I moderne tid startet konflikten mellom jøder og arabere etter at Folkeretten definerte jødene som urbefolkning i deres forfedres hjemland. Det la grunnlaget for at Folkeretten gav jødene rett til å gjenoppbygge den historiske staten Israel.
De folkerettslige beslutningene ble gjort i oppgjøret etter første verdenskrig. Tyrkerne, som hadde okkupert store deler av Midtøsten siden 1500-tallet, tapte krigen og seierherren besluttet at det skulle opprettes suverene nasjonalstater, på linje med den rådende ideologien og oppblomstring av nasjonalstater i Europa og verden for øvrig.
Irak, Syria og Libanon ble etablert ved de samme folkerettslige beslutningene som gav jødene rett til en suveren stat. Det er i dag 22 arabiske nasjoner i Midtøsten.
Mange mente, og mener, at kurderne, som også er urbefolkning i deres område, hadde/har retten til en suveren stat. Iran, Tyrkia, Irak og Syria – persere, tyrkere og arabere – nektet/nekter dem denne retten. Det er et internasjonalt svik mot en stor folkegruppe som lever i undertrykkelse av totalitære regimer.
Det finnes kurdiske grupper som med rette defineres som terrorgrupper, fordi de legitimere terror mot sivile – det er ikke en legitim måte å kjempe for selvstendighet og frihet på. I hovedsak kjemper kurderne en legitim motstandskamp mot de totalitære regimenes undertrykkelse og systematiske overgrep.
De arabiske nasjonene stod samlet i avvisningen av ideen om en jødisk statsdannelse i Midtøsten – uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold eller Jerusalems status. De anerkjente med andre ord ikke Folkeretten, men forkastet den.
Det er grunnlaget for konflikten. De arabiske nasjonene, og araberne som senere skulle definere seg som palestinere, forkastet Folkeretten. De definere jødene som innflyttere, inntrenger og kolonister. På det grunnlaget legitimerte de arabiske nasjonene, og araberne som senere skulle definere seg som palestinere terrorisme mot sivile – brudd på jødenes Menneskerettigheter.
I mellomkrigsårene tiltok terrorismen mot jødene i deres hjemland – massakrer og nedslaktinger av individer og større grupper av sivile jøder.
Dette medførte at jødene organiserte forsvarsgrupper for å styrke sikkerheten til sivile. Da den arabiske terroren fortsatte, førte de til trefninger mellom organiserte væpnede grupper. I ettertid er jøder og arabere uenige om hvordan man skal gjenforteller historien. Araberne anklager jødene for å ha stjålet arabernes land, jødene anklager araberne for å ha forkaste Folkeretten og Menneskerettighetene.
Britene fikk mandatmakt i det området Folkeretten hadde besluttet at den jødiske staten skulle opprettes. Etter press fra de arabiske nasjonene fordelte britene 77% av mandatområdet til araberne og opprettelsen av staten Jordan. Jordan ble gjort jøderent og innførte lover som nektet jøder å eie jord i landet.
Man skulle kanskje tro at araberne var fornøyde med å ha blitt tildelt en så stor del av det britiske mandatområdet, men arabernes motstand bestod ikke i uenighet omkring arealer, grenser, demografiske forhold eller Jerusalems status – det handlet om selve ideen om en jødisk stat, uavhengig av hvor stor eller liten den måtte være.
Dette illustreres av jødenes JA og arabernes NEI til FNs delingsforslag i 1947 (forlaget er ikke Folkerett). Forslaget innebar å dele de resterende 23% av mandatområdet i enda en arabisk stat og den jødiske staten Israel. Jerusalem skulle ha internasjonal status. Araberne forkastet altså et forslag der jødene ble tildelt 11% av det området Folkeretten hadde tiltenkt den jødiske staten – og uten Jerusalem.
I 1948 etablerte jødene, med FNs velsignelse, den moderne staten Israel. To hendelser tydeliggjør hvordan araberne ved å forkaste Folkeretten også legitimerte å forkaste jødenes Menneskerettigheter:
Umiddelbart gikk flere arabiske nasjoner til krig mot den sårbare nyfødte jødiske staten, med offentlig uttalt mål om å kaste jødene på havet og utslette Israel fra kartet. Som ved et mirakel overvant den langt underlegne og uorganiserte jødiske hæren de arabiske styrkene. Araberne var sjokkerte og rasende.
Jordan okkuperte Samaria og deler av Jerusalem, Bibelens og jødefolkets hjerteland, frem til neste krig i 1967 (de arabiske nasjonene forsøkte å utslette Israel igjen i 1967 og 1973).
Omkring 800.000 jøder ble fordrevet fra de arabiske nasjonene, og Iran, etter 1948. De fleste uten eiendeler eller verdier. De flyktet til Israel. Etterkommerne av disse flyktningene utgjør i dag majoriteten av jødiske israelere (det er for øvrig 1.5 millioner arabiske statsborgere i Israel).
Arabernes anklage om at jødene i Israel er flyktninger fra kommunismen og nazismen i Europa er med andre ord en løgn.
Ettersom araberne innså at de ikke lenger var i posisjon til å utslette Israel ved krigføring, endret taktikken seg.
Araberne utviklet ideen om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land – altså knyttet til araberne som hadde flyttet til området under den tyrkiske okkupasjonsmakten og andre tidligere islamistiske okkupanters styre.
Palestinerne står fremdeles med begge ben plantet i narrativet som forkaster Folkeretten. Jødene defineres som innflyttere, inntrengere og kolonister av arabernes land. Uten tvil har dette narrativet røtter i islam, som definerer området som muslimers land.
Israels kritikere, motstandere og fiender i den muslimske verden og Vesten forholder seg ikke til at det er arabernes forkastelse av Folkeretten som utgjør grunnlaget for arabernes krigføring mot Israel, palestinernes terrorisering av sivile jøder og den videre pågående konflikten.
Israels kritikere, motstandere og fiender i den muslimske verden og Vesten har fordreid konflikten til å handle om at palestinerne har rett til å opprette en selvstendig stat ved siden av den jødiske – et forslag jødene sa JA til i 1947 og siden stadig har forsøkt palestinerne til å gå med på.
Israel har sagt JA til flere forslag om en tre-stats-løsning av det tidligere britiske mandatområdet. Palestinerne har sagt NEI til alle slike forslag. Slagordet i den palestinske motstandsbevegelsen er et opprop om «å sette hele Palestina fri» fra jødenes okkupasjon og undertrykkelse (altså ikke de 77% araberne fikk ved opprettelsen av staten Jordan, men det området Israel er opprettet på). Man anerkjenner med andre ord fremdeles ikke Folkerettens definisjon av jødene som urbefolkning og de tilhørende beslutningene om opprettelsen av en suveren jødisk stat i deres forfedres hjemland – jødene er innflyttere, inntrenger og kolonister.
Om palestinernes mål var å etablere en palestinsk stat, hadde de med letthet kunne gjort det i 1947, og ved flere anledninger i ettertiden. Palestinernes krav etter 1967 innebærer at hele Samaria (kalt Vestbredden) og øst-Jerusalem skal være del av en palestinsk stat – altså de områdene Jordan okkuperte i perioden 1948-1967. Israel sier nei til et jødefritt Samaria (det er jødiske bosetninger på 3% av Samaria/»Vestbredden») og nei til å dele sin hovedstad Jerusalem.
Det er naturligvis legitimt å være uenige med Israel i dette. Vi er alle uenige i mangt og meget.
Palestinerne (både Fatah og Hamas) legitimerer terrorisme mot sivile både på sekulært og religiøst grunnlag. Alle palestinske skolebarn, på alle trinn og i alle fag (det er godt dokumentert. Norge trakk tilbake flere titalls millioner i bistand i 2020 på dette grunnlag), blir opplært til at selvmordsbombere og andre terrorister er nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah.
Israels kritikere, motstandere og fiender i den muslimske verden og Vesten forholder seg ikke til at palestinerne på denne måten systematisk lærer opp barna sine til at det er legitimt å forkaste Folkeretten og jødenes Menneskerettigheter.
Palestinerne (både Fatah og Hamas) belønner alle palestinere dømt og fengslet for terrorisme mot jødiske sivile, inkludert palestinere som har myrdet små jødiske barn med kniv. Også selvmordsbombernes familier mottar månedlige utbetalinger av belønningssystemet «Pay for slay».
Israels kritikere, motstandere og fiender i den muslimske verden og Vesten forholder seg ikke til at palestinernes ledere og myndigheter på denne måten oppfordrer til, hyller og belønner selvmordsbombere og andre terrorister.
Slik de arabiske nasjonene legitimerte tre angrepskriger ved å forkaste Folkeretten som definerer jødene som urbefolkning i deres forfedres hjemland og gav dem rett til en jødisk stat, legitimerer også palestinerne selvmordsaksjoner og annen terrorisme mot sivile som nasjonal frigjøringskamp og hellig krig for allah – palestinerne forkaster jødenes Menneskerettigheter.
Israels kritikere, motstandere og fiender i den muslimske verden og Vesten legitimerer palestinernes narrativ, og med det de systematiske bruddene på jødefolkets Menneskerettigheter. Det er en gåte at Arbeiderpartiet, SV, Rødt, LO, Den norske kirke og flere andre mektige aktører i Norge ikke tar et oppgjør med terrorisme mot sivile, men i stedet legitimerer det løgnaktige narrativet som forkaster Folkeretten og legitimerer palestinernes systematiske brudd på jødenes Menneskerettigheter.
Jødene er innflyttere, inntrengere og kolonister. Jødene har stjålet arabernes og muslimenes land. Jødene undertrykker araberne og muslimene ved okkupasjon og apartheid – Israel bryter Folkeretten og palestinernes Menneskerettigheter. Det stemmer ikke – man snur det hele opp ned.
Israels kritikere, motstandere og fiender i den muslimske verden og Vesten må forholde seg til at palestinernes forkaster Folkeretten og Menneskerettighetene. Israel har rett og plikt til å forsvare sivile fra terrorisme.
Det er legitimt å ha ulike politiske oppfatninger. Legitimt å ha sterke meninger. Men det er ikke legitimt å kaste stein mot sivile, myrde sivile med kniver og økser, skyte raketter mot sivile eller å utføre selvmordsbombere mot sivile på busser og restauranter – det er brudd på Menneskerettighetene.
Israels kritikere, motstandere og fiender i den muslimske verden og Vesten bidrar til å opprettholde og bygge opp under konflikten ved å ikke kreve av palestinerne at vold og terror mot sivile opphører.
Ingen av de israelske sikkerhetstiltakene hadde noen hensikt, betydning eller rett, dersom de ikke var nødvendige for å begrense vold og terror mot sivile.
Sannheten er at grensegjerdet mot Vestbredden begrenser palestinske selvmordsaksjoner, og grensetiltakene mot Gazastripen forhindrer palestinerne far å importere våpen de bruker mot sivile jøder.
Palestinerne steinalder-kultur gir også utslag i interne konflikter, der også brudd på palestineres Menneskerettigheter legitimeres. Det samme viser seg vi for øvrig i alle andre arabiske og muslimske nasjoner der islam rår grunnen.
Israels kritikere, motstandere og fiender skulle sette krav til nasjoner og folkegrupper der islam rår grunnen, til å vareta verdier som demokrati, ytringsfrihet og avstand til vold og terrorisme mot sivile.
I Saudi-Arabia har ikke kvinner lov til å sykle. Tyrkia er det landet i verden med flest fengslede terrorister. Iran forfølger, torturerer og fengsler kristne. I Kina pågår det et folkemord av uigurene.
Hvordan henger det sammen at Arbeiderpartiet, SV, Rødt, LO, Den norske kirke og flere andre mektige aktører ikke skaper overskrifter av slike umenneskelige tilstander – men gjør jødefolket, etterkommerne av flyktninger fra kommunister, nazister og islamister, som et hovedmål for kritikk, motstand og fiendskap?
Fenomenet har et ord: Antisemittisme.
Israels kritikere, motstandere og fiender praktiserer en dobbelstandard: En for jøder, enn annen for de ande.
Jødene er ikke innflyttere, inntrengere og kolonister. De arabiske nasjonene forkastet Folkeretten og palestinerne forkaster jødenes Menneskerettigheter.
