Kilde: Return of Bnei Anousim.
Sefardiske jøder (jøder med historiske røtter i Portugal og Spania) kalt Bnei Anousim – “Barn av den tvangskonverterte” – er et moderne begrep som brukes til å definere de moderne kryptojødiske etterkommere av anslagsvis en kvart million sefardiske jøder som ble tvunget til å konvertere til katolisismen i løpet av det 14. og 15. århundre i Spania og Portugal.
De aller fleste konvertittene forble i Spania og Portugal, og deres etterkommere i disse landene utgjør i dag millioner av mennesker.
I ikke-rabbinsk litteratur blir disse sefardiske jødene ofte omtalt som “Marranos”, et nedsettende begrep som betyr griser, og refererer til jøder som praktiserte sin religion i det skjulte.
Jødene i Portugal og Spania ble på denne tiden satt på valg: Enten å konvertere til kristendommen eller blir forfulgt, fordrevet, torturert eller myrdet. Det var en målrettet, systematisk og velorganisert innsats under den portugisiske og spanske inkvisisjonen. Jødedommen skulle utryddes fra rikene.
Organisasjonen Return of Bnei Anousim arrangerer nå en konferanse med fokus på temaet. Blant bidragsytere er anerkjente israelske forskere og rabbinere på feltet.
Hovedtaler er Michael Freund, grunnlegger og styreleder for Shavei Israel – en organisasjon dedikert til å arbeide for de tapte israelske stammenes retur til Israel. Organisasjonen har blant annet vært initiativtager til å anerkjenne de indiske jødene av Manasse stamme og deres pågående tilbakevendelse til Israel.
Freund flyttet til Israel i 1995. Kort tid etter ble han utnevnt av statsminister Benjamin Netanyahu som hans underdirektør for kommunikasjon. I tillegg er Freund korrespondent og spaltist for Jerusalem Post.
Blant talerne er også Ashley Perez, president for Reconectar og generaldirektør for Knesset Caucus for gjenforbindelse med jødiske etterkommerne fra spanske og portugisiske samfunn. Han var rådgiver for Israels utenriksminister fra 2009 til 2015.
Så dette er ikke et skudd i mørket eller en udokumentert påstand satt frem av ulærde entusiaster.
Genforskeren Genie Milgrom skal også tale. Hun er pioner på en vitenskapelig anerkjent metode som sporer jødiske blodsbånd tilbake til 1400-tallet. Milgrom har hatt lederverv ved flere universiteter i USA, knyttet til studier på feltet.
Initiativtagerne til konferansen ønsker å belyse den meget viktige og ofte undereksponerte “Tilbakevendelsen til Judaismen” – av Bnei Anousim i Portugal og Spania. Israels mest anerkjente demograf har anslått at det kan være så mange som 200 millioner etterkommere av inkvisisjonens jøder.
Denne tsunamien av mennesker aktualiserer seriøse spørsmål og vurderinger knyttet til hvordan du kan bidra til å legge til rette for tilbakevendelse for Inkvisisjonens barn, heter det i annonseringen av online-konferansen i mars 2021.
Konferansen har til hensikt å fremme offentlig debatt og bevissthet omkring temaet jødiske forskere har arbeidet med i over tjue år.
Denne hæren av israelitter i eksil skal ta det som tilhørte kanaaneerne, helt til Sarepta, og de fra Jerusalem som er i eksil i Sefarad [Portugal og Spania], skal ta byene i Negev (Obadja 1:20).
Lenke til kilde:
https://www.returnofbneianousim.com/
Om du ønsker å lære noe om den grusomme spanske inkvisisjonen, kan du lese det korte sammendraget som følger:
Den spanske inkvisisjonen ble formelt påbegynt i 1478 og vedvarte helt frem til 1834. Inkvisisjonen var et initiativ tatt for å holde riket samlet, under påskudd av å beskytte den kristne troen.
Jødene hadde på den tiden gjennom århundrer erfart forfølgelse, fordrivelser og nedslaktninger i det kristne Europa. Spania hadde på denne tiden den høyeste jødiske befolkningen i Europa. Jødene ble raskt et mål for inkvisisjonen og dens brutale tortur-metoder for tvangskonvertering.
Gjennom århundrer hadde det jødiske samfunnet i Spania blomstret og vokst i antall og innflytelse, til tross for stadig tilbakevendende bølger av antisemittisme.
I perioden 1390–1406 sto jødene overfor økt forfølgelse og ble presset til å konvertere til kristendommen. Pogromene i 1391 var spesielt brutale, og trusselen om vold hang over hodet til alle jøder i Spania. Stilt overfor valget mellom dåp eller død, økte antallet nominelle konvertitter til kristen tro hurtig. Mange jøder ble drept, og de som adopterte kristen tro møtte fortsatt mistenksomhet og fordommer.
En betydelig andel av de konverterte jødene fortsatte å praktisere sin jødedom i hemmelighet.
Kong Ferdinand II og dronning Isabella (1469-) skulle overgå sine forgjengere i jødehat og forfølgelse av den jødiske minoriteten, inkvisisjonen ble intensivert.
Kong Ferdinand II og dronning Isabella av Spania var overbevist om at korrupsjon i den spanske katolske kirken ble forårsaket av jøder som, for å overleve århundrer med antisemittisme, hadde konvertert til kristendommen.
Konvertittene bar navnet «Conversos», og ble anklaget av mektige kristne famille-dynastier for å spre pest, forgifte vannkilder og bortføre kristne gutter.
I 1478 autoriserte pave Sixtus IV de katolske monarkene til å utnevne egne inkvisitorer til å lede innsatsen med å kristne befolkningen i rikene sine.
Den første stor-inkvisitoren i Spania var Dominikanermunken Tomás de Torquemada; navnet hans ble synonymt med brutaliteten og fanatismen knyttet til inkvisisjonen. Torquemada ble kjent for å utvikle torturmetoder i kampen for å overtale ofrene til å bekjenne seg til den kristne troen. Bl.a. ble ofrene brent på bål – noe som ble til festlige anledninger overvært av folkemengdene.
Torquemadas innsats hadde et tydelig fokus på å forsikre at jøder konverterte og avsløre skjult utøvelse av judaisme. I 1480 ble jøder i Castilla tvunget inn i gettoer atskilt fra kristne.
I 1481 tilsto 20 000 konvertere jøder kjetteri i håp om å unngå henrettelse. Inkvisitorene krevde at kjetterne skulle angi andre kjettere for å spare livene til seg og familiene sine. Ved årets slutt ble flere hundre «Conversos» brent på bålet.
De første spanske inkvisitorene, som opererte fra Sevilla, praktiserte oppdraget med så bestialske metoder at Sixtus IV forsøkte å gripe inn. Men det spanske kongeparet hadde mottatt et verdifullt våpen de ikke aktet å gi fra seg, og pavens anstrengelser for å begrense inkvisisjonens umenneskelige grusomheter var til ingen nytte.
Torquemada etablerte domstoler over hele Spania. Torturen ble systematisert (det ble skrevet egne håndbøker for tortur-metoder) og rutinemessig brukt til å fremkalle tilståelser.
På oppfordring fra Torquemada stilte Ferdinand og Isabella i 1492 alle rikets jøder på valg: Enten konvertere og la seg døpe eller å bli forvist og fordrevet fra riket. Resultatet var utvisning, fordrivelse og flukt for flere hundre tusen jøder.
Etter at de spanske kongene hadde renset landet for jøder, rettet inkvisisjonens innsats seg mot dem som hadde konvertert til å bli protestanter, men pavens forsøk på å utrydde protestantismen mislykkes.
Da Spania utvidet seg til Amerika, ble inkvisisjonen etablert i Mexico i 1570. I 1574 ble lutheranere brent på bålet der. Inkvisisjonen kom til Peru, hvor protestanter på samme måte ble torturert og brent levende.
Spanske og portugisiske myndigheter fortsatte jakten på jødene som hadde rømt til Amerika, og torturerte og drepte dem der.
Inkvisisjonen vedvarte som ordinær praksis i Spania og Portugal og deres kolonier helt frem til midten av 1700-tallet.
Den spanske inkvisisjonen ble nedprioritert av Joseph Bonaparte i 1808, restaurert av Ferdinand VII i 1814, nedprioritert i 1820, restaurert i 1823, og til slutt permanent avsluttet i 1834. Den portugisiske inkvisisjonen permanent avsluttet i 1821.
Torturen
Dersom en inkvisitor ikke fikk en anklaget kjetter til å tilstå, ble tortur anvendt for å få frem tilståelsen. Torturen ble designet så det ikke ble utspilt blod, fordi det var forbudt i henhold til kristen lov. Ved tau-tortur, for eksempel, ble offerets hender bundet bak ham/henne, og tauet koblet til en trinse. Vekter var festet til offerets ben, og offeret ble hevet til taket. Brått ble offeret senket hurtig, som førte til at bena ble smertefullt dislokalisert.
Vann-tortur var en vanlig teknikk for å få frem tilståelser. Tortur ved ild var også ordinært. For eksempel ved at offerets føtter ble smurt med et brennbart materiale, holdt nær ilden og forårsaket en langsom og smertefull smerte og skade.
Dersom tiltalte besvimte under avhør, var det en lege til stede for å gjenopplive ham/henne. Torturen ble ansett som kristen nestekjærlighet og ikke engang barn og gravide unnslapp de forferdelige metodene.
De katolske kirkefedrene hadde gjennom sine teologiske skrifter definert jødefolket som Kristus-mordere og med det lagt grunnlaget for at enhver med legitim rett kunne forfølge, fordrive, torturere og myrde jøder som nektet å konvertere på en rett og troverdig måte.
Straffene
Straffen ilagt av inkvisisjonen omfattet store bøter, inndragning av all eiendom, offentlig ydmykelse og pisking. Men den mest brukte straffemetoden var dødsdommen. Fordi kirken ikke skulle utspille blod, men bare frelse sjeler, ble ofrene overlevert til sekulære myndighetene for henrettelse. Blodløse dødsfall ble foretrukket, som kvelning og brenning på bål. Med jevne mellomrom ble det avholdt en auto-de-fe (en kristen troshandling), der flere ofre ble brent på bålet samtidig.
Disse religiøse offentlige handlingene samlet store folkegrupper som overvar den høytidelige tradisjonen, som skapte en festlig atmosfære med utrop og applauser og fra publikum. Mange kristne familier overvar begivenhetene sammen.
De dømte ble kledd i kapper, med røde kors og bokstaven X malt på dem. De som fikk dødsstraff, hadde tunikaer med malerier av flammer og djevler. Prosesjonen marsjerte gjennom byen til det brennende området der dommerne satt. Sakene som involverte mildere straffer, som offentlig pisking, ble gjennomført først, deretter de som ble dømt til kvelning og til sist ble bålene tent, hvor ofrene ble brent levende.
