Dr. Alon Ben-Meirs perspektiv representerer ikke Internasjonale kristne ambassades perspektiv. Kommentaren deles fordi den på en god måte illustrerer hva mange jøder som hører til sentrum- og venstresiden i politikken, både i og utenfor Israel, tenker, føler og mener:
Selv om palestinerne har all rett til å opprette en egen uavhengig stat, har ingenting så tragisk undergravet deres sak, i israelernes øyne, enn deres opprop om en stat som strekker seg fra Jordan-elven til Middelhavet – som innebærer utslettelsen av Israel.
Man skulle tro at 73 år med konflikt, kriger, terrorisme, blodsutgytelse og ødeleggelse, ville føre til en erkjennelse hos palestinerne om at Israel ikke, under noen omstendigheter, vil la seg utslette.
Israel har ikke bare en åpenbar rett til å eksistere, men Israel er også en formidabel militær makt som ingen enkelt fiende eller kombinasjon av fiender i Midtøsten kan beseire – ikke nå og ikke i fremtiden.
Årsaken er enkel: Dersom israelerne må kjempe mot en fiende for å overleve, inkludert palestinerne, vil de bruke alle militære midler de har til rådighet for å påføre fienden ødeleggelse, som den aldri kommer til å seg fra.
Jeg velger å si dette på en så hard og tydelig måte, for selv om palestinerne har all rett til en egen uavhengig stat, er det på tide at de våkner opp til virkeligheten om at Israel eksisterer og vil fortsette å eksistere, uansett hva noen sier eller gjør.
Så lenge et betydelig segment hos palestinerne, spesielt blant ekstremistene, fortsetter å forkynne «fra elven til havet», vil deres drøm om en stat aldri kunne realiseres.
Jeg tror på, og støtter sterkt, palestinernes rett til å opprette en uavhengig stat, som kan leve i fred, side om side, med Israel. Men for at dette skal kunne skje, må palestinerne overbevise israelerne om at de ikke har en truende og ødeleggende agenda bak målet om å etablere en stat på Vestbredden og Gaza –at de ikke ønsker å utslette Israel for kartet på et senere tidspunkt.
Ironien er at de vet at sjansen deres for å utslette Israel ikke eksisterer, men de fortsetter å opprettholde sitt narrativ og gir de segmentene i Israel som motsetter seg opprettelsen av en palestinsk stat et perfekt argument for å ikke gjøre det – fordi palestinerne er ikke til å stole på.
Palestinerne forsterker israelernes bekymringer og skepsis ytterligere når deres ledere dobbeltkommuniserer:
Når de henvender seg til Vesten, på engelsk, krever de en stat opprettet på Vestbredden og Gazastripen. Men på arabisk krever de landet «fra elven til havet».
Palestinernes situasjon forverres ved at elever fra grunnskolen blir opplært til at de israelske jødene er den evige fienden, og at skolen ikke formidler at Israel har rett til å eksistere. Fra et israelsk perspektiv forbereder palestinerne neste generasjon til å kjempe videre inntil «the bitter end», i stedet for å forholde seg til virkeligheten.
Millioner av israelere har fortsatt har sympati for palestinerne og ønsker å avslutte konflikten ved en tostatsløsning. De blir ofte møtt med forakt av andre israelere fordi de fremstår som uvitende om palestinernes virkelige intensjoner – at man overlater palestinerne til deres narrativ som bare skader dem selv, og som skjuler deres legitime krav om at okkupasjonen avsluttes og etableringen av en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen.
Se på hva som har skjedd de siste 73 årene. Israel har blitt en av de mest avanserte nasjonene på omtrent alle felt og med formidabel militær dyktighet, mens millioner av palestinere fortsett lever i flyktningleirer. Hvorfor er det slik?
Enhver palestiner med samvittighet og kunnskap må stille seg dette spørsmålet. Hvorfor har deres såkalte ledere ført den ene generasjonen etter den andre på avveie ved å klamre seg til en illusjon, og forrådt enhver palestiner som ønsker å leve et verdig liv – vokse og blomstre under sikkerhet og fred?
Jeg er den siste til å antyde at Israel ikke har spilt en rolle knyttet til at palestinernes situasjon er opprettholdt. Men palestinernes lederskap har utnyttet dette, ved å føre en «splitt og hersk-politikk», som setter palestinske grupper opp mot hverandre. I mellomtiden styrker Israel sin posisjon og setter inn kraftige tiltak for å holde palestinerne i de okkuperte områdene i sjakk.
Israel argumenterer med nasjonens sikkerhet for å rettferdiggjøre okkupasjonen, bosettingene og skepsisen mot opprettelsen av en palestinsk stat. For dette formål har Israel utviklet det mest omfattende sikkerhetsapparatet, og opplever ikke lenger det samme presset. For et økende antall israelere har status quo blitt den nye normalen som de lever komfortabelt med.
En annen trist implikasjon av palestinernes u-regjerlige motstand mot Israels rett til å eksistere er at de arabiske statene, som i flere tiår støttet palestinerne, normaliserer forholdet til Israel uten å kreve at en palestinsk stat skal opprettes.
I tillegg til Egypt og Jordan har De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko nylig normalisert forholdet til Israel fordi deres strategiske interesser oppveier deres bekymringer for den palestinske saken.
Det er en vekker for alle palestinere, fra de mest moderate til de mest ekstreme ekstremistene.
De må nå tilbakevise Israels opplevelse av at palestinerne ikke er til å stole på, og føre Israel over på defensiven ved å avslutte vandringen på blindveien som krever landet «fra elven til havet» – og mene det.
Så lenge palestinerne opprettholder denne illusjonen, vil etableringen av en palestinsk stat også forbli en illusjon.
Dr. Alon Ben-Meir er professor i Internasjonale relasjoner ved Center for Global Affairs, New York University. Han foreleser om internasjonal forhandling og studier fra Midtøsten.
Kommentaren er fritt oversatt med mindre forkortninger og endringer.
Lenke til kilde – Jerusalem Post, 16.08.2021:
