En personlig og årelang rettsprosess for å vinne tilbake en polsk bygård har nå blitt til bok. Menachem Kaisers nye memoar “Plyndring : Et Minne fra Famileeiendeler og nazistskatter”, er virkelig et møte mellom nåtid og fortid. Grusomheter begått mot Kaisers oldeforeldre i Polen. Men også oppdagelsen av en nazi-tunell, har tilført boken en overraskelse. Forfatterens ukjente slektning ble holdt fanget der og klarte å rømme. Flere parallelle prosesser, ikke minst veien mot sannhet og rett har blitt beskrevet mens tvisten enda er uløst.
Å lese Menachem Kaisers nye memoar, “Plyndring : Et Minne fra Familieeiendeler og Nazistskatter”, er som å gå ned i et kaninhull med ham.
Kaisers prosess for å gjenvinne eierskapet til bygården i Sosnowiec, Polen, som tilhørte oldeforeldrene hans før de ble myrdet i Holocaust – har tatt seks år sålangt.
Bokstavelig talt følger man Kaiser dypt under polsk jord når han sammen med en gruppe nazistiske skattejegere utforsker mystiske tunneler fra 2. verdenskrig.
Mot slutten av boka, som kom ut 16. mars, er Kaiser langt fra å ha alle svarene. Han vet fortsatt ikke hvordan bestefaren overlevde Holocaust. Han har heller ikke en forklaring på hvorfor familien hans ikke var i kontakt med ham etter krigen.
“Vi venter på den endelige rettssaken, ”sa Kaiser til The Times of Israel i et nylig intervju fra hjemmet sitt i Brooklyn, New York.
Det er faktisk svært vanskelig for jøder å få restitusjon (enten for å gjenvinne eierskap eller for å bli kompensert) for eiendom stjålet fra andre verdenskrig.
Michael Bazyler, er en jusprofessor ved Chapman University. Han er ekspert på Holocaust og restitusjon etter folkemord, samt andre masse grusomheter. Han mener dette er en årelang prosess.
Polen har endret seg og nå sitter vi fast. Påstanden om at man kan gå gjennom det meget formalistiske polske søksmålssystemet og få tilbake eiendom er en illusjon. Prosessen er umulig. Det tar år, sa Bazyler i et telefonintervju fra Los Angeles.
Påstanden fra Bazyler støttes av en rapport fra JUST Act, vedtatt av USAs kongress i 2017. Den nåværende prosessen med restitusjon av jødisk eiendom i Polen er «langvarig, tungvint og kostbar. ”
Jeg var en jøde som kom tilbake for familiens eiendom – dette er et gjentakende fenomen i Polen, skrev Kaiser i sine memoar.
Kaiser kom i kontakt med den polske forfatteren, oppdagelsesreisende og rettsmedisinske arkeologen Joanna Lamparska. Hun introduserte ham for skattejaktmiljøet.
Lamparska fortalte The Times of Israel at det anslås at Polen tiltrekker seg i overkant av 100 000 oppdagelsesreisende(årlig? Står ikke i artikkel). Nedre Schlesien er et fokuspunkt fordi det antas å ha vært en hovedregion der nazistene sikret seg dokumenter, arkiver, stjålne museumssamlinger og kunstverk. I tillegg, da den røde hæren avanserte, etterlot tyske borgere skjulte verdisaker da de flyktet vestover.
Jeg er en veldig travel person, men intuisjonen min ba meg gjøre et unntak for Menachem og vise ham den polske verden for oppdagelsesreisende, sa Lamparska.
Vi visste ikke da at Menachem var en pårørende til Abraham Kajzer. Men da vi fikk vite det opplevdes det som en historisk vind, sa hun.
Hvem var Abraham Kajzer?
Abraham Kajzer er æret av de nazistiske skattejegerne i Nedre Schlesien. Hans Holocaust-erindringsbok “Za drutami śmierci” (Bak dødens ledninger) tjener som “en slags bibel” for dem, ifølge Lamparska.
Kaiser var først ikke klar over at han var i slekt med Kajzer, som var oldefarens fetter. Kajzer overlevde krigen og immigrerte til Israel.
Kajzer var en overlevende fra de brutale underjordiske leirene til Gross-Rosen slavearbeid. Han førte en detaljert dagbok om interneringen sin i åtte av dem etter overføring fra Auschwitz. Kajzer skrev på jiddisk på rester av sementposepapir, som han gjemte i latriner. Etter krigen gikk han tilbake og samlet utklippene. Ved hjelp av Adam Ostoja ble memorarene oversatt og utgitt på polsk. (En hebraisk utgave ble utgitt i Israel med tittelen “Bein Hameitzarim.”)
Leirene der Kajzer ble internert var blant de 12 (av totalt ca. 100) Gross-Rosen-leirene spesielt dedikert til byggingen av Riese – prosjektet inne i uglefjellene.
Byggingen av prosjektet, et kompleks av tunneler og kamre som dekker nesten 200.000 kvadratmeter, begynte i 1943. Senere ble det sprengt eller forseglet og forlatt av nazistene da de møtte nederlag. I dag er noen deler av komplekset mål for organiserte turistattraksjoner.
Ifølge Bella Gutterman, tidligere direktør for International Institute for Holocaust Research i Yad Vashem i Jerusalem, tar skattejegere feil når de tror de vil finne verdisaker der.
Gutterman er forfatter av “A Narrow Bridge to Life”, en studie av jødisk tvangsarbeid ved Gross-Rosen. Hun og andre historikere mener at Riese var ment for militære formål. Det skulle være en underjordisk bunker for produksjon og lagring av fly og raketter. Det antas også å ha blitt bygget som et hovedkvarter for Hitler og naziledelsen.
Lamparska hevdet at oppdagelsesreisende og skattejegere hun kjenner som arbeider med Riese, er motivert av legitim historie. De er “klar over dramaet til menneskene som pleide å jobbe her.” Hun sa at det var takket være flere skattejaktgrupper at spor etter underleirer ble oppdaget, dokumentert og minnesmerke.
Dette er Holocaust-forskning. Disse menneskene bevarer steder andre ikke bryr seg om, så jeg fordømmer dem ikke for det de gjør, sa Kaiser.
Hvis ikke det var for dette samfunnet, ville Kaiser aldri ha lært om Abraham Kajzer, hans flukt fra arbeidsleirene og hordan han overlevde krigens siste uker.
Det viste seg å være en kjærlighetshistorie, og den delen av Kaisers polske søken syntes han var mest oppmuntrende. Det er en fortelling om storhet som setter spørsmålstegn ved allmenne antagelser.
Det er en utfordrende og positiv historie, sa Kaiser.
Kilde TimesofIsrael
