Claudine Aoun Roukoz, understreket at hun ikke har noe imot at Libanon slutter fred med Israel. Datteren av den libanesiske presidenten Michel Aoun ble intervjuet av Al-Jadeed TV på søndag.
Rokouz uttalte at grensetvister først måtte løses i spørsmål rundt Israel og palestina-arabiske flyktningespørsmål. Dette for å gavne den libanesiske økonomien. Etter en løsning på disse utfordringene, skulle fred med Israel være mulig.
Jeg forsvarer først Libanons interesser. Krever det at vi forblir i en krigstilstand? Jeg har ikke en ideologisk tvist med noen, men min tvist er politisk. Jeg forsvarer suvereniteten og uavhengigheten til mitt land. I dag spør vi hvem som er offeret? Det er det libanesiske folket, sa hun.
Roukoz gjentok en del av kommentarene på Twitter-kontoen sin.
Hennes synspunkter på saken ser ut til å ligne på farens.
I august uttrykte den libanesiske presidenten vilje til å vurdere fredsforhandlinger med Israel i et intervju med den franske nyhetskanalen BFM. Dette var kun få dager etter at De forente arabiske emirater signerte Abrahamsavtalen med Israel.
For to uker siden førte israelske og libanesiske tjenestemenn maritime forhandlinger ved hjelp av USA.
Samtalene i Naqoura, nær den israelske grensen, handler ikke om normalisering eller fred. De tilstedeværende tjenestemennene fikk bare autorisasjon til å diskutere det tekniske forholdet til grensen mellom landenes økonomiske soner.
Ingen av partene er i stand til å utvikle gassreservoarer i det omstridte, trekantformede området. Det strekker seg fra grensen til Middelhavet opptil 15 km i den bredeste delen. I gjennomsnitt fem til seks km bredt. Området vil være omtrent to prosent av Israels økonomiske farvann.
Wadih El Khazen, president for The Central Maronite Council, sa til Asharq Al-Awsat at «den libanesiske strukturen ikke tillater oss å gjøre mer enn det, for den libanesiske freds skyld.»
El Khazen forklarte at det var to liknende forsøk i 1982 og 1983. Disse mislyktes etter at den libanesiske offentlighetens eksplosive svar. «Libanon burde være det siste arabiske landet som normaliserer forholdet til Israel på grunn av dets særegenhet, sammensetning og splittelse.»
Kilde Jerusalem Post