Liberale kristne kritiker av den moderne staten Israel anklager evangeliske kristne for sin støtte til den jødiske staten. I blant kan denne kritikken komme til uttrykk ved at man tillegger evangeliske kristne antisemittiske holdninger – idet man beskylder evangeliske kristne for et bibelsyn og en teologi som fremholder at jødefolkets lidelser er en rettferdig straff fra Gud.
For det første er ikke konseptet om en hellig og rettferdig Guds som dømmer og straffer en evangelisk kristen oppfinnelse.
For det andre innebærer konseptet at Gud ikke gjør forskjell på folk. I samme grad som Gud er hellig og rettferdig, og dømmer og straffer jødefolket, dømmer og straffer han også alle andre folkeslag.
Det er ikke opp til et menneske å pekte omkring seg i historien og i samtiden på hvem, hvorfor og hvordan Gud har straffet individer eller grupper.
Lidelsen kan være en direkte konsekvens av at mennesket ved å forlate Gud, forlater Guds beskyttelse. Lidelsen kan være en følge av djevelens og menneskers ondskap. Lidelsen kan være en dom og en straff fra en hellig og rettferdig Gud – eksempler på dette er fortellingene om Noa og Lot.
Gud som dommer
Det er Israels Gud, som i jødenes Bibel, introduserer konseptet om at Gud dømmer og straffer mennesket for deres urettferdighet og ulydighet (synd og skyld). Det begynner med skapelsesberetningen og syndefallet i Edens hage. Samtidig viser Gud at han elsker mennesket. Gud er barmhjertig og vil vise nåde til den som ydmyker og omvender seg.
Ved synden pådrar mennesket seg skyld, som fordrer en dom og en straff fra en hellig og rettferdig Gud – dette på lik linje med slik vi har en lov og et rettssystem som dømmer og straffer lovbrudd.
Deretter introduserer Israels Gud, i jødenes Bibel, konseptet om stedfortredende og sonende offer.
Når Guds engel går gjennom Egypt og slår i hjel hver førstefødt sønn hos egypterne, sparer den samtidig israelittenes sønner, fordi fedrene etter Guds forordning har slaktet et lyteløst lam, samlet familien sin i hjemmet og smurt lammets blod på utgangsdøren.
Ved opprettelsen av Lovpakten, under israelittenes vandring gjennom ødemarken fra slaveriet i Egypt til Løfteslandet, innsetter Gud prester, som under høytider skal bære frem offer (dyr) for folkets synd og skyld i en helligdom.
I sin avskjedstale advarer Moses israelittene om å vende seg bort fra Gud. Det å få del i Den Allmektiges ord og forordninger innebærer privilegier, men også et ansvar. Det er intet mindre enn skremmende å lese om hva Moses formidler at israelittene vil erfare dersom de vender seg bort fra Gud – du kan lese det selv, i 5. Mos. Kap. 28-29. Lignende advarsler kan vi lese om, igjen og igjen, i Profetbøkene – det gjelder både for israelittene og de andre folkeslagene. Husk det.
Gud som rettferdig dommer er med andre ord ikke en evangelisk kristen oppfinnelse, slik noen liberale kristne ynder å fremtille det. Det er ikke evangelisk kristen teologi, men et sentralt trekk ved Den Allmektige i jødenes Bibel. Det er heller ikke noe nytt Jesus presenterte ved sin forkynnelse. Da Israels rike ble delt, Nord-riket inntatt og folket bortført, og også kongeriket Juda senere led den samme skjebne, er Gud, ved profetene, helt tydelig på at dette var en konsekvens av Gudsfolkets frafall fra Den Allmektige Gud.
Men alltid vil Gud vise nåde til dem som ydmyker og omvender seg – Gud er både god og streng. Han står den stolte imot, men den ydmyke viser han nåde. Han har fredstanker, ikke ulykkestanker, han vil gi dem fremtid og håp.
Det er aldri slik at Israelsfolkets fiender gjør Gud en tjeneste eller med noen rett angriper eller fordriver dem – israelerne mister del i Guds velsignelse og beskyttelse ved å vende seg bort fra ham, men deres fiender og ødeleggere vil selv måtte stå til rette for sin urett. Gud gjør ikke forskjell på folk.
Den antisemittiske kristne tradisjonen grunnlagt av såkalte «krikefedre» – som tar til orde for å diskriminere, utstøte og ødelegge jødefolket fordi de ikke tok imot Evangeliet – er med andre ord milevis borte fra noen som helst rettferdighet, og stiller seg ved sin avskyelige synd mot Guds eiendomsfolk, under Guds hellige vrede og den kommende rettferdige dom og straff.
Evangeliet
I Profeten Jesajas bok kap. 53 forteller Gud om at Messias (Herrens Lidende Tjener) skal lide og dø for israelittenes synd og skyld, som et stedfortredende og sonende offer.
I Profeten Jeremias bok kap. 31 forteller Gud om En Ny Pakt han vil inngå med israelittene. Han vil tilgi dem og rense dem fra deres synd og skyld. Folket skal da først ha blitt fordrevet fra landet sitt og vendt hjem igjen, før de ved Den Nye Pakt får erfare en gjennomgripende åndelig fornyelse ved Guds Ånd.
Evangeliene slår fast at Jesus er Messias, Guds fullkomne offerlam. Jesu apostler slår fast at ofringene i Lovpakten peker frem på Jesus som et fullkomment stedfortredende og sonende offer for alle (!) menneskers synd og skyld – Jesus oppretter Den Nye Pakt.
Johannes 3:14-18: Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.
Det er ikke slik at Gud opphører å være hellig og rettferdig, en Gud som dømmer og straffer all urettferdighet, ved å ofre sin egen Sønn som et stedfortredende og sonende offer for menneskers synd og skyld. Langt ifra! Hver den som med vitende og vilje avviser Jesus og Evangeliet, vil måtte bære Guds rettferdige dom og straff for sin synd og skyld – unndrar man seg å tro, venter fortapelse, ifølge Evangeliet.
I Bibelen er det stort sett Jesus som forteller om fortapelse og helvete. Jesus sier at han, ved sin gjenkomst, skal samle alle mennesker og dømme og straffe dem.
Matteus 25: 31-34, 41, 46: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. Deretter skal han si til dem på venstre side: «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.
Dette gjelder altså alle folkeslagene. Jesus profeterer også, som Moses og profetene, om Guds straff og dom over jødene, når de vender seg bort fra Gud.
Lukas Evangelium 13:34-35: Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt.
Lukas Evangelium 21: 20, 22-24: Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt… For straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal bli oppfylt… det skal bli stor nød i landet; vredesdommen skal ramme dette folk. De skal falle for sverd og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal bli trådt under fot av andre folk inntil folkeslagenes tid er forbi.
Jesus gjentar det Moses og de andre Profetene til alle tider har advart mot: At det å motta Guds ord og forordninger innebærer privilegier, men også et ansvar. Det gjelder for israelerne, og for mennesker av alle andre folkeslag.
Israels kritikere, motstandere og fiender
Noen liberale kristne akademiske teologer anvender fremmedord som restorasjonisme, dispensasjonalisme og premillennialisme i et forsøk på å løsrive flere hundre millioner evangeliske kristnes tilknytning til urkristendommen.
Selv sverger de til det løgnaktige narrativet om et historisk arabisk-palestinsk folk og et historisk arabisk-palestinsk land.
De støtter opp om narrativet som fremstiller jødene som inntrengere og kolonister i sitt hjemland: Jødene har fordrevet arabere, stjålet og okkupert landet deres og undertrykker dem ved apartheid – og derfor kritiserer man de evangeliske kristne, som argumenterer for Israels rett på et historisk, folkerettslig, politisk og teologisk grunnlag.
En kristen plikt å elske jødene og støtte den moderne staten Israel
Bibelen lar ikke Gud oss være i tvil om at jødene vil vende hjem og gjenoppbygge Israel med Jerusalem som hovedstad – slik vi har sett i moderne tid. Slik de detaljerte profetiene ble nøyaktig oppfylt ved Jesu komme, oppfylles profetiene på samme måte i moderne tid, for våre øyne.
I Bibelen lar heller ikke Gud oss være i tvil om at folkeslagene, i de siste tider, vil samle seg mot jødene i den moderne staten Israel. Men Messias vil ved sitt komme, frelse Israel og gå i rette med folkeslagene som har gjort seg til deres motstandere og fiender – det er ikke usannsynlig at det er dette vi ser begynnelsen på i våre dager.
For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land… (Joel 3:6-7).
Folkeslagene skal bryte opp og dra til Josjafats dal. For der vil jeg sitte til doms over folk fra alle kanter… Det er et mylder og ståk i avgjørelsens dal! Herrens dag er nær i avgjørelsens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans… (Joel 4:17. 19-20).
Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner. Dere skal få sanne at jeg er Herren deres Gud… (Joel 4:21-22).
Å fremstille det som om evangeliske kristne, som støtter den moderne staten Israel, har oppfunnet konseptet om en hellig og rettferdig Gud som dømmer og straffer urettferdighet og ulydighet, er urimelig.
Dersom man evner å utforme en teologi, ut fra Skriftene, som fratar Gud disse egenskapene, så er man i alle fall langt fra å være tro mot Skriftene.
Gud har inngått en evig pakt med jødene. Han gjorde Abrahams etterkommere til et folk, gav dem et land og utnevnte seg til Deres Gud. Han vil velsigne dem og gjennom dem velsigne alle folkeslag. Slik jødene, Israel og Jerusalem var uløselig knyttet til Guds Frelsesplan og Jesu komme, er jødene, Israel og Jerusalem uløselig knyttet til Guds Frelsesplan og Jesu gjenkomst.
Apostelen Paulus er svært tydelig på at Lovpakten (pakten apostlene omtaler som «gammel») ikke ugyldiggjør den evige pakten med Abraham, som ble opprettet flere hundre år tidligere. Ved Messias og Den Nye Pakt kommer Gud i posisjon til nettopp å oppfylle løftene knyttet til den evige pakten med Abraham.
Om vi er troløse, forblir Gud trofast – for han kan ikke fornekte seg selv. Alle Guds løfter får sitt ja ved Messias Jesus. Som troende ikke-jøder, har vi fått del i oppfyllelsen av Guds evige løfter til Israel. Det er nåde over nåde.
Når Messias kommer, skal han regjere over alle folkeslag og hele jorden, fra Jerusalem. Folkeslagene skal komme dit for å tilbe ham, og feire Løvhyttefesten, sier Gud, i Profeten Sakarjas bok.
Apostelen Paulus forteller i Romerbrevet kap. 9-11, om hvordan Gud har forherdet en del av Israel, at denne forherdelsen vil fjernes i sammenheng med at folkeslagene har tatt imot Evangeliet i fullt tall – og da skal hele det etniske Israel som på den tiden lever, ta imot Jesus som Messias, og Evangeliet.
Som kristne er vi skyldige, ved sannhet og rettferdighet, å støtte den moderne staten Israel på et historisk, folkerettslig, politisk og teologisk grunnlag.
Som kristne står vi i takknemlighetsgjeld til jødene, og er skyldige i å elske dem på en særskilt måte.
Så skal vi huske på at Jesus er israelitt/israeler og jøde. Det er en rettferdig jødes blod som renser oss som tror fra synd og skyld, og gir oss evig liv.
Det sitter en jøde på tronen i Guds himmel. Det kommer en jøde tilbake for å dømme levende og døde. All ære, takk og pris tilkommer Guds Offerlam, Løven av Juda Stamme.
Jesus er helt tydelig på at han ikke kommer tilbake før Evangeliet er forkynt for alle folkeslag.
Det er kanskje idag flere kinesere som er født på nytt, enn i europeiske land til sammen! Og Iran er det landet i verden hvor flest mennesker tar imot Jesus og Evangeliet.
Jesus er også helt tydelig på at jødene ikke skal se ham før de tar ham imot som Messias.
Kirkefedrenes anti-jødiske anti-israelske erstatningsteologi la grunnlaget for århundrer med diskriminering, utstøtelse, forfølgelse, fordrivelser og nedslaktning av jøder i «det kristne Europa.» Jødene ble nærmest vaksinert mot Evangeliet – Jesus ble et skjellsord forbundet med tortur, tvangskristning og folkemord.
I vår tid står flere hundre millioner evangeliske kristne opp for Israels og Bibelens Guds evige ord og løfter til sitt eiendomsfolk.
De siste hundre årene har det kommet flere jøder til tro på Evangeliet, enn i de foregående 1900 år til sammen.
I 1948 var det 22 messianske jøder i Israel. I dag viser tall fra den messianske bevegelsen at det er flere titusen. Hvert år dukker det opp flere nye messianske forsamlinger i alle israelske byer – det er ikke usannsynlig at det i dag kan være flere jøder (internasjonal) som er født på nytt ved Den Hellige Ånd, enn det er nordmenn som av hjertet tilhører Herren, Israels Gud.
Konklusjon
Som kristne er vi skyldige i å elske jødefolket på en særskilt måte. Vi står i takknemlighetsgjeld til dem. Vi er også skyldige i å støtte den moderne staten Israel, med Jerusalem som hovedstad. Og dette uavhengig av hvordan jødene forholder seg til Evangeliet eller responderer på vår kjærlighet og støtte.
Som kristne ønsker vi at alle mennesker, av alle folkeslag, skal ta imot Evangeliet.
Som kristne er vi, ved sannhet og rettferdighet, skyldige i å støtte den moderne jødiske staten på et historisk, folkerettslig og politisk grunnlag.
Liberale kristne kritiskere, motstandere og fiender av den jødiske staten vil helst skape forvirring omkring hvorfor evangeliske kristne er sionister:
Enten vil de anklage oss på grunnlag av propagandaen fra det løgnaktige palestinske narrativet, ved å beskylde oss for å bryte med Bibelens etikk.
Eller de beskylder oss for å tro på Israels Gud, slik han åpenbarer seg selv ved Skriftene. Og forsøke å fremstille oss som noen som ønsker at Guds dom og straff skal ramme jødene på en særskilt måte fremfor andre folkeslag.
Blir de tomme forargumenter anklager de oss for å ikke i tilstrekkelig grad forkynne Evangeliet for jøder.
Allikevel: Israel blomstrer. Profetiene går i oppfyllelse. Evangeliet forkynnes for folkeslagene. Stadig flere jøder tar imot Yeshua (Jesus) som Messias (Kristus). Og den eneste gruppen kristne som øker i antall i verden i dag, er evangeliske kristne som støtter Israel. Vi er stolte, frimodige og salige kristne sionister – i en historisk sensasjonell eksplosiv vekst.
Evangeliet om jødene og Israel — Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (ikaj.no)
