Gjennom århundrene ble jødene oppfattet som fremmede i de europeiske samfunnene. Til ulike tider og ulike steder ble det innført en rekke særlover som diskriminerte og utstøtte jødene. Grunnlaget for hvorfor jødene ble herset med var «kirkefedrene» og kirkens ledere som stemplet jødene som ugudelige og urettferdige, knyttet til at de ble anklaget for å ha forkastet og myrdet Jesus – «Kirkefedrene», som la grunnlaget for kristen tro og praksis, hatet jødene. Særlovene for jøder innebar ofte adgangsforbud.
Jødene og Danmark-Norge
I lovgivningen før Norges selvstendigheten i 1814 skillet man mellom jødene fra Spania og Portugal (sefarder) og jøder fra Tyskland og Polen (askenaser). Gjennom innfløkte ordninger kunne de sefardiske jødene gis adgang til det dansk-norske riket.
Dette hadde sammenheng med at den iberiske halvøy var det eneste europeiske området hvor jødene fikk leve i fred gjennom Middelalderen. Det medførte en blomstringstid for jødisk kultur, og velstand i det jødiske samfunnet. I de øvrige områdene i Europa hadde jødene i all hovedsak helt andre levevilkår og forutsetninger.
Etter at katolisismens beseiret islam i Spania og Portugal, ble jødene stilt på valg: Konverter til katolisismen eller bli myrdet eller forvist fra riket. Mange jøder ble torturert og tvangskonvertert. Denne gruppen jøder ble senere diskriminert og forhatt fordi mange av dem praktiserte jødedommen i hemmelighet – de ble kalt for «svin» av den kristne majoritetsbefolkningen. Mange ble myrdet, og skarer fordrevet. Utvisningsediktet fra 1492 var formelt gjeldende helt frem til den nye spanske konstitusjonen fra 1868.
Disse jødiske flyktningene søkte til hovedsteder i Europa hvor mange gav betydelige bidrag til industrialiseringen og utformingen av de moderne samfunnet. De askenasiske jødene ble ved undertrykkelse fastholdt som del av underklassen og drev i hovedsak med småhandel.
På 1580-tallet lot danskekongen sefardiske jøder bosette seg i deler av riket. Kong Christian IV utstedte et beskyttelsesbrev som skulle sikre trygg ferdsel for «utvalgte formuende jøder som kongen kunne ha nytte av». I 1681 ble det besluttet at jødene måtte søke om lov for å bevege seg i riket. Jødene fikk bot på 1000 riksdaler ved overtredelse av lovgivningen.
Jødene i Norge etter 17. mai 1814
Den norske grunnloven av 17. mai 1814 slo fast at ingen jøder hadde adgang til riket. Grunnlovens paragraf 2, 1814a fikk derfor navnet «Jødeparagrafen». Forbudet ble gradvis mer liberalisert knyttet til enkelte jøders nytteverdi. Et eksempel er hvordan styresmaktene ignorerte forbudet knyttet til at den dansk-jødiske bankieren Joseph Hambro oppholdt seg i Norge i syv uker høsten 1822, fordi Karl Johan var i behov av et betydelig statslån. Men det var en grunnlovfestet bestemmelse at alle jøder var utestengt fra Norge – det gjaldt både sefardiske og askenasiske jøder. Ifølge idehistoriker Håkon Harket var ikke begrunnelsen for «jødeparagrafen» religiøs, men ideologisk og politisk begrunnet. Forbudet gjaldt alle etniske jøder, uavhengig av om de var praktiserende religiøse eller ikke.
Ved Grunnloven fra 17. mai 1814 markerte Norge seg som et av Europas mest jødefiendtlige land. I andre områder i Europa var prosessene knyttet til frigjøring kommet lenger, og det medførte en humanisering for grupper som tidligere var diskriminert og utstøtt, som jødene.
For eksempel fikk de franske jødene borgerrettigheter etter revolusjonen. Ifølge historiker Frode Ulvsund fikk også jødene i Sverige, Danmark, Preussen, Østerrike og Nederland langt bede kår i den samme perioden – 1742-1814.
Dette var en brytningstid i den kristne europeiske majoritetsbefolkningens holdninger til jøder. Den antijødiske norske lovgivningen var tilsvarende i Finland, hvor jøder heller ikke fikk oppholde seg.
Henrik Wergeland: Vendepunktet
Henrik Wergelands far, Nicolai, var prest og en ivrig antisemitt. Han var en av Eidsvollmennene som kjempet for at jøder skulle forbys adgang til Norge.
Henrik vokste med andre ord opp med jødehatet. Det var opplest og vedtatt. Da han debuterte som forfatter harselerte han med jødene og fremstilte dem slik det var vanlig i Europa. Jødene ble fremstilt som usolidariske, komiske og griske.
På 1830-tallet møtte han to jødiske marokkanere i Paris. Det ble vendepunktet. Han omtalte det senere som et møte med “to av menneskehetens stamfedre”. Wergeland skriver:
«Jeg erindret iblant annet hvert ord jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og at de hadde sagt at den var tålelig imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»
Møte to marokkanske jøder i Paris førte til et oppgjør med den antisemittiske tradisjonen han var vokst opp med, og som var toneangivende både i kirken og i den sekulære sfæren. Wergeland bestemte seg for å kjempe for at jødene ikke skulle ha det dårligere i Norge enn i det muslimske Marokko.
«Således ble forslaget om jødenes emansipasjon [frigjøring] til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!»
Henrik Wergeland: Jødenes forsvarer
Henrik Wergeland kjempet for å få opphevet «Jødeparagrafen» helt frem til sin tidlige død. I norsk sammenheng innehar Wergeland en særstilling i kampen for menneskeliggjøringen av jødene.
I 1837 og 1839 utgav Wergeland to artikler der han tok jødene i forsvar. I 1839 sendte han et forslag om endring i Grunnlovens «Jødeparagraf» til Stortinget.
Forslaget ble fremmet av stortingspresidenten. Wergeland argumenterte for at «Jødeparagrafen» hadde sitt grunnlag i fordommer som stod i veien for realiseringen av demokratiet. Han tok til orde for at intoleransen mot jødene ikke var forenelig med de øvrige verdier nedfelt i Grunnloven. Det tok nesten tre timer å lese opp den omfattende innstillingen, og det utløste en heftig politisk debatt som fortsatte gjennom hele 1840-tallet.
I 1841 utga Wergeland pamfletten “Indlæg i Jødesagen”, hvor han presenterte jødenes historie og tydeliggjorde hvordan holdningene til jødene var moderert i Sverige og Danmark. Da forslaget om endring av Grunnloven skulle behandles la Wergeland pamfletten og et eksemplar av diktsamlingen «Jøden» på stortingsrepresentantenes pulter.
Debatten ble omtalt som «Jødesaken» i 1840-årene. Lovendringsforslag krevde 2/3-flertall. Det ble fremmet flere ganger, før det fikk det nødvendige flertall i 1851.
Historien viser at Wergelands bidrag var avgjørende for at jødene senere fikk oppholde seg i Norge. Han utga flere argumenterende tekster, litterære verk og utallige innlegg i den offentlige debatten. Wergeland kjempet frem en menneskeliggjøring av jødene og la grunnlag for en endring i inngrudde holdninger rundt jødenes rettigheter.
Wergeland fikk ikke selv oppleve at «Jødeparagrafen» ble fjernet fra den norske Grunnloven. Til tross for at Wergelands helse ble stadig svakere, opprettholdt han engasjementet for å bedre jødenes rettigheter i Norge. Han utgav blant annet diktsamlingen «Jødinnen» fra sykesengen.
Wergeland måtte gi tapt for sykdommen, og døde i 1845, bare 37 år gammel. Andre overtok stafettpinnen. Seks år etter hans død, etter at grunnlovsendringen var behandlet fire ganger i Stortinget, ble «Jødeparagrafen» opphevet – Wergelands utrettelige engasjement for jødenes rettigheter hadde endret den norske Grunnloven.
Tre år tidligere hadde jøder fra andre europeiske land vist sin takknemlighet ved å reise en støtte ved Wergelands grav på Vår Frelsers gravlund. Siden den gang har det vært en årlig tradisjon for jøder å nedlegge en krans på hans gravminne på den norske nasjonaldagen.
I Diktsamlingen “Jøden” fra 1842 kan man lese det gripende diktet “Julaften”: Til tross for sterk kulde og uvær holder jøden Jacob sitt løfte om å levere hårpynt og beltespenner til bygdens småjenter, som de skal pynte seg med til julaften. På sin vandring hører han gråt og finner en liten jente døende av kulde. Jacob tar barnet tett inntil seg under kappen sin for å redde livet hennes med kroppsvarmen sin. Han leter etter et hus, finner omsider et og banker på. Men eieren vil ikke lukke opp for Jakob, fordi han er jøde og anklages for Jesu død. Døren lukkes. Neste morgen kommer paret i huset ut og finner datteren sin på trappen ved utgangsdøren, tett omslynget rundt jødens hals. De er begge to frosset ihjel. Dette var årsaken til at jøden Jakob banket på døren i “Den hellige natt”.
