Tel Aviv – et moderne mirakel

Tel Aviv er den hebraiske tittelen på Theodor Herzls utopiske roman Altneuland («Gamlenyland») fra 1902, som ble oversatt fra tysk til hebraisk av Nahum Sokolow. Sokolow hadde tilpasset navnet på et mesopotamisk sted omtalt i Profeten Esekiels bok 3:15: «Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått.»

«Tel Aviv» ble funnet passende da det omfavnet tanken om en renessanse i det gamle jødiske hjemlandet. Aviv er hebraisk for «vår», og symboliserte fornyelse. Tel er definisjonen på et arkeologisk funn bestående av akkumulerte lag med sivilisasjoner som bygd over hverandre, og symboliserte jødenes historie i Israel.

Eldre historie

Tel Aviv ble grunnlagt i nærheten av den gamle havnebyen Jaffa, som er omtalt flere ganger i Bibelen. Jaffa var del av det området som ble tildelt Dans stamme; det er byen med havnen profeten Jona seilte ut fra med kurs for Tarsis; havnen hvor det kom tømmer fra Libanon til byggingen av Salomos tempel; stedet hvor apostelen Peter vekket til live den døde kvinnen Tabita, og stedet der han fikk åpenbaringene som førte til at hedningene fikk del i Evangeliet.

Kristne regjerte over Jaffa frem til de arabiske muslimene erobret byen i år 636.

I 1099 inntok de kristne hærene til det første korstoget, ledet av Godfred av Bouillon, Jaffa – som da hadde blitt forlatt av de arabiske muslimene. Korsfarerne befestet byen og utbedret havnen, og byen ble viktig for forsyninger som kom sjøveien og skulle til Jerusalem.

Jaffa ble erobret av den muslimske hærføreren Saladin i 1192, men raskt gjenerobret av engelske Rikard Løvehjerte som utbedret dens forsvarsanlegg. I 1223 bidro den tysk-romerske keiser Fredrik II også til å forsterke festningsanlegget. Korsfarernes tid ble avsluttet i 1268 da Mamelukk-sultanatets sultan Baibars erobret byen, ødela havnen og raserte forsvarsanleggene.

I 1336 ble et nytt korstog ble planlagt, og Al-Nasir Muhammad ødela havnen for å forhindre frankerne fra å gå i land der. Av samme grunn ble både byen og havnen ødelagt av muslimene i 1345. På 1500-tallet ble Jaffa erobret av Det osmanske rike, som regjerte inntil tyrkernes nederlag i første verdenskrig. Byen ble da del av det Det britiske mandatområdet, som skulle sikre de folkerettslige beslutningene om etableringen av den moderne jødiske staten – opprettet 14. mai 1948, nettopp i Tel Aviv.

Napoléon Bonaparte beleiret Jaffa i 1799 og franskmennene drepte mange av dens innbyggere. Et utbrudd av pest fulgte og reduserte befolkningen ytterligere.

Jaffa begynte å vokse som et urbant område da den osmanske regjeringen i Istanbul grep inn for å vokte havnen og redusere angrep fra beduiner og pirater. Den store ekspansjonen kom først på 1800-tallet, da befolkningen vokste fra rundt 2.500 i 1806 til rundt 17.000 i 1886.

Moderne historie

I perioden 1881–1904 bosatte jøder fra Yemen seg utenfor Jaffa, i det området som i dag er en del av Tel Aviv.

I løpet av 1880-tallet immigrerte også europeiske jøder, etter århundrer med diskriminering og forfølgelse, til sine forfedres hjemland (den første aliya). Denne gruppen jøder var ofte mer motivert av sionisme enn av religion, og de kom for å kultivere jorden, legge grunnlaget for et moderne samfunn og en fremtid uten diskriminering og undertrykkelse. De var pionèrer som valgte å bosette seg i sanddynene nord for Jaffa.

Det andre aliya førte til ytterligere ekspansjon. I 1906 opprettet en gruppe jødiske immigranter samfunnet Ahuzat Bayit («gården»). Samfunnets mål var å opprette et «hebraisk urbant senter i et friskt miljø, planlegge i henhold til estetiske regler og moderne hygiene». Den urbane planleggingen av den nye byen var påvirket av ideene til hagebybevegelsen. I 1908 kjøpte denne gruppen 5 mål med sanddyner nordøst for Jaffa. Kort tid etter ble Meir Dizengoff, som senere ble Tel Avivs første borgermester, medlem av Ahuzat Bayit. Hans visjon for Tel Aviv involverte fredelig sameksistens med araberne – det skulle vise seg å bli en visjon det var umulig å virkeliggjøre, for mange arabere ønsket ikke fredelif sameksistens.

I 1909 samlet 66 jødiske familier seg og grunnla den første moderne israelske byen, Tel Aviv.

Alt startet på de sanddynene som senere fikk navnet Rothschild Boulevard. Den gang var stedet bare sanddyner (se bildet) – men grunnvollen for det som skulle bli en av Midøstens mest liberale og progressive storbyer var lagt.

De 66 jødiske familiene samlet seg på de øde sanddynene og arrangerte et lotteri med strandskjell. Hendelsen er betraktet som den offisielle datoen for etableringen av Tel Aviv. Navnene på familiene ble skrevet på skjellene og hver familie trakk et skjell, som skulle være deres område å kultivere, bygge og skape på.

I løpet av ett år ble veiene Herzl, Ahad Ha’am, Yehuda Halevi, Lilienblum, og Rothschild bygget; et vannsystem ble opprettet; og byggingen av 66 hus ble fullført. Den 21. mai 1910 ble navnet Tel Aviv bestemt og tatt i bruk. Tel Aviv ble planlagt som en by med brede gater og boulevarder, innlagt vann i hvert hus og gatebelysning.

I 1914 hadde Tel Aviv vokst til mer enn en kvadratkilometer, men veksten stoppet opp i 1917 da de muslimske osmanske myndighetene forviste jødene fra Jaffa og Tel Aviv.

Men jødene vendte tilbake til Tel Aviv allerede ved slutten av det påfølgende året da den første verdenskrig ble avsluttet ved Det osmanske rikes nederlag. Storbritannia overtok kontrollen over området.

Under den britiske mandatperioden

Jødenes historiske hjemland, som Folkeretten hadde besluttet det skulle etableres en moderne jødisk stat på etter tyrkerne nederlag i første verdenskrig, ble gjort til britisk mandatområde, som skulle vedvare til den jødiske staten var opprettet. Briten gav mandatområdet navnet «Palestina», et navn som den gang verken var brukt av jøder, arabere eller andre innbyggere i området. Det var et gammelt romersk økenavn, adoptert av «kristne» europeere og ukjent for jødisk og arabisk religion og kultur.

I mellomkrigsårene tiltok arabiske muslimers terrorisme mot jødene, også i Jaffa. Araberne mente området tilhørte dem og forkastet de folkerettslige beslutningene. Jødene bygget opp forsvarsgrupper for å forsvare infrastruktur og sivile. Trefninger tiltok i årene som fulgte.

Den 1. mai 1921 brøt Jaffa-opptøyene ut. De arabiske opptøyene førte til henholdsvis 48 døde arabere og 47 døde jøder, og 73 sårete arabere og 146 sårete jøder. I kjølvannet av den arabiske volden forlot mange jøder Jaffa og søkte trygghet og sikkerhet i Tel Aviv. Befolkningen i Tel Aviv økte fra rundt 2000 i 1920 til rundt 34.000 i 1925.

Arabernes motstand mot jødene, og den tiltagende voldsutøvelsen ved opptøyene fikk ingen positive virkninger for dem, tvert imot. Nye jødiske forretninger åpnet i Tel Aviv, noe som førte til en nedgang for Jaffa som et kommersielt senter.

Tel Aviv fortsatte å ekspandere. Etter press fra araberne innførte britene strenge restriksjoner for jødisk innvandring – noe som skulle vise seg å få katastrofale konsekvenser for mange jøder da de tyske nazistene begynte å myrde jødene i Europa.

Befolkningstallet økte dramatisk i løpet av den femte aliyah, etter at nazistene kom til makten i Tyskland. Mange jøder flyktet fra Europa – i 1937 økte befolkningen i Tel Aviv til 150.000 (Jaffa hadde den gang en befolkning på 70.000, arabere og jøder). I 1937 bodde en tredjedel av landets jødiske befolkning i Tel Aviv.

I kjølvannet av det arabiske opprøret i 1936–1939 ble en lokal, uavhengig havn bygget i Jaffa i 1938, flyplassen Lydda (senere kalt for Ben Gurion internasjonale lufthavn), og Sde Dov flyplass (som i dag håndterer innlandstrafikken) ble åpnet mellom 1937 og 1938.

Tel Avivs «hvite by», som siden 2003 ble del av UNESCOs Verdensarv, ble utviklet av tysk-jødiske arkitekter som ble forfulgt av nazistene og rømte til Tel Aviv.

I 1947 var Tel Aviv en storby med 230.000 innbyggere. Jaffa hadde omkring 100.000 innbyggere – rundt 54.000 var muslimer, 17.000 kristne og 31.000 jøder.

Etter at araberne avviste FNs forslag i 1947, om en tre-stats-løsning av Det britiske mandatområdet (araberne hadde allerede fått 77% av mandatområdet til opprettelsen av Jordan), eskalerte arabernes motstand og terrorisme mot sivile jøder ytterligere. Arabiske snikskyttere skjøt bl.a på sivile jøder fra minareten på Hassan Bek-moskén i Jaffa. De jødiske forsvarsgruppene Haganah og Irgun slo tilbake med å beleire Jaffa, for å forhindre store sivile tap. Jødene, som var blitt forfulgt og fordrevet gjennom århundrene, var nå i stand til å forsvare seg.

Heller ikke denne gangen gav den arabiske terrorismen noe gevinst for araberne, tvert imot – araberne satte seg i en lite gunstig situasjon. Jødene, som i utgangspunktet hadde vært tydelige på at de ønsket fredelig sameksistens, kunne ikke la araberne true siviles frihet, trygghet og sikkerhet, og ei heller godta arabernes forsøk på å forhindre opprettelsen av den jødiske staten Folkeretten hadde lagt grunnlaget for.

Fra april 1948 begynte araberne å forlate Jaffa. Da Jaffa ble erobret av israelske styrker 14. mai var majoriteten av araberne reist eller flyktet.

Etter opprettelsen av den moderne staten Israel

Da jødene, på folkerettslig grunnlag og med FNs velsignelse, opprettet den moderne staten Israel i 14. mai 1948, angrep flere omkringliggende arabiske nasjoner den sårbare nyfødte jødiske staten – med offentlig uttalt mål om å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet.

Dette var lenge før noen vestlige land anklaget Israel for okkupasjon, apartheid eller krigsforbrytelser. Det var bred konsensus om at det var arabernes forkastelse av Folkeretten og sivile jøders Menneskerettigheter som var det som la grunnlaget for og opprettholdt konflikten – som umuliggjorde fredelig sameksistens og tvang Israel til å bekjempe araberne. Som følge av den arabiske krigføringen, og nederlagene, reiste eller flyktet mange arabere fra Israel til de omkringliggende arabiske statene.

De arabiske militære styrkene var langt overlegne det uorganiserte svake israelske forsvaret, men som vet et mirakel beseiret jødene de angripende arabiske hærene. Araberne i og utenfor Israel, som inntil da hadde vært overbevist om at de arabiske styrkene med letthet ville knuse den jødiske motstanden, satt igjen overrasket, rasende og fryktsomme – med skammen og nederlaget.

Den 10. desember 1948 annonserte den israelske regjeringen annekteringen av Jaffas jødiske forsteder til Tel Aviv, og i 1949 også fraflyttede arabiske boligområder. Regjeringen stemte over foreningen av Tel Aviv og Jaffa den 4. oktober 1949, og beslutningen ble gjennomført 19. august 1950.

Til avslutning

Vi får stoppe den historie beretninger der. Men kan kort nevne at arabiske nasjoner angrep Israel igjen, i 1967 og 1973, og igjen med mål om utslettelse av Israel og igjen led de arabiske muslimene nederlag. Siden den gang har Israel vokst til å bli en militær stormakt ingen nasjoner igjen har forsøkt å utslette. Arabernes motstand endret med det karakter til propaganda, og mer organisert og systematisk terrorisme mot sivile. Araberne fant opp myten om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land, og organiserte motstanden mot den jødiske staten i Den palestinske motstandsbevegelsen (PLO) under Yasir Arafats ledelse.

Arafats motstandsbevegelse vant utover på 70-tallet gehør hos verdens kommunister og den radikale politiske venstresiden i Vesten. Den mektige kommunistiske Sovjetunionen hadde støttet de arbiske nasjonene i krigføringen mot Israel ved eksport av våpen, og deres sympastisører i Vesten heiet dem frem ved å gjenta propagandaen – det palestinske narrativet, som fremstiller jødene som innflyttere og inntrenger i sitt historiske hjemland, og palestina-araberne som hjelpeløse undertrykte offer uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne.

For Israels kritikere, motstandere og fiender var opprettelsen den jødiske staten et produkt av hjerteløs imperialisme og kolonisering. For jødene i Israel ble Israel en nødhavn i deres historiske hjemland – landet der ingen annen stat noen gang har eksistert.

Innbyggerne i Tel Aviv er i dag i hovedsak trygge, men stadig truet.

Siden den første palestinske intifadaen har Tel Aviv vært åsted for selvmordsaksjoner og andre terrorangrep. Byens busser, restauranter og gater har flere ganger vært farget av blodet fra sivile jøder, inkludert jødiske barn – slik det også har skjedd i mange andre byer over hele Israel.

Det første selvmordsangrep i Tel Aviv skjedde den 19. oktober 1994, på en rutebuss da en selvmordsbombe drepte 22 sivile og skadet 50 andre.

Den 6. mars 1996 drepte en annen selvmordsbombe 13 mennesker (12 sivile og en soldat) i Dizengoff-senteret. Tre kvinner ble drept av en terrorist i Café Apropo-bombingen den 27. mars 1997.

Et av de dødeligste angrep skjedde den 1. juni 2001, under andre intifada, da en selvmordsbomber eksploderte ved inngangen av diskoteket Dolphinarium. 21 mennesker ble drept, de fleste tenåringer, og 132 ble skadet. Ytterligere en selvmordsbomber drepte seks sivile og skadet 70 i en offentlig buss. 23 sivile ble drept og over hundre ble skadet i en massakre på Tel Avivs sentrale busstasjon 5. januar 2003.

I et angrep av en britisk muslim på en bar den 30. april 2003 ble 3 sivile drept og over 50 såret av selvmordsbomberen – flere palestinske terrorgrupper hevdet de stod bak angrepet. En selvmordsbomber drepte 5 og såret over 50 den 25. februar 2005 utenfor en nattklubb. Den 17. april 2006 ble 11 mennesker drept og minst 70 skadet i bombingen av en restaurant i nærheten av den gamle sentralbusstasjonen.

29. august 2011 atjal en palestinsk terrorist en israelsk drosje og krasjet inn i en politisperring som voktet en populær nattklubb i Tel Aviv med 2000 israelske tenåringer. Etter krasjet dro angriperen videre og angrep mange jøder med kniv – åtte ble myrdet.

Etter at Israel har bygget et grensegjerdet (et strekk også med mur) mot de palestinske områdene i Samaria og Judea («Vestbredden») er antallet vellykkede terrorangrep mot sivile jøder betydelig redusert. Hvert år forhindrer også den israelske sikkerhetstjenesten mange terrorangrep på sivile jøder.

Etter at Israel gav palestinerne på Gazastripen selvstyre i 2006 (flere tusen jøder bla tvangsflyttet fordi de ikke er mulig for jøder å overleve så tett på palestinerne), har det blitt sendt opp til flere tusen raketter årlig mot tett befolkede områder i Israel fra terrorgrupper på Gazastripen, inkludert mot storbyen Tel Aviv. Presteregimet i Iran, som støtter terrorgruppene på Gazastripen, har også flere ganger truet med å angripe Tel Aviv.

Israel har utviklet et oppsiktsvekkende effektivt rakettskjold som skyter ned de aller fleste palestinske rakettene. De sivile dødstallene har av den grunn vært forholdsvis lave. Israel har også innført strenge grensetiltak ved grensen til Gazastripen for å redusere terroristenes muligheter til anskaffelse av avanserte våpen – noe som også har vist seg som et vellykket sikkerhetstiltak.  

I dag er Tel Aviv Israels nest mest folkerike by, med en befolkning over 400.000 mennesker, på et landareal på 52 km². Tel Aviv er et sentrum for forskning og innovativ virksomhet, til rik velsignelse for hele verden. Byen er også Israels finansielle hovedstad – Tel Aviv har den nest største økonomien i Midtøsten etter Dubai.

Flere hundre tusen av Israels omkring 2 millioner arabiske statsborgere bor i dag i Tel Aviv kommune, mange også i bydelen Jaffa.

Tel Aviv er kjent som «byen som aldri sover», og er den femte mest besøkte byen i Midtøsten og i Afrika med 3,8 millioner utenlandske gjester årlig.