Daglig kan vi lese om konflikten mellom palestinerne og Israel i alle verdens medier. Det er en hovedsak i den internasjonale politikken, som alle ser ut til å ha en mening om. FN bruker mer tid på å uttale seg om denne konflikten enn alle de andre pågående konfliktene til sammen.
«Alle» ser ut til å ønske en «to-statsløsning», det vil si opprettelsen av en palestinsk stat, side om side med den moderne staten Israel.
Sannheten er at palestinerne har sagt nei til alle forslag om å opprette en stat de siste hundre årene. Hva er det palestinerne egentlig vil?
Mellomkrigsårene
Helt fra Balfour-erklæringen, San Remo-konferansen og Folkeforbundets Palestina-mandat slo fast at jødene er urbefolkning i området, og gav jødene rett til å gjenoppbygge den moderne staten Israel i landet folket knyttet sin etniske, religiøse og nasjonale identitet til, stod araberne unisont samlet i motstand mot selve ideen om en jødisk stat. Det er historie ingen betviler.
Muslimer, og i hovedsak arabiske muslimer, hadde helt fra profeten Muhammeds dager (650 år etter Jesus) okkupert landområder i Midtøsten der jødenes og andre etniske minoriteter var urbefolkning.
Store deler av Midtøsten hadde vært underlagt det tyrkiske riket siden 1500-tallet, men da tyrkerne led nederlag i første verdenskrig gikk det mektige historiske riket i oppløsning. Seierherrene delte riket opp i mindre nasjonalstater og innsatt herskere de kunne samarbeide med til å styre – slik som Irak, Syria og Libanon, Israels naboland.
Slik var det ikke mindre enn naturlig at jødene, kurderne og andre etniske minoriteter i Midtøsten også skulle få opprette suverene stater. Men araberne motsatte seg dette.
Det historiske Israel og Judea ble gjort til britisk mandatområde, og britene gav området navnet Palestina – et navn hverken jøder eller arabere opprinnelig anvendte på området.
Etter at Folkeretten hadde gitt jødene rett til å etablere en stat i Palestina, lå alt – i mellomkrigsårene – til rette for jødenes historiske hjemkomst og oppstandelsen av en suveren jødisk stat. På dette grunnlaget ønsket stadig flere jøder å vende hjem.
Britene gav imidlertid etter for arabisk press og utskilte hele 77% av Palestina til den arabiske staten Jordan, og innsatte en konge der. Dette skjedde uten at det var gått veien om juridiske eller folkerettslige prosesser, og uten at jødene, som var lovet en stat i Palestina, fikk noen rett til medbestemmelse eller innflytelse over spørsmål knyttet til arealer, grenser eller demografiske forhold. Jordan ble jødefritt.
Nå skulle man kanskje tenke at araberne ville unne jødene de resterende 23% av Palestina, men langt ifra. Araberne stod fortsatt unisont samlet i avvisningen av ideen om en jødisk stat i Midtøsten.
Nå tiltok arabisk terrorisme og nedslaktninger av jøder i Palestina, noe som med all mulig tydelighet understreket at araberne anså jødene som innflyttere og inntrengere som var kommet for å stjele arabernes land. Araberne brydde seg overhodet ikke om verken Balfour-erklæringen, San Remo-konferansen eller Folkeforbundets Palestina-mandat – for dem var området arabisk, og det skulle det fortsette å være. Jødene hadde ingen rett til land, uansett størrelse. Dette er historie ingen betviler.
Jødene var nødt til å forsvare seg, og de var nødt til å sette makt bak det folkerettslige legitime kravet om å få være en nasjon. At britene stadig strøk araberne med hårene, understreket at jødene ikke hadde noen andre å stole på enn seg selv. Britene vedtok blant annet stadige restriksjoner for jødisk innvandring fra det stadig mer jødefiendtlige Europa og den undertrykkende anti-jødiske kommunismen i Sovjetunionen. Det vet vi fikk katastrofale konsekvenser..
Men jødene organiserte en hær i Palestina, et forsvar. For første gang på over 2500 år var jødene i stand til ikke bare å forsvare seg, men også i stand til å beseire sine fiender. Men noen stat, slik Folkeretten hadde tilkjent dem, fikk de ikke.
Araberne trenerte og motsatte seg alle mulige forslag, planer og løsninger som ble forelagt dem. De ville slett ikke ha noen jødisk stat i muslimenes og arabernes hjerteland – Midtøsten.
Folkeforbundet ble til Forente Nasjoner, som i 1947 – etter folkemordet på jødene i Europa – foreslo å dele de resterende 23% av Palestina i to like stater, enda en arabisk og en jødisk – altså en tre-statsløsning av Palestina. Dette var jo fullstendig urettferdig, fordi araberne allerede hadde fått 77%! Men jødene sa ja til forslaget – hva annet kunne de gjøre? For jødene handlet dette om å overleve. Araberne sa nei. Selvfølgelig. Forslaget innebar to nesten identiske områder, og at Jerusalem skulle forbli under internasjonal kontroll.
De araberne, som først på 60-tallet begynte å omtale seg som “palestinere” som kjempet for å frigjøre “Palestina” fra jødenes innflytelse; de kjempet altså slett ikke for en to-statsløsning; de ønsket slett ikke en to-statsløsning; de kjempet mot opprettelsen av en jødisk stat og jødisk innflytelse i Jerusalem – og det helt uavhengig av arealer eller grenser. Dette er historie ingen har grunnlag for å betvile.
Den moderne staten Israel
Jødene etablerte den moderne staten Israel, med FNs velsignelse, i mai 1948. Umiddelbart gikk flere arabiske nasjoners til krig for å myrde den lille sårbare nyfødte staten ved fødselen. Araberne hadde neppe angrepet jødene, dersom de hadde ansett det som sannsynlig at de skulle tape. Men tape gjorde de – som ved et mirakel knuste jødene de overtallige og overlegne arabiske hærene. Araberne satt tilbake med nederlaget, sinnet og skammen. Og nå strømmet det jøder fra de krigsherjede områdene i Europa og Sovjetunionen til Israel. Israel ble en nødhavn for jøder som var blitt forhatt, undertrykket, forfulgt, fordrevet og slaktet av kristne, nazister og kommunister.
Umiddelbart flyktet omkring 750.000 jøder fra arabiske og andre muslimske nasjoner i Midtøsten, til Israel – de fleste ble fordrevet, ofte uten å få ta med seg sine eiendeler eller verdier. Etterkommerne av disse flyktningen utgjøre enda i dag majoriteten av israelske borgere.
I årene etter 1948 tiltok det arabiske hatet og den arabiske motstanden mot den jødiske staten. Ennå hadde ikke araberne begynt å bruke begrepene «Palestina» og «palestinere», men ideene var i støpeskjeen. Araberne hadde ennå ikke lansert at de kjempet for en to-statsløsning: De kjempet for å utslette Israel. Dette er historie ingen har grunnlag for å betvile.
I 1967 og 1973 forsøkte enda flere arabiske hærer seg, med enda større kraft og makt, og med enda større selvsikkerhet, å knuse den lille jødiske staten. Det offentlig uttalte målet var å kaste jødene på sjøen og utslette staten Israel fra kartet. Arabiske ledere var tydelige på dette i stadig gjentatte trusler. Dokumentasjon på dette er lett tilgjengelig ved et søk på nettet.
Ennå hadde ikke araberne klekket ferdig ideen om «palestinere» og «Palestina», og ennå hadde de ikke en tre-statsløsning av Palestina de kjempet for. Kampen de kjempet var mot eksistensen av den jødiske staten. Forhandlinger om arealer, grenser eller demografiske forhold stod ikke på den arabiske agendaen.
Etter det sviende, overraskende og skamfulle nederlaget i 1967 ble alle arabiske nasjoner enige om å avvise å anerkjenne Israel og å avvise forhandlinger med Israel.
Palestinas frigjørings-organisasjon
PLO – palestine liberation organization – ble etablert og man dyrket frem narrative om «palestinerne» og «Palestina», på grunnlaget av at jødene var inntrengere som fordrev palestinerne, okkuperte landet deres og innførte apartheid.
«Palestinerne», som inntil slutten av 60-tallet hadde kjempet mot eksistensen av en jødisk stat, fremstilte nå sin kamp for en stat de altså gang på gang hadde takket nei til å opprette.
Da de arabiske nasjonene nå altså forstod at de ikke engang samlet maktet å utslette den jødiske staten, ble strategien endret, og bølger av terror har siden skyllet over den lille jødiske staten – terroren gjør ikke forskjell på soldater og sivile, eller voksne og barn. Den rammer nådeløst hvem som helst og hvor som helst, idet selvmordsbombere og andre blodtørstige terrorister roper ut «alluha akbar» – «allah er størst».
Slagordet til PLO var og er «å frigjøre Palestina fra elven [Jordan] til havet [Middelhavet]», altså hele den smale stripen mellom Jordandalen og Middelhavet som utgjør staten Israel – det tar åtte timer å kjøre fra nord til syd og landet er ikke stort mer enn 15 kilometer på det smaleste.
PLO har gang på gang sagt nei til ulike forslag, planer og løsninger for en tre-statsløsning. Israel har stadig sagt ja og stadig også utarbeidet eller bidratt til å utarbeide ulike forslag med ulike løsninger. PLO har alltid sagt nei.
Allikevel er det slik at «hele verden» krever at Israel skal gå med på en tostats-løsning! Det arabiske narrativet om arabere som uskyldige og hjelpeløse offer, og jødene som innflyttere og inntrengere som har fordrevet dem, okkupert landet deres og innført apartheid, har fått fotfeste og mange steder blitt vedtatt som en sannhet. Det er ganske utrolig.
Palestinerne og verdenssamfunnets krav, i nyere tid
Det palestinerne nå krever, og som store deler av verdenssamfunnet stiller seg bak, er kravet om en to-statsløsning som bygger på grensene fra før 1967. Staten palestinerne altså før 1967 sa nei til flere ganger. Ser du galskapen?
Mange ser ut til å fornekte eller fortrenge historien. Og “alle” ser ut til å ha glemt at araberne fikk 77% av Palestina! Om araberne skal få 12% til, sitter jødene igjen med 11% av Palestina! Området jødene ble lovet til en suveren stat. Det internasjonale samfunnet skulle kan rødme av disse kjensgjerningene. Men til tross for utslettelseskrigene og den blodige terroren, holder mange fast på den uvirkelige forestillingen om palestinerne som uskyldige hjelpeløse offer, uten noen mulighet til å påvirke sin egen situasjon eller konflikten med jødene – jødene er innflyttere og inntrengere, som har okkupert arabernes land og innført apartheid.
Da arabiske nasjoner angrep Israel i 1967 fordrev den jødiske hærene sine fiender og knuste dem på seks dager. Jordan hadde etter krigen i 1948, uten noen som helst rett, okkupert Jerusalem og Judea og Samaria. Nå vant jødene kontroll over disse områdene. Jerusalem kom på jødiske hender for første gang på over 2500 år. Jødene plantet vingårder i Samaria for første gang på 2500 år.
Israel tok kontroll over Golan-høydene, som inntil krigen hadde tilhørt Syria. Det var utenkelig for israelerne å gi tilbake Golan-høydene til Syria. Syria stod fast på sitt fiendskap mot Israel og fra et militært strategisk perspektiv ville det være som et selvmord å gi syrerne høydedraget øst for Genesaretsjøen tilbake.
Da det var syrerne som angrep Israel, og da det å gi tilbake Golan-høydene til syrerne innebærer en betydelig trussel for selve eksistensgrunnlaget for den jødiske staten, hadde Israel Folkeretten på sin side når de erklærte suverenitet over dette området.
I sør vant Israel kontroll over Sinai-ørkenen, men etter forhandlinger med egypterne ble områdene gitt tilbake.
Når palestinerne krever en stat på grunnlag av grensene fra før 1967 innebærer det et jødefritt Samaria og i alle fall halve Jerusalem. Dette kravet er både urasjonelt og urimelig.
Israel lar seg ikke true eller presse, ikke igjen
Araberne fikk 77% av Palestina, som opprinnelig ved Folkeretten var lovet til jødene. Araberne takket nei til halvparten av de 23% i 1947, og har angrepet Israel med mål om utslettelse i 1948, 1967 og 1973. Etter dette har terroren krevd utallige jødiske menneskeliv, både i og utenfor Israel. Blodet fra sivile uskyldige jødiske kvinner og barn har farget gater, busser og restauranter over hele landet – for selvmordsbombere er målet å myrde jøder.
Israel er et bitte lite land, ikke minst sammenlignet med de store arabiske nasjonen som omslutter dem på alle kanter. Det er 1.5 millioner arabiske israelske statsborgere – som like naturlig som alle andre borgere har like rettigheter som jøder. Israel har flere ganger, senest i 2020, sagt ja til forhandlinger om opprettelse av en palestinsk stat. Den arabiske verden, og den muslimske verden forøvrig, er bort imot jøderen..
Men israelerne lar ikke verken arabere eller noen andre diktere hvordan løsningen skal være. Og verken muslimsk krigføring eller terror vil overbevise dem om noe annet. Israel har trukket seg ut av Gazastripen og gitt palestinerne selvstyre der. De vil også mer enn gjerne trekke seg ut av de områdene palestinerne er bosatt på i Judea og Samaria, og gi dem selvstyre også der.
Men det jødene ikke vil er å la palestinerne få bygge opp baser for terrorisme og krigføring som vil true jødenes sikkerhet og Israels eksistens. De vil ikke gi fra seg retten til å dyrke druer i Samaria. Og de vil ikke gi fra seg Jerusalem.
Og, tro det eller ei, det er akkurat dette palestinerne krever. Det er akkurat dette som nå tilsynelatende står i veien for en to-statsløsning. Og det er akkurat i dette at FN, EU, alle amerikanske presidenter forut for Donald Trump og norske myndigheter krever av jødene: Et jødefritt Samaria og et palestinsk Jerusalem.
Man krever at Israel skal gi fra seg hele Samaria og halve Jerusalem for at palestinerne skal få opprette en stat de vil gjøre til et Iranistan, en terrorstat med grenser mot tettbebygde jødiske områder i Judea og Galilea.
I stedet for å gå i rette med palestinernes løgner og hat. I stedet for å gå i rette med palestinernes krigføring og terrorisme. I stedet for å fremme krav til palestinerne, som har skapt og opprettholder konflikten: Så bygger store deler av verdenssamfunnet opp under det løgnaktige og hatefulle narrativet: Jødene er innflyttere og inntrengere, som har fordrevet araberne, okkupert landet deres og innført apartheid.
Tro det eller ei.
Løgnen, hatet, krigføringen og terrorismen – hinderet for fred
Palestinernes ledere benekter stadig at dagens jøder er etterkommere av det historiske jødefolket. De fornekter at jødene har historisk tilknytning til Israel og Jerusalem. De fornekter at Holocaust har funnet sted (deres president, Abbas, har skrevet en doktorgradsavhandling om det).
Palestinske skolebarn, på alle trinn og i alle fag, lærer at selvmordsbombere og andre terrorister er nasjonale frigjøringshelter i hellig kamp for allah. Dette er godt dokumentert.
Alle palestinere dømt og straffet for terrorisme, og familiene, deres, mottar høye månedlige lønninger fra palestinernes styresmakter – jo mer grusom ugjerningen er, dess høyere er belønningen. Dette er godt dokumentert.
Og disse blir fremstilt som uskyldige hjelpeløse offer for den grusomme og undertrykkede jødiske overmakten. Disse som altså aller helst vil «sette Palestina fri fra elven til havet»..
Vel. Jødene har fått kjørt seg i møte med noen og enhver. Det har stadig vært noen som forsøker å utrydde dem. Stadig vært noen som lyver på dem og hater dem. Slik er det også i dag. Vi har i dag til og med et internasjonalt organ som har navnet Forente Nasjoner (FN)!
Man kan bare undre seg over hva det er med jødene, Israel og Jerusalem som tiltrekker seg løgner, hat og trusselen om tilintetgjørelse..
