I Norge gir mange inntrykk av at palestinerne er undertrykt av jødene i Israel. Påstanden samsvarer ikke med virkeligheten – ikke knyttet til historien og ikke knyttet til den aktuelle situasjonen.
Det har aldri i historien eksistert noe palestinsk folk. Ideen om et palestinsk-arabisk folk ble konstruert av arabere som del av mostanden mot de folkerettslige beslutningene og den påfølgende opprettelsen av den jødiske staten Israel.
Dersom det eksisterer et palestinsk folk så har dette folket en historie på under 100 år, for ingen arabere definerte seg som palestinere før det. Du må gjerne selv søke etter dokumentasjon som motbeviser påstanden.
Araberne som definerer seg som palestinere er arabere bosatt i jødenes historiske hjemland, et område som var okkupert av tyrkerne i 500 år. Etter første verdenskrig vedtok Folkeretten at det på de tidligere tyrkisk-okkuperte områdene i Midøsten skulle opprettes nasjonalstater: Irak, Syria, Libanon og Israel.
Britene skulle ha mandatmakt i området tiltenkt den jødiske staten. Mandatet skulle sikre opprettelsen av den jødiske staten, motarbeidet av massiv arabisk motstand – mandatet skulle vedvare inntil den jødiske staten var etablert.
Araberne massakrerte sivile jøder i grusomme terroraksjoner. Jødene organiserte væpnede grupper for å forsvare sivile. Trefninger oppstod utelukkende knyttet til at araberne angrep sivile, og at jødene etter hvert begynte å forsvare seg – altså nøyaktig slik tilfelle er i dagens situasjon.
Det britiske mandatområdet fikk navnet Palestina – et navn som aldri historisk har vært brukt verken av jøder eller arabere. Alle innbyggerne i det britiske mandatområdet ble med det «palestinere» – det var jøder, arabere og andre folkegrupper.
Etter press fra araberne gav britene hele 77% av mandatområdet til araberne og opprettelsen av Jordan. I 1947 foreslo FN å dele de resterende 23% i to nye stater – en jødisk og en arabisk. Israel skulle, ifølge forslaget, opprettes på 11% av mandatområdet, og uten Jerusalem. Jødene sa JA til forslaget. Araberne forkastet det – de stod samlet imot Folkeretten og selve ideen om en jødisk statsdannelse.
NAKBA – “katastrofen”
I 1948 ble den jødiske staten Israel opprettet, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse. Det norske Arbeiderpartiets Trygve Lie, FNs første generalsekretær, ble omtalt som «Israels gudfar».
Opprettelsen av Israel er en viktig minnedag i den palestinske kalenderen – minnedagen, 15. mai, har fått navnet NAKBA og betyr «katastrofen».
Palestinerne minnes ikke at de forkastet Folkeretten og Menneskerettighetene – ikke krigføring mot Israel og terrorisme mot sivile jøder. I stedet er minnes man jødenes «fordrivelser av palestinere» og «jødenes okkupasjon av palestinernes land».
NAKBA og palestinernes anklager om israelsk «okkupasjon» har altså primært ingenting å gjøre med situasjonen som oppstod krigen i 1967 (kommer tilbake til den senere), men er uløselig knyttet til selve opprettelsen av den jødiske staten – etablert på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse.
Dette er fakta som blir tilslørt av Israels kritiskere, motstandere og fiender – som ynder å anklage Israel for «okkupasjon» knyttet til situasjonen som oppstod etter krigen i 1967. Og at denne «okkupasjonen» er det som forhindrer palestinerne fra å leve i fred og frihet. Påstanden er altså en regelrett løgn – enda en løgn i det palestinske narrativets propaganda.
Sammen med mange av araberne bosatt i det britiske mandatområdet, gikk de omkringliggende arabiske statene til krig mot den nyfødte sårbare jødiske staten i 1948 – med offentlig uttalt mål om å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet.
Som ved et mirakel beseiret den lille uorganiserte jødiske hæren de langt overlegne arabiske angriperne. Krigen førte naturligvis til store fall på begge sider. I forbindelse med arabernes angrep, og kanskje særlig i forbindelse med at araberne innså nederlaget, valgte mange arabere å reise eller flykte fra Israel.
Etter hvert som araberne omfavnet propagandaen i det nye narrativet om det palestinske folket og det palestinske landet, ble Den palestinske motstandsbevegelsen (Palestine Liberation Organization – PLO) opprettet i 1964 (altså tre år før krigen i -67 og denne angivelige okkupasjonen).
PLO definerte jødene som innflyttere og inntrengere i arabernes land. Slik forkastet man Folkeretten, og ved å fortsette å legitimere terrorisme mot sivile jøder, fortsatte man også å forkaste Menneskerettighetene.
Derfor fikk Israel unison og massiv støtte i hele Vesten, som hadde klippefast tro på både Folkeretten og Menneskerettighetene. Palestinerne fikk den gang bare støtte av islamister, nazister og kommunister – for øvrig merkelig hvordan så ulike ideologier var enige i dette spørsmålet.
PLO definerte ikke palestinerne i Jordan som palestinere, ikke jødene i Israel som palestinere, men araberne i de områdene de hadde nektet å opprette en egen stat på, som palestinerne – sammen med araberne som ble israelske statsborgere (i dag omkring 2 millioner).
“From the river to the sea! Palestine will be free!”
PLOs slagord innebar/innebærer å definere hele Israel som arabernes Palestina – altså ikke Jordan, som jo også var del av det britiske mandatområdet Palestina: From the river to the sea! Palestine wil be free! (området Israel eksisterer på, mellom Jordan-elven og Middelhavet).
Sannheten er at det aldri har eksistert noen annen stat enn Israel på dette området. Det historiske Israel ble opprettet for over 3000 år siden. Stadig nye riker og deres regenter har okkupert jødenes land, undertrykt dem og flere ganger fordrevet dem. Det har allikevel alltid bodd jøder i landet, som har forblitt uløselig knyttet til jødenes etniske identitet, deres religion og kultur.
Jerusalem har aldri vært opphavet til eller sentrum for noen etnisk gruppe, noe folk, noen stat eller rike – annet enn det som er av jødisk opphav. Kristne og muslimer har forsøkt å gjøre byen til sin, i flere ulike omganger. Men byen er nå tilbake i de rettmessige hender.
Etter krigen i 1948 okkuperte Jordan Samaria, deler av Judea og øst-Jerusalem. Områdene ble etnisk renset for jøder. Etter en ny krig i 1967 – der de arabiske statene igjen, med enda større samlet overmakt, forsøkte å utslette Israel – gjenvant Israel kontroll over områdene okkupert av Jordan.
Israels fiender og palestinernes venner i Vesten er ikke lette å forstå seg på. Noen av dem mener Israel har okkupert hele det landet den jødiske staten er opprettet på. Andre mener Israel har okkupert områdene Jordan okkuperte etter 1948, og som Israel gjenvant kontroll over i 1967.
Felles for dem begge er at de anklager jødene i Israel for (a) okkupasjon, (b) apartheid og (c) krigsforbrytelser – knyttet til en situasjon som oppstod etter at araberne forkastet (1) Folkeretten og (2) Menneskerettighetene, ved krigføring og terrorisme mot sivile.
Det er urimelig å demonisere jødene i Israel, med massiv ensidig og ubalansert kritikk, for å forsvare seg mot dem som ønsker å utslette Israel og myrde sivile jøder.
Sannheten er at Israel fremdeles, det er tydeliggjort flere ganger etter at araberne forkastet FNs forslag i 1947, ønsker opprettelsen av en palestinsk stat velkommen.
Men en slik stat kan ikke opprettes uten at palestinerne aksepterer Folkeretten og respekterer Menneskerettighetene – altså avslutter krigføring mot Israel og terrorisme mot sivile jøder.
Israel har naturligvis også andre legitime krav knyttet til opprettelsen av et Palestina: Israel definerer Jerusalem som Israels evige og udelelige hovedstad, og nekter palestinerne et jødefritt Samaria.
Israels kritikere og motstandere skyver disse israelske kravene foran seg, i sitt fiendskap mot den jødiske staten. Man hevder kravene er til hinder for fred. Det er ekstremt misvisende og himmelropende urettferdig.
Hvert år arrangerer palestinerne demonstrasjoner mot jødene i Israel under NAKBA-dagen. «Inntrengerne og innflytterne» anklages massivt for «okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser» av araberne som forkaster både Folkeretten og Menneskerettighetene.
Palestinerne krever at etterkommerne av araberne som reiste eller flyktet – i forbindelse med opprettelsen av den jødiske staten og araberes forsøk på å utslette Israel ved fødselen – skal ha «rett til å vende tilbake» – kravet er særlig knyttet til og fremmet på NAKBA-dagen.
De omkring 500.000 arabiske flyktningenes etterkommere utgjør i dag omkring 5 millioner arabiske muslimer. Kravet er med andre ord et nytt verktøy skapt for å utslette Israel (palestinerne mener omkring 1 million palestinere flyktet, og at deres etterkommere i dag utgjør omkring 10. millioner mennesker – FNs tall ligger mellom Israels og palestinernes tall). Palestinerne er i dag verdens hurtigs voksende befolkning.
I hvilken grad palestinernes flukt skjedde etter oppfordring av eget lederskap eller som et resultat av at araberne gikk til krig for å utslette Israel og tapte, er omdiskutert. Arabiske ledere oppfordret araberne til å reise fra landet, med løfter om at de kunne vende tilbake når den jødiske fienden var beseiret. Forskning viser at nærmere 70% av araberne reiste uten å ha sett en israelsk soldat.
Etter 1948 ble over 900.000 jøder fordrevet fra de arabiske statene. Etterkommerne av disse jødiske flyktningene utgjør i dag majoriteten av jødene i Israel. De er integrert og del av det vitale og blomstrende multietniske israelske samfunnet.
De arabiske statene og palestinernes ledere har ofret «de palestinske flyktningene» på sin hellige saks alter – hatet og fiendskapet mot jødene og Israel. Denne gruppen arabere blir ikke tilbudt statsborgerskap i de omkringliggende arabiske statene de oppholder seg i, og FN bidrar til å opprettholde situasjonen ved et eget organ opprettet som indirekte finansierer de arabiske statens og de palestinske ledernes pågående kamp mot den jødiske staten. Det er en nitrist og meningsløs tragedie. Disse palestinerne kunne vært integrert slik de jødiske flyktningene er integrert i Israel.
NAKBA – et stykke norsk kulturhistorie?
Ledere i Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier er, sammen med biskoper og prester i Den norske kirke, profilerte medlemmer i Palestinakomiteen. Komiteen, som i 1970 ble etablert av norske kommunister, er altså i dag en sturen politisk aktivist på den politiske venstresiden og innenfor den liberale kristenheten.
Palestinakomiteen støtter den palestinske motstandsbevegelsens «frigjøringskamp», en kamp som bare islamister, nazister og kommunister opprinnelig støttet. Palestinakomiteen holder minnedagen NAKBA som en helligdag, sammen med ledere i Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier – og prester og biskoper i Den norske kirke.
Palestinakomiteen og deres mange støttespillere lar PLOs slagord runge over det ganske land: From the river to the sea! Palestine will be free!
Gjennom lobbyvirksomhet hos partiene på venstresiden driver Palestinakomiteen en massiv kampanje for at Norge skal boikotte Israel – økonomisk, akademisk og kulturelt. Til tross for at den politiske venstresiden ikke får gjennomslag for en slik politikk på Stortinget, snik-innfører venstrepartiene full boikott av Israel i norske fylkesting og kommunestyrer. LO, Norges største arbeidstaker-organisasjon, går også inn for full boikott av Israel.
NAKBA-dagen har i mange sammenhenger blitt en del av det norske samfunnet og norsk kultur. Ungdomspartiet til Norges største politiske parti, AUF, har definert «Palestinasaken» som sin kampsak nummer en – og definerer ungdomspartiet i den palestinske terrororganisasjonen Fatah som sitt «søsterparti».
Ett eksempel – Norsk Folkehjelps historieløse villfarelse: Støtte til palestinernes markering av NAKBA
Norsk Folkehjelp er en organisasjon okkupert av det palestinske narrativets propaganda. På deres nettside går de inn for: Boikott Israel, fritt Palestina!
Norsk Folkehjelp støtter palestinernes markering av Al-NAKBA.
Norsk Folkehjelp mener det er Israels annektering av nytt land som er hinderet for fred. For det første annekterer ikke Israel land av et annet land. For det andre er det snakk om at Israel krever at det skal få bo jøder på 2-3% av jødens hjerteland Samaria (området som ble okkupert av Jordan mellom 1948 og 1967, ble etnisk renset for jøder og etter det kalt «Vestbredden»). For det tredje er spørsmålet uvesentlig i denne sammenhengen, fordi palestinerne forkaster både Folkeretten og Menneskerettighetene.
Norsk Folkehjelp mener konflikten er en kamp mellom ulike historiske og juridiske narrativer – altså ikke en konflikt oppstått fordi araberne forkastet Folkeretten og Menneskerettighetene. Dette er fullstendig misvisende og historieløst fra Norsk Folkehjelp.
Norsk Folkehjelp anklager Israel for okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser – og er opptatt av det skjeve maktforholdet som foreligger mellom Israel og Palestina.
Eksempelet tydeliggjør hvordan det palestinske narrativets propaganda fortrenger at jødene var både langt langt færre enn araberne og hadde et totalt underlegent forsvar da de arabiske statene angrep Israel i 1948 og 1967, med offentlig uttalt mål om å utslette Israel fra kartet.
Når Israel ikke lot seg utslette, beseiret dem som ønsket å utslette dem og har bygd opp et forsvar som araberne ikke lenger tør å angripe, slik at motstanden nå kun består i terrorisme mot sivile jøder i Israel, er Israels styrke blitt et siktemål for kritikk og sanksjoner.
Israel er David, som har beseiret Goliat, og utviklet seg til og vokst til en makt ingen fiender igjen våger å angripe.
Å anklage David for å ha beseiret Goliat, og nekte den falne kjempen å reise seg for å angripe igjen, er urimelig og ekstremt.
Israel har vært, og er fremdeles, helt tydelige på at de ønsker fred med alle sine naboer. Det er opp til naboene å ta imot invitasjonen.
Palestinerne trenger å ta et oppgjør med løgner og hat – de må anerkjenne Folkeretten og respektere Menneskerettighetene.
