Jesus, Hillel og Shammai

Jødedommen

Den hebraiske Bibelen, Tanakh, er delt inn i tre grupper av skrifter: Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Toraen inneholder 613 påbud og forbud, som regulerer religiøse ritualer og seremonier, og sentrale elementer ved livet i samfunnet.

Nest etter Tanakh er Talmud jødedommens viktigste hellige tekst.

Talmud (studium/lære) er en samling av skrifter nedtegnet på 400-tallet – jødenes eldre muntlige tradisjoner, sitater og uttalelser fra anerkjente jødiske rabbinere.

Talmud, «den muntlige Tora», består av to deler: Misjná og Gemara. Misjna ble samlet omkring 150 år etter Jesus. Gemara er i hovedsak diskusjoner omkring Misjna.

Misjna inneholder diskusjoner mellom de anerkjente rabbinerne Hillel og Shammai, deres disipler og senere etterfølgere. Hillel og Shammai levde og virket i tiårene før og etter Jesu fødsel, og grunnla to skoleretninger – Hillels hus (Beit Hillel) og Shammais hus (Beit Shammai).

Disse to skolenes heftige debatter var med andre ord av helt avgjørende betydning for utformingen av jødedommen. De anvendte begge felles hermeneutiske prinsipper (prinsipper for tolkning av Skriftene), kalt Midrasj. Midrasj-prinsippene var utledet fra Skriftene, ikke fra andre kilder utenfor Skriftene.

Jesus og jødedommen

Når Jesus diskuterte med de skriftlærde, var det knyttet til en felles kunnskap om den muntlige tradisjonen og skoleretningene etter Hillel og Shammai. Jesus og hans meningsmotstandere henviste til de samme Skriftene, men Jesus utfordret den muntlige rabbinske tradisjonen og dens tolkninger av Loven.  

Sammen med Skriftene utgjorde anvendelse av Midrasj et felles grunnlag for dialog og diskusjoner, blant de ulike jødiske gruppene: Fariseere, saddukeere, seloter, esseere, Jesus og hans apostler.

Jesus reiste rundt som rabbiner med et følge av disipler, på linje med slik andre jødiske rabbinere opererte i samtiden. Der rabbinerne og disiplene kom, var det vanlig at interesserte åpnet hjemmene sine for dem og tilbød dem måltidsfellesskap. Disiplene fikk ikke bare tilgang til rabbinerens forkynnelse, men også kjennskap til hvordan han selv praktiserte troen sin privat, og i møte med mennesker og skiftende omstendigheter.

Kjenner man til Midrasj, er det lett å finne disse prinsippene for tolkning av Skriftene igjen i Jesu og apostlenes forkynnelse og argumentasjon.  

Apostelen Paulus var som skriftlærd fariseer opplært ved rabbineren Gemaliels føtter. Gemaliel var disippel av nevnte Shammai.

Jesus og hans etterfølgere hadde mere til felles med sine jødiske samtidige. De feiret alle de bibelske jødiske helligdagene (haggim). Høytidene har sine utgangspunkt i sentrale begivenheter i jødefolkets historie, og flere var knyttet til tempelet, og presteskapets ofringer og andre seremonielle ritualer.

De bibelske høytidene

SABBATEN var den ukentlige hviledagen, da ingen skulle arbeide og alle skulle tilbringe kvalitetstid med familien. Bakgrunnen for sabbaten er beretningen om hvordan Gud hvilte etter å ha fullført skaperverket på seks dager. Sabbaten er et av budene i De ti bud, som ligger som sentrale i Loven.

Jesus og disiplene hans overholdt selvfølgelig også sabbaten, men var uenige i måten de skriftlærde, ved den muntlige tradisjonen, overholdt den. Når Jesus argumenterte med de skriftlærde omkring overholdelsen av sabbaten anvendte han like selvfølgelig Midrasj-prinsippene i sin argumentasjon.

PEASCH (påske) ble feiret til minne om hvordan Gud utfridde israelittene fra slaveriet i Egypt. Gud bød israelittene å ta seg ut et lyteløst lam, samle familien sin i hjemmet og stryke lammets blod over dørstolpene på utgangsdøren sin. Da dødsengelen gikk igjennom Egypt og slo alle førstefødte sønner i hjel, sparte den israelittene – engelen så blodet og gikk dem forbi. Peasch betyr «forbigang».

I hjemmet skulle familien ha en våkenatt for Herren. De skulle spise påskelammet stående, med belte om livet, stav i hånden og sko på føttene. I hast la de ut på reise mot Det lovede land.

Påskefeiringen strekker seg over flere dager. Sentralt står ofringer i tempelet og familienes samling om påskemåltidet, bestående av påskelammet, bitre ureter, usyret brød og druevin.

Den kvelden Jesus ble tatt til fange, dagen før han ble korsfestet, inntok han dette påskemåltidet sammen med disiplene sine. Han innstiftet Den nye pakt, som profetene hadde forkynt at Gud en gang skulle opprette med sitt folk.

Apostlene forkynner at den opprinnelige påsken er et forbilde på det som skulle komme. Jesus er Guds fullkomne påskelam, slaktet som et stedfortredende og sonende offer for sitt folk synd og skyld – ja, for alle menneskers synd og skyld.

SJABUOT (pinse) ble feiret 50 dager etter påske. Da feires pinsefesten, der jødene takker Gud for mottagelsen av Toraen under ørkenvandringen fra Egypt til Løfteslandet.

Før Jesus ble korsfestet, døde og oppstod i påsken, hadde han bedt disiplene sine vente i Jerusalem på mottagelsen av Den Hellige Ånd, som var uløselig knyttet til profetenes forkynnelse om Den nye pakt.

På pinsefestens dag var disiplene samlet i bønn i Jerusalem, og Jesus sendte dem Den Hellige Ånd. De ble som forvandlet. Disiplene, som før hadde vært redde og svake i troen, ble med ett til frimodige og uredde ildvitner. Om Peter, som tre ganger hadde nektet på at han kjente Jesus, etter at de sammen hadde inntatt påskemåltidet, står det skrevet at skyggen hans helbredet de syke i Jerusalem.

Jesus og disiplene feiret også de bibelske jødiske høytidene SUKKOT, ROSJ HASJANA og JOM KIPPUR.

Det er ingenting som tilsier at de første kristne sluttet å feire disse høytidene, fordi Jesus hadde opprettet Den nye pakt. Snarere tvert imot, tyder alt på at de første kristne, som jo alle var jøder, fortsatte å ferie de bibelske høytidene, med et utvidet innhold i lys av Jesu død og oppstandelse – evangeliet.

Det er derfor naturlig å stille spørsmålstegn ved når og hvorfor kristne sluttet å etterfølge Jesu og de første kristnes feiring av de bibelske jødiske høytidene.

Katastrofen

Først etter at mennesker av de ikke-jødiske folkeslagene (hedningene) kom til å utgjøre majoriteten av Jesu etterfølgere, vokste det frem nye og annerledes tradisjoner, som ikke feiret de jødiske bibelske høytidene, men utformet egne ikke-bibelske ikke-jødiske tradisjoner og høytider.

Etter at kristendommen på 300-tallet ble innført som statsreligion i Romerriket, ønsket politiske og religiøse leder å skape et tydelig skille mellom jøder og kristne. Kristne anerkjente lærere produserte skrifter som gav grunnlag for diskriminering, forfølgelse, fordrivelser og nedslaktninger av jøder som ikke ville tro på Jesu evangelium. Fremfor alle andre folkeslag anså de kristne lederne jødene som et problem.

Disse kristne lærerne, kalt “kirkefedre”, fratok jødene alle de evige løfter Bibelens og Israels Gud hadde gitt dem, og overførte dem til kirken – stikk i strid med Jesu og de første kristnes tro, praksis og lære. Troens sentrum ble flyttet fra Jerusalem til keisernes og pavenes Roma. “Kirkefedrene” hatet jødene, anklaget dem for å ha myrdet Jesus og oppfordret sine etterfølgere til å utstøte dem fra samfunnet. Dette gav grunnlag for kristne lover som nettopp gjorde det – lovene ble utformet og vedtatt på “kirkemøter”, der tusener av kristne lærer og ledere fra hele det romerske riket var samlet for å diskutere “jødeproblemet”.

Disse lærernes ubibelske lære gjenspeiler hvordan den kristne tradisjonen mistet kontakten med sitt opphav, sine jødiske røtter, og Jesus som menneske og jøde. Ved å forkaste Bibelens egne hermeneutiske prinsipper, Midrasj, utledet man en ny og annerledes lære uten noe bibelsk belegg eller grunnlag. Det var og er en katastrofe.

Keiserne og pavene – og også de protestantiske reformatorene – videreførte disse grusomme ubibelske tradisjonene som har påført jødefolket unevnelige lidelser gjennom århundrene i «det kristne Europa». Man lykkes med andre ord å skille den kristne tradisjonen fra sitt bibelske jødiske opphav.

Gjenopprettelsen

Det var alltid kristne som ikke bifalt jødehatet, men det er først i moderne tid at millioner av kristne over hele verden har fått en forståelse av hvordan denne delen av kristen tradisjon har vært en forførelse bort fra den opprinnelige kristne tro og praksis.

Endringen skyldes i stor grad jødefolkets mirakuløse hjemvendelse til Israel og Jerusalem, og opprettelsen av den moderne staten Israel med Jerusalem som hovedstad – disse sensasjonelle historiske begivenhetene oppfyller nemlig utallige bibelske profetier!

Det er også slik at det i løpet av de siste 100 årene er kommet flere jøder til tro på evangeliet, enn i de foregående 1900 årene til sammen! Den messianske bevegelsen, i og utenfor Israel,  er i sterk vekst og inspirerer hele «Jesu kropp» til å søke tilbake til urkristendommen.

Et økende antall kristne tilegner seg kunnskap om Midrasj og de bibelske høytidene – mange har begynt å feire dem også, med et innhold som samtidig belyser betydningen av Jesu død og oppstandelse (slik messianske jøder praktiserer).

For jøder som kommer til tro på Jesus, er det selvfølgelig ikke naturlig å anta de ubibelske kristne tradisjonene som verken Jesus eller de første kristne kjente til eller feiret. De følger den bibelske jødiske kalenderen, med feiringen av sabbaten og høytiden, slik Jesus og de første kristne gjorde.

Det beste ligger foran

Slik Jesu første komme, i Bibelen, var uløselig knyttet til jødefolket, Israel og Jerusalem; er Jesu gjenkomst, i Bibelen, uløselig knyttet til jødefolkets hjemvendelse og gjenopprettelsen av staten Israel med Jerusalem som hovedstad.

Jesus sa at han ikke kommer igjen før evangeliet er forkynt for alle folkeslag. I vår tid går dette i oppfyllelse for våre øyne. Eksempler: I 1960 var det 450 registrerte kristne i Nepal, i dag er det over 1.3 millioner! Iran er i dag det landet i verden hvor antallet kristne vokser hurtigst. Det er i dag flere mennesker i Kina som er “født på nytt”, enn det er i hele Europa!

Jesus sa også at jødene ikke skal se ham igjen, før de tar imot evangeliet. I 1948 var det mellom 15 og 20 messianske jøder i Israel. I dag regner mange med at det er 50.000! Hvert år dukker det opp nye messianske menigheter i alle israelske byer.

Når Jesus kommer tilbake, som Israels konge, til Jerusalem, skal han regjere over allle folkeslag på jorden. Han skal styre med rettferdighet, og det skal endelig bli fred på jorden.

Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem

IKAJ har siden 1990 bragt over 160.000 etterkommere av jødiske flyktninger hjem til Israel. Det tilsvarer innbyggerne i flere israelske byer. IKAJ samarbeider tett med israelske myndigheter i dette oppdraget.

IKAJ arrangerer hvert år en internasjonal kristen Løvhyttefest-konferanse i Israel. Blant dem som har åpnet konferansen er israelske statsledere, og borgermestre av Jerusalem. Da Benjamin Netanyahu åpnet konferansen uttalte han at «dere er våre beste venner».

IKAJs visjon er å formidle et annet bilde av Jesus, evangeliet og kristne enn det den ubibelske kristne tradisjonen har presentert gjennom århundrene – som nærmest har vaksinert jøder mot evangeliet.

IKAJs visjon er å samarbeide med Gud i hans frelsesplan for Israel, og mennesker fra alle verdens nasjoner.

I ydmykhet og respekt for hvordan «kristne» har fordrevet og forfulgt jøder gjennom århundrene, evangeliserer ikke IKAJ, som organisasjon, direkte for jøder. IKAJ har et naturlig, godt og tett samarbeider med den messianske bevegelsen i Israel, som stadig mer effektivt når israelere, både jøder og arabere,  med evangeliet.

IKAJ elsker det jødiske folk, elsker Israel og elsker Jerusalem. Som et uttrykk for kjærlighet støtter IKAJ opp om jødisk immigrasjon, særlig sårbare grupper i det israelske samfunnet og formidler hva Bibelen forteller om Guds frelsesplan for kristne i alle verdens nasjoner – IKAJ har avdelinger i 90 ulike land, som står opp for jødefolket og den jødiske staten Israel.

Vi tror vi er med på noe viktig, og inviterer alle kristne til å ta del i vår visjon og vårt arbeide.