Israel bruker den historiske jødeforfølginga til å legitimere overgrep mot palestinarane og gjere seg immun overfor internasjonal rett, skriver historiker Oddbjørn Magne Melle i Klassekampen 24.08.21.
Melle kritiserer norske medier for å fremstille konflikten mellom terrorgruppen Hamas og demokratiet Israel som en konflikt mellom demokrati og terrorisme, og at Israel på det grunnlag har en legitim grunn til å forsvare seg mot Hamas.
Historikeren er kritisk til at Hamas er brennmerket som en terrororganisasjon av USA og EU – fordi Israels terrorhandlinger, etter hans mening, langt overgår det Hamas har stått for.
Han stiller seg også svært kritisk til at Israel benytter arkeologi som sannhetsvitne for å legitimere eksistensen til den jødiske staten – slike arkeologiske funn, mener han, blir anvendt av jødene for å tilsløre at staten Israel ikke har en legitim historisk rett til å eksistere: Det dreiar seg om å bygge bru over kløfta mellom fortid og samtid – gjenvinne påståtte røter.
Hold deg fast! Historikeren mener Israel ved hjelp av heilage skrifter, arkeologisk materiale og eit nygammelt språk – forsøker å kamuflere at jødefolket ikke har hatt tilknytning til hjemlandet sitt på cirka 2000 år.
Til å være historiker forbløffer Melle ved sin kunnskapsløshet, og gir leseren et tydelig inntrykk av at han legger egne ideologiske eller politiske synspunkter til grunn for sine uttalelser. Med dette setter han seg selv inn i tradisjonen knyttet til det islamistiske narrativet, opprinnelig kun omfavnet kun nazister og kommunister.
Jødene – blant kristne og muslimer
Jødisk tilstedeværelse i det historiske Israel har nemlig vært betydelig de siste 2000 årene, og landet har hatt flere gullaldre, for jødisk religion og kultur, i flere steder av landet – Tiberias, ved Genesaretsjøen i Galilea, og Safed, nord i Galilea, tjener som et gode eksempel. Sammen med Hebron og Jerusalem er Tiberias og Safed, av den grunn, regnet blant jødenes fire hellige byer.
Etter at romerne slo ned et opprør og forviste jødene fra Jerusalem i år 70 (ifølge historikeren Josefus ble en million jøder myrdet), ble jødene i Tiberias spart av den romerske okkupasjonsmakten fordi innbyggerne ikke ville kjempe mot keiseren – de overlevende jødene i Judea emigrerte da til de jødiske samfunnene i Galilea.
Mye tyder på at jødene i Galilea heller ikke deltok i Bar Kokhba-opprøret 60 år etter. Igjen utviste romerne jødene fra Judea, igjen flyktet mange til Galilea – som førte til en oppblomstring av de jødiske kultursentrene i Galilea. Forbudet mot at jøder fikk oppholde seg i Jerusalem vedvarte til det fjerde århundre.
Det var i denne forbindelse at den romerske keiseren gav jødenes hjemland økenavnet «Palestina» i et forsøk på å, en gang for alle, viske ut jødenes historiske tilknytning til Israel og Judea. Keiseren bygget et tempel for en romersk guddom på stedet der han hadde revet jødenes tempel, og Jerusalem fikk navnet Aelia Capitolinia – som forble det offentlige navnet på Jerusalem inntil den arabiske invasjonen i år 634, da Jerusalem fikk det arabiske islamske navnet Iliyā (etter Aelia).
På 200-tallet ble Mishna, del av jødiske religiøse muntlige tradisjonen, antagelig nedtegnet i Tiberias og Cæsarea, ved Genesaretsjøens bredder. Det var den gang 13 synagoger bare i Tiberias, som ble et nytt sentrum for jødisk religion og kultur.
På 600-tallet tok jødene i Tiberias parti for perserne i kampen mot det kristne bysantiske riket. De kristne slaktet bokstavelig talt senere de fleste jødene rundt Genesaretsjøen, og majoriteten av dem som overlevde flyktet til Egypt. Da araberne senere tok kontroll over området, inngikk de en avtale med de kristne om at halvparten av husene skulle tilhøre muslimer og den andre halvparten de kristne – jødene ble ekskludert som følge av konspirasjonen mellom muslimer og kristne.
Fra 1000-tallet er det dokumentert at det har vært et blomstrende jødisk samfunn i Safed, lenger nord i Galilea. Byen har bl.a. vært et sentrum for den jødiske mystikken – kabbalismen. Men ingen ting av all denne vitale og spennende historien bryr historikeren seg nevneverdig om.
Å kritisere jødene for å bygge bru over kløfta mellom fortid og samtid – gjenvinne påståtte røter, er en fullstendig u-historisk påstand – og historikeren burde vite det. Gjennom århundrene forble også Jerusalem, Israels hovedstad, uløselig knyttet til jødenes etniske identitet, deres religion og kultur.
Verken Israel som et hele eller byen Jerusalem har i disse 2000 årene Melle omtaler, vært sentrum for noen etnisk gruppe, noe folk, noen religion eller kultur, eller noe land eller rike – foruten det som er av jødisk opprinnelse (Yeshua, Jesus, var jo også jøde og den kristne troen er av jødisk opprinnelse).
Frem til 600-tallet var det kristne som okkuperte Israel og forsøkte å definere Jerusalem som et sentrum for kristne europeere og samtidig utviske byens jødiske historie og identitet.
Først på 600-tallet bosatte arabiske muslimer seg i jødenes land. Gjennom århundrene var landet okkupert av ulike muslimske riker og deres regenter – kurdiske, arabiske og fra 1500-tallet tyrkere. Jøder, kristne og muslimer levde side om side.
Araberne har altså, historisk sett, en forholdsvis kort periode regjert over jødenes land – en periode preget av indre stridigheter og bl.a. avbrutt av de romersk-katolske korstogene som nedkjempet og overvant de arabiske muslimenes armeer.
Oddbjørn Magne Melle forsøker altså å undergrave jødenes tilknytning til sitt historiske hjemland, og samtidig argumentere for at landet tilhører arabere – til tross for at arabere ikke har regjert over landet eller Jerusalem siden 1400-tallet, og da i en epoke uten kontinuitet, men avbrutt av langvarig både kurdisk og romersk-katolsk herredømme.
Man må gjerne argumentere for at arabere har legitime rettigheter til å opprette den 23. arabiske staten regionen, men å undergrave jødenes tilknytning til sitt historiske hjemland, ved å argumentere ut fra arabernes – til sammenligning – korte og usammenhengende historie i landet, lukter det vondt av. Ikke minst når det kommer fra en som vet bedre.
«Kristensionister!»
Helle går videre med å anklage norske kristensionistar. Som preses for biskopene i Den norske kirke, Oalv Fykse Tveit, anklager han flere hundre millioner evangeliske kristne på et utelukkende fordomsfullt grunnlag – idet også han velger å la være å forholde seg til at evangeliske kristne argumenterer med de samme sekulære argumenter, som en gang tordnet fra den norske arbeiderbevegelsen og i alle vestlige land i FN.
Helles argumenter er i et historisk perspektiv av islamistisk opprinnelse, og inntil slutten av 1960-tallet kun omfavnet av nazister og kommunister. Propagandaen i det palestinske narrativet definerer jødene som innflyttere og inntrengere – og ideen om en jødisk stat som en konspirasjon mellom Vestens imperialisme og kolonialisering, og jødisk sionisme.
På dette grunnlaget forkastes det folkerettslige grunnlaget Israel ble opprettet og eksisterer på. På det grunnlag går mange langt i også å forkaste Menneskerettighetene – ved å legitimere palestinernes terrorisme mot sivile som nasjonal frigjøringskamp (og hellig krig for allah – gjelder vel bare muslimer).
Evangeliske kristne argumenterer med profane argumenter i den sekulære debatten. Vi mener, som andre sionister, at Israel ble etablert og eksisterer på folkerettslig grunnlag (et grunnlag som utvilsomt eksisterer, også for dem som forkaster Folkerettens beslutninger). På det grunnlag mener man de arabiske statens krigføring for å utslette den jødiske staten og palestinernes terrorisme mot sivile er det som var og er til hinder for fred – altså arabernes forkastelse av Folkeretten og Menneskerettighetene.
Evangeliske kristne argumenterer på det grunnlag imot å anklage Israel for «okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser» – fordi disse anklagene ikke forholder seg til at palestinerne forkaster både Folkeretten og Menneskerettighetene – veien til fred og frihet for palestinerne må gå via anerkjennelse av Folkeretten og respekt for Menneskerettighetene.
Israels angivelige «okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser» er uløselig knyttet til at jødene i Israel var og er tvunget til å forholde seg til arabisk krigføring og palestinsk terrorisme mot sivile.
Så er det naturligvis helt legitimt å være uenig i denne argumentasjonsrekken, men å bås-sette norske kristensionistar uten å forholde seg saklig til gruppens argumenter, bringer intet nytt og ingen mening til debatten.
Det som er påfallende, og bekymringsfullt, er at fordommene mot og argumentene mot norske kristensionistar er sammenfallende med slik historikeren, og hans meningsfeller, forholder seg til israelske jøder og mange andre etniske jøders perspektiv og argumenter. Med denne tilnærming til annerledeshet og dialog plaserer Melle seg selv i en tradisjon preget av antisemittisme.
Holocaust og den moderne staten Israel
Melle klarer faktisk også å kritisere jødene i Israel for å la folkemordet på over 6 millioner jøder i Europa, påvirke jødenes lengsel etter og kamp for opprettelsen av det fristedet Folkeretten hadde gitt dem løfter, forhåpninger og håp knyttet til – også de overlevende jødenes lengsel etter et bitte lite jødiske hjemland er altså også mulig å demonisere.
Den mektige holocaust-diskursen etter krigen har hatt ein avgjerande sympatiforsterkande funksjon, skriver historikeren presist – som om det skulle være både unaturlig og uetisk.
Verknadshistoria til holocaust i internasjonal politikk var staten Israel – man kan undre seg over om historikeren ikke kjenner til at bak opprettelsen av stater som Norge, Pakistan, Latvia, Litauen, Kroatia og Kosovo også finnes en slik sammenfallende en «verknadshistorie»?
Israel ble til, på linje med andre stater, fordi en etnisk gruppe hadde historisk tilhørighet i et område de ble nektet frihet i. De ble undertrykt av okkupanter som hadde tatt fra dem deres selvråderett og tvunget dem til en status som undersåtter – slik var nordmenns kår under danskene, befolkningen på Balkan og Øst-Europas kår under kommunistene og jødens kår under stadig skiftende kristne og muslimske okkupasjonsmakter.
Men historikeren singler jødene ut – slik mange gjennom historien har gjort før ham. Jeg har aldri hørt noen ved sans og samling anklage nordmenn for å misbruke danskenes utnyttelse og undertrykkelse av befolkningen, og nordmenns tilhørende slette livsvilkår og lidelser, som et argument for å søke selvstendighet og frihet – det er jo, snarere tvert imot, et naturlig og legitimt argument for lengselen og kampen for løsrivelse, selvbestemmelse og frihet.
Melle vet godt at opprettelsen av Israel ikke bare var en nødhavn for jøder som flyktet fra kommunismen og overlevet nazismen, men at majoriteten av jødene i Israel er etterkommere av jøder fordrevet fra de arabiske statene. 22 arabiske stater er så godt som etnisk renset for jøder – og det står ikke mye bedre til i verdens øvrige muslimske nasjoner.
Det er altså forbasket, hvordan jødene brukte den århundrelange kjeden av undertrykkelse fra kristne, muslimer, nazister og kommunister for ikke bare drømme om, men også gjøre en aktiv innsats for å få opprettet en liten jødisk stat, i deres historiske hjemland, midt mellom 22 arabiske stater i Midtøsten. Forbasket!
Melle viser, med all mulig tydelighet, at han – som islamistene, nazistene og kommunistene – er grunnleggende uenig i at Israel har et legitimt eksistens-grunnlag: Var det forsvarleg å opprette ein stat for jødar på kostnad av ei anna, større folkegruppe som allereie budde der? Var ikkje dét oppskrift på evig konflikt?
Melle overser at de arabiske statene Irak, Syria og Libanon ble opprettet ved de samme folkerettslige beslutningene som den jødiske staten; overser at britene gav araberne 77% av området tiltenkt den jødiske staten, ved opprettelsen av staten Jordan; overser at araberne senere forkastet FNs delingsforslag som tilgodeså jødene 11% (!) av det opprinnelige området, til opprettelsen av Israel, og det uten Jerusalem – jødene sa ja til forslaget.
Melle overser også at jødene ikke ønsket, eller ønsker, seg en stat uten arabere – det er i dag omkring 2 millioner arabiske israelere, som nyter mer fred og frihet enn i noen arabisk eller annen muslimsk stat. Opprinnelig var det jo jødene som «allereie budde der» da arabiske muslimer flyttet inn, okkuperte og undertrykte dem i hjemlandet. DET var oppskriften på «evig konflikt».
Den historiske og pågående motstanden mot opprettelsen og eksistensen til en jødisk stat, er det historikeren burde sette spørsmålstegn ved – er den «forsvarleg»?
Avslørende ekstremistisk argumentasjon
Så blander Melle kortene galant, slik mange kritikere, motstandere og fiender av den jødiske staten gjør. Etter å ha sådd tvil om Israels historiske og juridiske eksistens-grunnlag, støtter han seg på jøder i diasporaen, og andre, som kritiserer israelsk politikk – jøder, og andre, som, i motsetning til ham selv, har klippefast tro på Israels historiske og juridiske rett til å eksistere. Det er et skittent triks. Historikeren griper febrilsk, tankeløst urasjonelt og desperat etter alle tilgjengelige argumenter, for å demonisere og ramme jødene i Israel.
Samanlikna med dei jødiske paramilitære terrorgruppene som emna på å gjere etnisk reint bord i samband med skipinga av staten Israel, har Hamas kynisk sett ein del å gå på, avslutter historikeren. Ved et ekstremistisk krumspring legitimerer han langt på vei palestinsk terrorisme mot sivile jøder i Israel – ved å menneskeliggjøre de palestinske terroristene og demonisere jødene for å forsvare seg. Ord blir fattige.
