I en tid hvor ensidig og ubalansert kritikk mot jødene i Israel florerer, tar den tidligere terroristen Lars Gule til orde for et oppgjør med de palestinske lederens brudd på palestinernes menneskerettigheter.
Det er et lyspunkt.
Jonas Gahr Støre og Hadia Tadjik har denne uken oppfordret høyresiden til å ta tydeligere avstand fra ekstremisme. Erna Solberg og Sylvi Listhaug har respondert med et at høyresiden ikke alene kan ta dette oppgjøret – det er alles ansvar.
På den politiske venstresiden er det stuerent å legitimere palestinernes terrorisme mot sivile jøder i Israel, som motstandskamp. Man kjemper mot norske myndigheters definisjon av Hamas som en terrorgruppe. LO, Norges største arbeidstakerorganisasjon, er blant aktørene som går inn for full boikott av Israel: Økonomisk, kulturell og akademisk.
Det er også ordinært å sammenligne jødene i Israel med de tyske nazistene som kjempet for å utrydde jødefolket fra jordens overflate – senest i sommer trakk en biskop i Den norske kirke en slik sammenligning. En annen norsk biskop sammenlignet palestinernes situasjon med israelittenes slaveri i Egypten. En tredje biskop profilerer seg som medlem i Palestinakomiteen.
Palestinakomiteen hyllet denne uken muslimske idrettsutøvere som trakk seg fra OL-deltagelse, fordi de ikke ville konkurrere mot jøder fra Israel – en av utøverne uttalte at han ikke ville skitne til hendene sine med det israelske flagget.
Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier utgjør sammen med Den norske kirke, Kirkens nødhjelp, Flyktninghjelpen, Norsk folkehjelp og LO en bastion med kritikere, motstandere og fiender av den jødiske staten – Midtøstens eneste demokrati.
Kritikk av palestinernes ledere i Fatah og Hamas hører man sjelden eller aldri, verken knyttet til terrorisme mot sivile jøder i Israel eller undertrykkelsen av palestinerne, som palestinske menneskerettighetsgrupper stadig rapporterer om.
Nå tar Lars Gule bladet fra munnen. I et Facebook-innlegg lyder overskriften: «PALESTINSK FRIHET ER OGSÅ FRIHET FRA «LEDERNES» KORRUPSJON OG UNDERTRYKKELSE.»
Etter å ha anklaget jødene i Israel for okkupasjon, apartheid og krigsforbrytelser, retter Gule skytset mot palestinernes lederskap:
Denne kampen må selvsagt også rette seg mot palestinsk undertrykkelse av palestinerne. De palestinske selvstyremyndighetene – PA – har blitt stadig mer autoritære. Mahmoud Abbas har sittet som president på overtid i årevis. Og nylig avlyste han og PA de tillyste palestinske valgene, noe som kunne gitt en ny president med større legitimitet.
Abbas’ regime er også kjennetegnet av omfattende korrupsjon.
Abbas’ regime slår hardt ned på den politiske opposisjonen. I forrige uke ble en kjent motstander av Abbas drept av palestinske sikkerhetsstyrker etter å ha blitt utsatt for omfattende vold. Selv om drap er noe mer uvanlig, er ikke bruk av vold og tortur mot opposisjonelle det. Slik forsøker PA-regimet å tvinge og true opposisjonen til taushet og passivitet. Resultatet har vært flere dager med protester fra palestinere.
Situasjonen er på ingen måte bedre i Gaza-stripen, området som kontrolleres av Hamas. Også der holder «regimet» opposisjonen under kontroll. Heller ikke Hamas er ukjent med vold og tortur mot motstandere.
Det palestinske samfunnet fortjener bedre ledere enn dette. Kampen for frihet er også en kamp mot autoritære «ledere» som er like (eller mer!) opptatt av å sikre egen posisjon og makt som av kampen mot israelsk undertrykkelse.
Derfor må den internasjonale solidaritetsbevegelsen ta klar avstand fra både PAs og Hamas’ framferd. Kampen for frihet blir ikke reell dersom én form for undertrykkelse erstattes av en annen, av autoritære, korrupte og brutale regimer.
Ved sitt eksempel for sine likesinnede gjør Gule noe prester og biskoper i Den norske kirke; ledere i Arbeiderpartiet, SV, Rødt og deres ungdomspartier; Kirkens nødhjelp, Flyktninghjelpen og Norsk folkehjelp; og LO burde gjort oftere: Anklage palestinernes lederskap for å undertrykke palestinerne – systematiske brudd på palestinernes menneskerettigheter.
Verken Fatah eller Hamas er talerør for demokrati eller ytringsfrihet. Om det skal være noe håp for palestinerne, vil det ikke være i nærheten av tilstrekkelig å komme frem til en slags enighet med Israel. Håpet skinner først når palestinernes ledere åpner opp for demokrati og ytringsfrihet.
Palestinerne trenger ledere som kjemper for ytringsfrihet og demokrati, legger ned våpnene og avslutter terrorisme, anerkjenner Israel som en jødisk stat og arbeider for å bygge et moderne samfunn med rettigheter, velferd og frihet for alle borgere.
Dersom den ovenfor nevnte bastionen hadde palestinernes ve og vel som sin hjertesak, og ikke primært motstanden mot jøder i Israel, kunne man dannet en bred front med mulighet til å øve innflytelse på de grufulle interne forholdene blant palestinerne. Men det vil den politiske venstresiden og den liberale kristenheten ikke – de ynder å definere jødene i Israel som ekstremister, men unngår å sette ord på palestinernes lederes åpenbare ekstremisme.
Fordi han gjør dette, får Lars Gule derfor i dag en fjær i hatten.
Ved sine uttalelser beveger Gule seg mot en mer balansert, nyansert og legitimt standpunkt. Det er legitimt å ha ulike meninger og tolkninger av folkerett og historie – men det er ikke legitimt å sett krav til en part man samtidig ikke setter til den andre.
Man kunne ønske seg at Gule samtidig hadde tatt avstand fra terrorisme mot sivile som legitim måte å ytre seg og kjempe på – men det får vi neppe.
I det samme Facebook-innlegget anklager nemlig Gule Fatah, som regnes for mer «moderate» enn Hamas, for å samarbeide med Israel for å forhindre terrorisme.
«Fatah har blitt forvaltere av den israelske okkupasjonspolitikken» ved å «samarbeide» med Israel og Israels sikkerhetstjeneste «for å forhindre terror», skriver Lars Gule.
Så noen soloppgang ser vi ikke spor til på venstresiden. Men Gules oppgjør med palestinske lederes systematiske menneskerettighetsbrudd representerer likevel et lysglimt på en ellers bekmørk himmel.
Kort om Lars Gule
I januar 1977 reiste Lars Gule fra Norge til Libanon. Gule hadde sympati for palestinernes sak og engasjerte seg i terrororganisasjonen Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DELP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel.
Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, skal DFLP ha bedt Gule om å gjennomføre en aksjon i Israel.
Gule måtte selv velge målet for operasjonen i Israel. Fordi det ikke var mulig å reise direkte fra Libanon til Israel, skulle Gule reise hjem til Norge hvor han også skulle anskaffe et nytt pass, før han reiste videre til Israel etter noen uker. Han fikk en flybillett til Europa og 1300 amerikanske dollar fra den palestinske terrorgruppen (DELP), til dekning av øvrige reiseutgifter
Da Gule den 6. mai skulle forlate Libanon fant en kontrollør på flyplassen i Beirut ca. 750 gram sprengstoff skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk.
Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også inneholdt fengetter og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.
Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen» (sprengstoff). Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet.
Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977. Da Gule ble løslatt fra libanesisk fengsel og kom tilbake til Norge i november 1977 ble han avhørt av norsk politi. Påtalemyndighetene reagerte med en påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel.
Gule var dengang aktiv i SV, og senere i AUF. Han har senere tjent som generalsekretær i Humanetisk forbund. Han er nå styremedlem i BDS Norge (den internasjonale boikottaksjonen mot Israel). og ansatt som førsteamaueniensis ved OsloMet, der han forsker og underviser blant annet på ekstremisme, flerkultur og islam.
Historikken er hentet fra Wikimedia.
