Etter første verdenskrig besluttet Folkeretten at jøden skulle få opprette en jødisk stat i sine forfedres land Israel.
Samtidig fikk arabere den samme retten til å opprette arabiske stater i områder deres forfedre hadde levd i generasjoner.
Inntil da hadde områdene i Midtøsten vært underlagt stadig skiftende riker og herskere gjennom århundrene. Etableringen av suverene stater i Midtøsten var en naturlig følge av den rådende ideologien i Vesten, som førte til opprettelse av nasjonalstater i Europa, inkludert Norge.
Den jødiske innvandringen tiltok ved disse folkerettslige bestemmelsene.
Araberne stod samlet i avvisningen av selve ideen om en jødisk statsdannelse i Midtøsten, helt uavhengig av arealer, grenser, demografiske forhold eller Jerusalems status. De arabiske nasjonene forkastet med andre ord Folkeretten, og la med det grunnlaget for konflikten.
Og på det grunnlaget oppstod arabiske angrep på sivile jøder i landet Folkeretten hadde tildelt dem. Jødene organiserte væpnede grupper for å forsvare sine sivile. Og det oppstod trefninger, fordi jødene ikke lot seg terrorisere og slakte, men nå var i stand til å forsvare seg.
Britene, som hadde mandat-makt i område inntil den jødiske staten var opprettet, gav etter for arabisk press og tildelte araberne hele 77% av området tiltenkt den jødiske staten til araberne og opprettelsen av kongedømmet Jordan.
Man skulle kanskje tro at araberne ville si seg fornøyd med triumfen – men langt ifra.
De stod fortsatt samlet i avvisningen av en jødisk statsdannelse – fortsatt samlet i forkastelsen av Folkeretten.
Terroren mot sivile jøder tiltok, og følgelig også trefningene. Undertrykt av kristne, muslimer, kommunister og nazister hadde jødene ikke vært i posisjon til å forsvare seg – nå var de det, tilbake, hjemme i Israel og Jerusalem.
Som følge av det pågående arabiske presset innførte britene lover som begrenset den jødiske innvandringen drastisk. Det fikk katastrofale konsekvenser, som vi kjenner til.
I 1947 foreslo FN å dele de resterende 23% i enda en arabisk stat og en jødisk stat – Jerusalem skulle ha internasjonal status.
Jødene sa JA. Araberne sa NEI – altså nei til en jødisk stat på 12% av det området Folkeretten hadde tildelt dem, og uten Jerusalem som hovedstad.
Da jødene, med FNs velsignelse, opprettet den moderne staten Israel i 1948, slo flere omkringliggende arabiske nasjoner seg i sammen, og gikk til krig for å utslette den sårbare jødiske staten ved fødselen. Som ved et mirakel vant den lille uorganiserte jødiske hæren slaget. Men tapte Samaria, deler av Judea og Jerusalem til Jordan, som okkuperte disse områdene.
Krigen var over. Men konflikten fortsatte. Arabiske statsledere la ikke skjul på at de forkastet Folkeretten og fremdeles ønsket å utslette Israel. Og de truet, fra alle kanter, stadig med å forsøke igjen.
I 1967 gjorde de det. Som ved et nytt mirakel overvant Israel de overlegne arabiske styrkene på 6 dager. Israel gjenvant kontrollen over Samaria, hele Judea og Jerusalem – som senere ble erklært som landets evige og udelelige hovedstad.
Historien gjentok seg i 1973. De arabiske nasjonene slo til på Yom Kippur, jødenes helligste dag. Men de ble igjen beseiret av Israel. Nå forstod araberne at muligheten for å utslette Israel ved krigføring ikke lenger var til stede. Israel hadde bygd opp en hær og et forsvar de arabiske nasjonene, selv ikke med den betydelige støtten fra kommunistene i Sovjetunionen, var i stand til å bekjempe.
Krigen var over. Men konflikten fortsatte. Araberne stod fortsatt samlet i å forkaste Folkeretten – forkaste den jødiske statens historiske og juridiske legitimitet.
På 60-tallet oppfant araberne det palestinske narrativet – løgnen om at det eksisterte et historisk palestinsk/arabisk folk og et palestinsk/arabisk land – Palestina. Det var propaganda, på linje med nazistenes utspekulerte løgn-apparat. Det var en fortsettelse av kampen for å utslette Israel. Denne propagandaen legitimerte terrorisme som nasjonal frigjøringskamp – både Folkeretten og Menneskerettighetene ble forkastet og trampet på.
Ettersom tiden gikk vant det palestinske narrativet stadig mer terreng hos den politiske venstresiden i Vesten, som inntil da hadde vært en hoved-bidragsyter til den jødiske statens opprettelse og eksistens. Man snakket ikke lenger om arabernes forkastelse av Folkeretten og Menneskerettighetene, men jødene ble, igjen, problemet. Jødene fikk skylden for at konflikten oppstod, og ansvaret for å finne en løsning på den. Det var en umulig oppgave, fordi araberne forkastetet både Folkeretten og Menneskerettighetene.
Den arabiske propagandaen førte til et skifte, en forførelse spredte seg: Jødene ble fremstilt som innflyttere og kolonister i sine forfedres land, gitt dem av Folkeretten: Jødene hadde fordrevet uskyldige og hjelpeløse arabere, okkupert landet deres og innført apartheid.
«Palestinerne» som reiste eller flyktet i forbindelse med krigene de startet og tapte, ble fremstilt som uskyldige og hjelpeløse offer uten mulighet til å påvirke sin egen skjebne.
Inntil da var det jødene som ble regnet som flyktninger. Majoriteten av jødiske israelere er, ennå i dag, etterkommere av jøder fordrevet på flukt fra de arabiske statene etter 1948 – altså ikke etterkommere av dem som flyktet fra kommunismen eller overlevet nazismen. De var alle flyktninger, som fant en nødhavn i den bitte lille jødiske staten pakket inn i en kolossal masse av arabiske og andre muslimske diktaturer, fylt til randen med indre konflikter og konflikter med hverandre.
De arabiske nasjonene nektet å inkludere, integrere eller gi sine arabiske og muslimske brødre statsborgerskap. Slik har det vært inntil denne dag. Etterkommerne av de omkring 750.000 araberne som reiste eller flyktet i forbindelse med krigene arver statusen som flyktninger – noe som opplagt bidrar til å opprettholde konflikten. Det er en politisk og hjerteskjærende manøver.
Araberne krever at etterkommerne av disse araberne, i andre, tredje og fjerde generasjon skal ha rett til å få borgerskap i Israel. Da etterkommerne i dag utgjør flere millioner mennesker, vil imøtekommelse av et slikt krav innebære at jødene blir en minoritet i landet sitt, og følgelig opplagt utslettelse av den jødiske staten.
Det er dette f.eks. den norske Palestinakomiteen arbeider for. De legger ikke skjul på å mene at ideen om en jødisk stat er rasisme. Stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt er sentrale aktører i denne jødefiendtlige organisasjonen, sammen med prester i den norske kirke og ledere i flere andre organisasjoner med betydelig makt og innflytelse.
Dette kravet er en opprettholdelse av arabernes motstand mot ideen om en jødisk stat – forkastelse av de folkerettslige beslutningene som legitimerer en jødisk stat. Og stilletiende godtar man den palestinske terrorismen mot sivile, de grove bruddene på Menneskerettigheten, idet Israel fremstilles som skyldisge og ansvarlige.
Kravet er med andre ord en fortsettelse av den arabiske krigføringen for å utslette den jødiske staten. Man har kommet til erkjennelse av at man ikke evner å utslette den ved krigføring, men fortsetter kampen ved en løgnaktig, grusom og hatefull propaganda:
Jødene er innflyttere og kolonister som har fordrevet «palestinerne», stjålet og okkupert landet deres og undertrykker dem ved apartheid.
Sannheten er det motsatte: Jødene ble fordrevet fra landet sitt. Araberne var innflytter og kolonister som okkuperte jødenes land – som de nå har vendt tilbake til og fått folkerettslig legitimitet til å erklære som sitt.
Det har aldri eksistert noen annen stat på området, enn den jødiske staten Israel. Jerusalem har aldri vært hovedstad for noen annen nasjon, og ingen konge eller regent har hatt sitt sete her, foruten de jødiske israelerne.
Jødene ble fordrevet fra de arabiske nasjonene (langt over 750.000), som nå så å si er jøde-rene alle sammen, og flyktet til Israel. Jødene ble undertrykket under kommunismen i Sovjetunionen, og flyktet. Jødene ble slaktet i Europa, og flyktet. Det er etterkommerne av disse flyktningene som fremdeles i dag må kjempe for å overleve.
De arabiske muslimene har kolossale områder spredt ut over 22 stater. De fikk hele 77% av landet som var tiltenkt jødene ved folkerettslige bestemmelser. Araberne sa NEI til FNs delings-forslag av de resterende 23%. NEI til opprettelse av en jødisk stat på 12% av det området Folkerettene hadde tiltenkt dem. Og de har sagt NEI til alle senere forlags om opprettelse av «en palestinsk stat». Israel har sagt JA til flere slike forslag.
Palestinskes myndigheter lovpriser og belønner alle terrorister som er dømt og fengslet for angrep mot sivile – finansiert av FN, Giverlandsgruppen som Norge leder, med flere.
Palestinske myndigheter produserer skolemateriell til alle palestinske skolebarn, i alle fag og på alle trinn, som forherliger selvmordsbombere og andre terrorister som nasjonale frigjøringshelter og hellige krigere for allah – finansiert av FN, Giverlandsgruppen som Norge leder, med flere.
Palestinerne har en president som har skrevet doktorgradsavhandling som benekter at Holocaust fant sted. Han hevder også stadig at Jesus var palestiner. Han som ligger an til å overta som president, soner ikke mindre en fem livstidsdommer for flere brutale terrorangrep som kostet flere sivile israelske liv.
Konflikten opprettholdes av det løgnaktige palestinske narrativet, kravet om «flyktningenes returrett» og den omfattende og stadig pågående terrorismen mot sivile jødiske kvinner og barn.
Israels kritikere, motstandere og fiender forholder seg ikke til arabernes forkastelse av Folkeretten og Menneskerettighetene. Istedet har man siden slutten av 60-tallet med stadig sterkere skyts anklagd israelerne for brudd på Fiolkeretten og Menneskerettighetene. Ord blir fattige.
Når Israel bygget et grensegjerde mot de palestinske områdene i Samaria og Judea, anklager den politiske venstresiden i Vesten dem for å innføre apartheid. Gjerden ble bygget alene for å begrense de palestinske selvmordsaksjonene som opptil flere ganger i måneden farget busser, restauranter og gater i alle israelske byer med blodet fra uskyldige sivile jødiske kvinner og barn. Bare i 2019 forhindret Shin Bet, den israelske sikkerhetstjenesten, mellom 5- og 600 terrorangrep mot jøder.
Når Israel har innført strenge grensekontroller til palestinerne på Gazastripen, fordi det til tider har regnet raketter sendt mot tettbygde israelske områder i sør- Israel, etter at israelske myndigheter tvangsflyttet flere tusen jøder og gav palestinerne selvstyre, anklager den poliske venstresiden i Vesten Israel for apartheid.
INGEN later til å ville ta inn over seg eller forstå at opprettholdelsen av den væpnede og voldelige konflikten bare har en logisk, rasjonell og åpenbar forklaring: Araberes forkastelse av Folkeretten og Menneskerettighetene.
Dersom palestinerne ville være villige til å anerkjenne Folkeretten og avslutte angrepene på sivile israelere, var ikke israelerne i behov av å verken å beskytte eller forsvare sine innbyggere.
Hva skulle Israel ha å tjene på konflikten? Ingenting, selvfølgelig.
Israelerne er etterkommere av flyktninger: Fra undertrykkelse under kommunismen, fordrivelser fra de arabiske nasjonene og overlevende fra Holocaust. Alt de ønsker er å leve i fred, i det landet som tilhørte deres forfedre og som Folkeretten har gitt dem retten til å bebo og eie – landet deres etniske identitet er uløselig knyttet til.
Men fremdeles forkaster arabere både deres historiske og jurisdike rett til å leve i sine forfedres land.
Jødene er innflyttere og kolonister, som har stjålet og okkupert arabernes land og undertrykker dem ved apartheid.
Den politiske venstresidens antagelse av det palestinske narrativet opprettholder konflikten og de arabiske barnas lidelser.
Palestinernes løgner, hat og terrorisme er deres verste fiende.
Fremdeles innebærer den palestinske frigjøringskampens motto utslettelse den jødiske staten. Palestinerne, som årlig mottar milliarder av bistand fra det internasjonale samfunnet, setter ikke ressursene inn på å skape et trygt demokrati, med velferd og velstand for sine barn – de setter alt inn på å bygge opp under terrorisme og terrorister, som forkaster Folkeretten og forkaster Menneskerettighetene, ved et løgnaktig narrativ opprettholdt av den politsike venstresiden og medier i Vesten. I dette gjør man felles kamp med islamister, nazister og andre kritikere, motstandere og fiender av den jødiske staten.
