvendelse kaste lys over sammenhengen til Forsoningsdagen: Ved å blåse i shofaren blir vi minnet om behovet for omvendelse, og at det bare Gud kan frelse oss.
Bibelen lærer oss at omvendelse ligger forut for tilgivelse. Yeshua er det stedfortredende og sonende offer for vår synd og skyld, men Guds nåde blir oss først til del ved vår tro og omvendelse.
Abraham og Isak – et forbilde
Under Rosh Hashanah leser jødene beretningen om da Abraham var villig til å ofre Isak, på Moria-fjellene. Jødene gjør det til minne om at Gud forbarmet seg over Isak og reddet ham. Man knytter beretningen til håpet om at Gud, på Dommens dag, vil forbarme seg over oss – slik Gud ofret et annet offer «istedenfor» Isak.
Yeshua Messiah er offeret som gjelder i vårt sted, slik at vi kan bli stående på Dommens dag.
Ifølge den jødiske tradisjonen kan hver Bibeltekst tolkes til å ha fire ulike betydninger (fire lag): På hebraisk kalles de Peshat, Remez, Derash og Sōd:
«Peshat» refererer til tekstens bokstavelige betydning.
«Remez» er der teksten antyder en tilleggsbetydning som er annerledes enn det vi forstår i bokstavelig forstand.
«Derash» viser at teksten har en skjult og dypere mening, og når vi finner den, forstår vi andre tekster som er konseptuelt knyttet til den.
«Sōd» er den mest komplekse tolkningen, og den inneholder hemmeligheter som få er i stand til å oppdage eller forstå (slik Paulus forklarer i Rom. 11:25-27; 1. Kor. 2:7-8; 1. Kor. 15:51-52; Ef. 3:2-3; Kol. 1:25-27 osv.).
I Evangeliene og brevene i Det nye testamentet benyttes disse fire fortolkningsreglene hyppig. Dette var lett å kjenne igjen for jødene som hørte Jesu og apostlenes forkynnelse i samtiden, da fortolkningsreglene var allmennkunnskap knyttet til tolkning av og debatt omkring Skriftene.
Den senere kristne tradisjonen forkastet Det nye testamentets jødiske bibelske opphav, og man mistet synet av slike selvfølgelige jødiske aspekter ved Skriftene.
I beretningen om Emmaus-vandrerne i Lukas Evangelium kan vi lese følgende i 24:32:
Da sa de til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»
Yeshua gikk med disiplene og åpenbarte Skriftene for dem, avslørte hemmeligheter/mysterier («Sōd»), som gikk langt utover tekstenes bokstavelige («Pashat») mening.
Her er et eksempel på en slik nytestamentlig tolkning av en tekst i Det gamle testamentet:
Når vi leser historien om hvordan Isak ble bundet, vet vi ikke hva som skjer i Abrahams hode. Vi vet ikke hvilken storm av følelser han gikk gjennom. Vi vet ikke hva han tenker. Vi kan forstille oss det, men vi kan ikke vite det.
Men i Hebreerbrevet (11:17, 19) åpenbarer forfatteren dette tidligere ukjente mysterium («Sōd»), for oss, noe som ikke kan forstås uten åpenbaring fra Gud.
I tro bar Abraham fram Isak som offer den gang han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre … Han regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp døde. Derfor fikk han jo sønnen tilbake – i dette ligger et forbilde.
Abraham tror Gud. Og han tror at Isak vil bli oppreist fra de døde. Dette er «en hemmelighet» som bare kan bli kjent ved guddommelig åpenbaring.
Men i fortellingen om at Abraham bandt Isaks er det også en «Derash», en dypere mening, siden det er en stor likhet mellom denne historien og historien om Yeshua Messias.
Moria-fjellet, der Abraham var villig til å ofre Isak, er ifølge tradisjonen Tempelberget i Jerusalem. Isak bærer treet han skal ofres på, på ryggen, slik Yeshua bar sitt kors.
Isak spør sin far Abraham: «Hvor er lammet som vi skal ofre?» Her er det en «Remez», knyttet til ordet «lam». Det har en forbindelse til påskelammet, og begge ofrene peker frem på Yeshua.
Det er også en klar sammenheng mellom Gudsordene:
«Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i» (Mat. 3:17).
«Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i …» (1. Mos. 22:2a).
Og da Abraham ble bedt om å ofre Isak var han en svært gammel mann. Isak kunne uten problemer løst seg fra sin fars grep og unnsluppet det som ventet han. Men Isak var villig til å bli ofret.
I beretningen om Jesus i Getsemaene kan vi lese om hans lydighet: Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og bad: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (Mat. 26:39). Parallellen viser bruk av fortolkningsregelen «Remez».
Vi berørte fortolkningsreglene «Sōd», «Derash» og «Remez» i beretningen om da Abraham bandt Isak. Men den bokstavelige meningen (Peshat), er den mest grunnleggende tolkningen av teksten:
En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve.
1. Mos. 22:1.
Vi blir minnet på betydningen av å tro på Gud – selv om vi ikke alltid forstår det Gud ber oss om å gjøre eller ikke å gjøre, det som hender eller ikke hender. Vi handler på Guds ord uansett, fordi vi tror Gud.
Godt nyttår!
Fritt etter inspirasjon fra Yehuda Bachana:
