Den bibelske jødiske kalenderen følger månefasene på en annen måte enn den den kristne kalenderen. Jødenes ledere fulgte hvert år nøye med på månefasene og avgjorde på det grunnlag tidspunktet for når påskefeiringen skulle begynne. Men «kirkefedrene» ville ha en slutt på at kristne feiret Jesu død og oppstandelse på samme tid som «de avskyelige» jødene feiret utgangen av Egypt.
Den bibelske påskefeiringen
I de første århundrene etter Yeshua feiret hans disipler, naturligvis, hans død og oppstandelse under den bibelske påsken. Påskefeiringen var fra begynnelsen av utformet for å peke frem mot Messias’ som et sonende offer. Feiringen av høytiden var et forbilde på hvordan Yeshua døde som et stedfortredende offer for sitt folks synd og skyld – døden ble tvunget til «å gå forbi» (påske betyr «forbigang»), slik som dødsengelen gikk forbi de jødiske familienes hjem ved utgangen av slaveriet i Egypt:
Herren sa til Moses og Aron i Egypt: Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året…
Det er påske for Herren. Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi…
Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påskelammet! Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet fra skålen på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen. For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere. Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere. Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag. Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.»
Den ikke-bibelske påskefeiringen
Men etter hvert som årene gikk, ble jødene i mindretall i kriken og mennesker av andre folkeslag utgjorde majoritet. I Roma lå de jødiske synagogene og de nye messianske og kristne forsamlingene side om side. I brevet til Romerne forankret Paulus den kristne troen i de jødiske hellige skriftene.
I Romerbrevet advarer Paulus de troende av folkeslagene om å rose seg ovenfor jødene, og understreker at de kristne av folkeslagene står i gjeld til jødefolket.
Men det Paulus advarte mot kom til å skje. Nye kristne ledere var lei av koblingen til jødefolket og deres skrifter og høytider – lei av å være avhengige av de jødiske rabbinerne for å definere den rette tiden for å feire påske.
De såkalte «kirkefedrene» bestemte seg for å ta saken i egne hender og innføre et endelig skille mellom jødenes religiøse praksis og kirkens, som nå i all hovedsak bestod av ikke-jøder. Sentrum for den kristne troen ble flyttet fra Jerusalem til Rom.
For Jesus, disiplene/apostlene og de første kristne var det Abraham, Isak og Jakob som ble omtalt som «fedrene». Og den kristne troen var bygget på «profetenes og apostlenes lære» som grunnvoll. De nye «fedrene» skulle nå legge en grunnvoll for noe som skulle få katastrofale konsekvenser både for kirken og jødefolket – de beveget seg bort fra Guds Ord.
I år 325 innkalte den romerske keiseren til et «kirkemøte» i Nikea. Keiser Konstantin skal på denne tiden allerede ha vært på god vei til å anta den kristne troen. Han innførte senere en variant av den kristne troen som statsreligion i det kolossale romerske riket.
Slik skrev «kirkefaderen» Eusebius i brevet til de av kirkens ledere som var forhindret fra å møte i Nikea:
«Det ble vedtatt at det er særskilt uverdig at den helligste av alle høytider skal følge den jødiske tradisjonen – jødene som har skitnet til hendene sine ved den mest grusomme forbrytelse, og som har sinn som er forblindet. Ved å forkaste deres tradisjoner kan vi overføre en legitim måte å feire påske på til våre etterkommere…
Vi burde derfor ikke ha noe til felles med jødene, for Frelseren har vist oss en annen vei… Vi ønsker, kjære brødre, å skape avstand til det avskyelige fellesskapet med jødene.»
Det var allerede oppstått uenighet innad i kirken for når påsken skulle feires. I noen romerske provinser fulgte man den bibelske jødiske kalenderen, og i andre provinser fulgte man biskopen i Alexandrias nye måte å definere tiden for påskefeiringen på (den gregorianske kalenderen, utregning ut fra vårjevndøgn).
Kirkens ledere hadde altså et offentlig uttalt ønske om å innføre et tydelig og varig skille mellom jødenes religiøse praksis og kristendommen. Ved det skapte man en ny kristen tradisjon, uten noe som helst grunnlag eller argumentasjon hentet fra «profetene og apostlenes lære».
Den bibelske jødiske påsken (passover) ble erstattet med en nykonstruert påsketradisjon (easter), oppkalt etter en gudinne assosiert med våren. Dette er bakgrunnen for at kristne ikke feirer bibelsk påske.
Konsekvenser av den ikke-bibelske påskefeiringen
Fiendskapet mellom jødefolket og den kristne tradisjonen er hjerteskjærende. Det medførte at Yeshuas etterfølgere ble revet bort ifra røttene til det treet de ble podet inn i.
Kristne bestemte seg ikke bare for å ta avstand fra israelerne/jødene, men også fra Bibelens høytider, som Gud har gitt oss som hjelp til å forstå mer om Gud og hans frelsesplan.
Påsken var Guds initiativ, og han utformet hver detalj med en hensikt. Gud dømmer oss ikke fordi vi ikke feirer bibelsk påske, men vi går glipp av skatter og velsignelse Gud har gitt oss i sitt ord. Kirkerådet i Nikea bestemte, på vegne av sine etterkommere, at den bibelske påsken ikke hadde noen relevans for dem.
Kirkerådets avgjørelse fikk tragiske konsekvenser for jøder, som på «kirkefedrenes» anbefalinger ble hånet, utstøtt, forfulgt, torturert, tvangskonvertert og slaktet. Skillet mellom jøder og kristne representerer roten til kristen antisemittisme, som ble praktisert av kristne gjennom århundrene, av de reformatoriske bevegelsene og like frem til nazistenes folkemord under andre verdenskrig.
Særlig rundt påsketider opplevde jødene i det kristne Europa å bli hånet, torturert og myrdet. Kristen pøbel stormet jødiske områder og massakrerte jøder fordi de hadde myrdet Kristus.
Men avgjørelsen får også konsekvenser for jøder i dag. Ved den ikke-bibelske kristne tradisjonene blir Evangeliet tilslørt som noe ikke-jødisk, som noe fremmed og uten relevans for det jødiske folk.
En ny tid – den messianske bevegelsen vokser
Vi lever i en spennende tid. Ikke siden apostlenes dager har så mange jøder kommet til tro på Yeshua. Flere jøder er kommet til tro på Yeshua de siste 100 årene enn i de foregående 1900 årene til sammen! I 1948 var det 15-20 messianske jøder i Israel. I dag er det omkring 50.000! Hvert år dukker det opp nye messianske forsamlinger i alle byer i Israel.
Evangeliske kristne engasjerer seg i stadig større grad for føre jøder og kristne tilbake til fellesskap og sine felles røtter – Bibelen, Bibelens Jesus – Yeshua – og «profetenes og apostlenes lære».
Messianske jøder og evangeliske kristne finner sammen. Messianske jøder feirer naturligvis de bibelske høytidene og evangeliske kristne inspireres til å tilegne seg kunnskap om hvordan høytidene gir næring til troen.
Vi er bestemt til å bli «et nytt menneske» i Messias, og Gud vil sørge for at dette kommer til å skje. Guds sønn, Yeshua, skal ha en brud, ikke to. Det er viktig å huske på hva Jesu død og oppstandelse faktisk innebærer, slik Paulus minner oss om i Kolosserne 2:14-17:
«Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset.
Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, eller når det gjelder høytider, nymånedag eller sabbat. Alt dette er bare et skyggebilde av det som skulle komme, men legemet er Kristi legeme.»
Skrevet etter inspirasjon fra artikkel i One For Israel. Lenke:
