«Frem til opprettelsen av staten Israel i 1948 var norsk presse preget av en heller reservert holdning til det jødiske statsprosjektet. Men under og etter krigen i 1948-1949 økte støtten til Israel. Mange lot seg imponere av hvordan israelerne klarte å stå imot overlegne arabiske styrker. Og det var ikke bare denne siden ved Israel som imponerte,» skiver Karl Egil Johansen.
«Ved 10-års jubileet i 1958 besøkte en gruppe norske journalister landet. Det de særlig fokuserte på, var hva den vesle jødiske staten hadde utrettet innafor næringsliv og kultur. Mest positive av de store avisene, Arbeiderbladet og Dagbladet. For Dagbladet gjaldt dette ikke bare egne journalister, men også kjente forfattere som skrev i denne avisa: Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas, Kåre Holt, Jens Bjørneboe m.fl,» fortsetter historie-professoren.
Vi tar med et utdrag fra en artikkel av Jens Bjørneboe trykket i Dagbladet 4. november 1967:
Israel og araberstatene – et åpent brev til norsk, radikal ungdom*
Ønsker Israel en fortsettelse av krigen? Så vidt jeg kan se, er Israel et av de få land hvis ledelse ikke høster noen som helst fordel av en pågående krig. Den eneste fordelen må være at befolkningen unngår å bli utslettet, så lenge landet kan forsvare seg militært.
Krigen i Midtøsten gjør enhver unnskyldning umulig: Moskva forsøker å hjelpe araberstatene til å oppfylle deres tydelig uttalte program: Å utrydde resten av det jødiske folket. Gang på gang er programmet blitt uttalt: Drep jødene, utslett Israel! – Selv den mest elementære innsikt i krigen i Midtøsten gir forvissning om at arabernes program ikke er en spøk, men smakløst, åndssvakt alvor. En arabisk seier over Israel ville medført de samme massakrer som Hitlers massemord for 30 år siden. Etter en arabisk seier ville ikke et spedbarn, ikke et foster i mors liv, ikke ett menneske, bli spart for de velkjente arabiske henrettelsesmetodene. De tyske gassovnene ville være de rene velferdsklinikker i sammenligning med den arabiske fremgangsmåten.
Før krigen i Midtøsten brøt ut, brakte norsk TV sendinger fra gatelivet i araberstatene, fremfor alt fra Egypt. Det var samtaler med engelsktalende arabere, og det var lyder av hylene, av blindt opphissede, uvitende, nasjonalistiske menneskemasser: “Vi vil ha krig!” – “Vi vil utslette Israel!” – “Vi ønsker krig, vi trenger krig!”
Tegninger og tekster fra den arabiske presse er verre: De viser en hatpropaganda, en voldsmentalitet, et stupid jødehat, en “antisemittisme” (araberne er jo selv semitter!) som bare munner ut i en eneste tanke: Massakrer jødene! Den arabisk-egyptiske propaganda ligger på et intellektuelt nivå, som man antakelig må gå til Sydstatenes Ku-Klux-Klan for å finne maken til.
Jeg var selv i Nazi-Tyskland både før og under krigsutbruddet i 1939. Jeg har hørt hylene fra tyske borgere: Vi vil ha krig! Vi trenger en ny krig! Drep jødene! Slakt jødene!
Dessverre husker jeg mer. Jeg husker Moskva-prosessene. Jeg husker at Sovjetunionen under sin allianse med Hitler utleverte et ukjent antall tyske kommunister og jøder til masseutryddelse og gassovner, til tortur og massakrer.
Under Hitlers herredømmet ble jødene forrådt av England. Hitler var villig til å slippe dem ut – alle som en. England hadde i årene før krigen “intet sted å gjøre av dem.” Fullastede emigrantskip ble sendt tilbake fra “Palestina”, som det den gang het, – tilbake til Hitler som løste “problemet” på sin måte. Skip lå i havnen utenfor Palestinas kyst, uten at emigrantene ble sluppet i land, de lå der til de råtnet, – på samme måte som rumenske jøder ble henrettet ved å kjøres omkring i fullstappede godsvogner på jernbanen inntil det ikke kom flere lyder ut av vognene. Flyktninger ble tilbakevist til Hitler fra en rekke andre land. De hadde ikke “papirene” i orden.
Vi så det, og vi husker det. Det er vår oppgave å huske.
Forræderiet mot Israel blir gjentatt time for time. Ved hver tale i FN..
Men denne gang lot ikke restene av dette folket å la seg slakte som lam på et alter. De er organiserte, og de har våpen. Uten dette ville de blitt massakrert på nytt, – definitivt denne gangen.
Jeg tror ikke på Vesten. Jeg tror ikke på Østen. Jeg tror ikke på FN. Jeg tror ikke på UNESCO. Jeg tror bare på hva jeg selv vet, og det er ikke til å bli særlig glad av.
I det hele fines det bare ett eneste, stort og flammende lyspunkt.. Jeg gratulerer Israel.
Til de unge radikale i dag har jeg en bønn: Vær ikke så lydige! Vær mistenksomme! Vær ulydige! De som vil “lede” dere, de lyver!
Tilbake til Karl Egil Johansens artikkel:
«Den positive holdningen forsterket seg i 1960-åra. Dels kom dette som en reaksjon på en antisemittisk bølge som gikk over deler av verden ved årsskiftet 1959-1960. Enda mei å si fikk rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961. Journalistene som dekte rettssaken i Jerusalem, satt ikke bare fokus på ugjerningene mot jødene under krigen, men også på den dagsaktuelle situasjonen og fiendskapen som den nye jødiske staten møtte i araberverden.
Seks år senere, under Seksdagerskrigen i 1967, stilte en nesten samlet norsk presse seg reservasjonsløst på Israels side. Blant andre Arbeiderbladet la alt ansvaret for krigen på araberlandene:” Vår reaksjon på den farlige utviklingen i Midtøsten på randen av krigens avgrunn, blir bestemt av en rekke arabiske statslederes oppfordring til folkemord, til å utslette staten Israel og dens befolkning i en hellig krig.”
I de store avisene holdt vennskapet med Israel seg til midten av 1970-talet. Det samme gjaldt opinionen. I en meiningsmåling i 1973, like etter Yom Kippur-krigen, svarte 78 prosent at de støttet Israel. Ingen andre land i Europa, som det finnes tall for, kom så høyt.
Flertallet av politikerne hadde også mest sympati med Israel, blant dem Kåre Willoch. I en utenriksdebatt i 1973 påpekte Willoch at et lite folk som jødene ikke kunne stole på resolusjoner og erklæringer alene. Om arabiske styrker igjen fikk rykke fram til grenselinjene før 1967, ville Israel være prisgitt sine naboer. Willoch var også kritisk til at de palestinske flyktningene skulle få vende tilbake til Israel.
Vendepunktet
Bare i småavisene til venstre, Orientering og Friheten, fantes mer kritiske synsmåter. For Friheten, som hadde vært så israelsvennlig tidligere, må en se det nye standpunktet i sammenheng med den antisionistiske linja som Sovjetunionen slo inn på i 1960-åra.
Lengst gikk SUF, Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon, som mente at Israel i sin nåværende form, som redskap for imperialismen, måtte ”opphøre å eksistere”. En som reagerte på dette, var Jens Bjørneboe. I et innlegg i Dagbladet skrev han at den holdningen en del av meningsfellene hans i andre saker hadde til situasjonen i Midtausten, gav ham en følelse av skam han aldri før hadde kjent.
Den skarpe kritikken fra Arbeiderbladet må en se i sammenheng med regjeringsskiftet i 1977, der høyrealliansen Likud, med Begin som statsminister, gjorde slutt på den israelske ”arbeiderpartistaten”. Det var lettere å kritisere Begin, og seinare Sharon, enn det hadde vært med David Ben Gurion, Golda Meir og andre fra det israelske arbeiderpartiet.
Enda lenger gjekk SV-avisa Ny Tid, som hevdet at Israel drev rasistisk terror av samme type som nazistene.
Den nye avisa på venstresida, Klassekampen, sammenlignet også det som skjedde i Libanon (1978-82) med Nazi-Tyskland. I en karikatur ble statsminister Begin tegnet som ei ufyselig rotte – et bilde av jødene som nazipropagandaen hadde gjort flittig bruk av.
Tidsskifte – fra Israel til Palestina
For småavisene til venstre var dette fiendtlige bildet av Israel ikke noe nytt. For de større avisene, derimot, representerte årene omkring 1980 et tidsskifte. I konflikten mellom Israel og de arabiske folkene i og utenfor Palestina hadde Israel tidligere blitt framstilt som David, mens araberne var i filisterhøvdingen Goliat sin rolle.
Med den økende vektleggingen av palestinernes sak snudde dette helt om. Nå var det de som ble plasserte i Davids rolle, mens Israel stod fram som Goliat. Borte var bildet av Israel i kamp mot store deler av den arabiske og muslimske verden. Tilbake stod bildet av ei hensynsløs militærmakt, som knuste alle drømmene til det palestinske folket.
I årene etter forsterket de negative holdningene til Israel seg. Eller som Vårt Land omformulerte Israels rolle i en lederartikkel i 1996: ”Fra offer til skurk”.
2000-tallet
Dagbladet markerte seg på nytt som en av de fremste kritikerne. Den sterkeste meiningsytringen var en karikatur av Israels statsminister Ehud Olmert som leirkommandant og lystmorder, tydelig påvirket av en scene i filmen Schindlers liste.
Dette skapte reaksjoner fra jøder i eller utenfor Israel. Dagbladet gjendrev all kritikken, idet de holdt frem at redaksjonen «gjenspeiler det som skjer» i konflikten.
Som andre aviser har Dagbladet opp gjennom årene gjort et utvalg av opplysninger og kilder. Og de har vinklet framstillingen på bestemte måter – fra det begeistra, israelsvennlige fram til 1970-åra, til det motsette i dag.»
Inger Hagerups dikt – Til Israel
På lidelsens glødende sletter
har Abrahams ætt vandret frem,
slekt etter slekt over denne jord
som kalles menneskets hjem.
Plaget, hånet, fornedret,
jaget fra sted til sted
bar de med seg en tusenårsdrøm
om fedrenes jord og om fred.
Selv når alt ble tatt fra dem
fikk de bevart sin sjel
i lengselens veldige ørkenrop:
Israel! Israel!
Vann kan en slå av klippen
bare en eier tro,
og fedrenes land kan gro i et sinn
som næres av tårer og blod.
En hær av usynlige skygger
erobret det sten for sten
med sine bitre og brennende bønner.
Fred være med deres ben.
Fred med den loslitte vandrer
som trasker i regn og vind
og stanset beskjedent ved hvermanns dør
og sjelden fikk slippe inn.
Fred med den edle forsker,
gammel og mild og klok,
som så på sin morder med undrende blikk
og lukket igjen sin bok.
Fred med hvert navnløst offer,
med henne eller med ham.
Vi kjente dem ikke og glemmer dem aldri.
De er vår menneskeskam.
Og fred med hver drøm som bygger
det levende Israel.
Velsignet det folk som kan tåle alt
uten å miste sin sjel.
Kilde: Utdraget fra Karl Egil Johansens artikkel er hentet fra Forskning.no. Språket er endret fra nynorsk til bokmål.
*Ordlyden i Jens Bjørneboes artikkel fra Dagbladet er modernisert.
