Bandar bin Sultan er medlem av det herskende kongehuset i Saudi-Arabia og han var landets ambassadør til USA fra 1983 til 2005. I 2005 ble han utnevnt som generalsekretær for det nasjonale sikkerhetsråd i landet. I 2012 utnevnte Kong Abdullah ham som landets etterretnings-minster.
Sultan mener Yasser Arafat begikk en forbrytelse mot palestinerne da han avviste fredsinitiativet fra Bill Clinton.
Bandar bin Sultan har tidligere uttalt at Barack Obamas politikk satt regionen 20 år tilbake. Ifølge Sultan var det Obamas politikk som styrket Russlands og Irans innblanding i borgerkrigen i Syria.
Sultan har avslørte detaljer om den siste telefonsamtalen mellom den avdøde saudiske kongen Abdullah bin Abdulaziz og Obama, der kongen fortalte Obama: «Jeg forventet ikke at jeg etter dette lange livet, ville oppleve at en amerikansk president lyver for meg.»
Mandag offentliggjorde Alarabiya.net den saudiske prinsens tale, der han kritiserer det palestinske lederskapets respons på fredsavatelene som normaliserer forholdene mellom arabiske nasjoner og Israel:
Grunnen til at jeg har bestemt meg for å tale i kveld, er de sjokkerende uttalelser fra det palestinske lederskapet. Først nektet jeg å tro det jeg hørte, men en dag eller to senere så jeg det med mine egne øyne på TV.
Det jeg har hørt fra palestinsk lederskap de siste dagene er virkelig smertefullt å høre. Dette lave nivået av diskurs er ikke det vi forventer av tjenestemenn som søker å få global støtte for sin sak. Deres overtredelse mot Gulfstatenes lederskap ved denne forkastelige diskursen er helt uakseptabel.
Men dersom vi ser saken fra et annet perspektiv, er det ikke overraskende å se hvor raskt disse lederne bruker begreper som “forræderi”, “svik” og “knivstikking”, fordi dette er deres måter å håndtere hverandre på. Gazastripens ledere [Hamas], har separert seg fra PA [Fatah/PLO] for å styre Gaza uavhengig, og anklager ledelsen på Vestbredden forræderi, mens Vestbredden ledelse anklager Hamas for det samme.
Prinsen fortelle at hans første reaksjon på det palestinske lederskapets uttalelser var sinne.
Men etter å ha tenkt igjen, ble mitt sinne til sorg og smerte. Jeg mintes hendelser jeg var vitne til knyttet til den palestinske saken fra 1978 til 2015. Det er noe alle palestinske ledere har hatt til felles gjennom historien; de satser alltid på den tapende siden, og det følger en pris med det.
På 1930-tallet satset Amin al-Husseini på nazistene i Tyskland, og vi vet alle hva som skjedde med Hitler og Tyskland. Al-Husseini ble anerkjent av Tyskland, Hitler og nazistene for å stå sammen med dem mot de allierte. Berlins radiostasjon kringkastet dette på arabisk, men det var alt han fikk. Det førte ikke noe godt med seg for palestinerne.
Beveger vi oss fremover i tid, kan ingen glemme, spesielt ikke oss i Gulfstatene, bildet av Abu Ammar [Yasser Arafat] da han besøkte Saddam Hussein i 1990 etter okkupasjonen av Kuwait. Et arabisk folk okkuperte og Kuwait, som sammen med de andre Gulfstatene, alltid hadde ønsket palestinerne velkommen med åpne armer og hatt de palestinske ledere som gjester. Likevel så vi Abu Ammar i Bagdad, omfavne Saddam. Han lo og spøkte med ham, da han gratulerte ham for det som hadde skjedd. Dette har hatt en smertefull innvirkning på alle i Gulfen, spesielt for våre kuwaitiske brødre og søstre, spesielt for kuwaiterne som bodde i Kuwait og motsto okkupasjonen.
Måneder senere, som et annet eksempel på å velge feil side, begynner kampen for frigjøringen av Kuwait og Saddam Hussein sender raketter mot Saudi-Arabias hovedstad. Det var første gang noen avfyrte raketter mot hovedstaden i Saudi-Arabia. Ikke engang Israel har avfyrt raketter mot kongeriket. Det var forresten oss som kjøpte disse rakettene til Saddam, for å støtte ham i krigen mot Iran.
Et annet sjokk fulgte da vi så villedet ungdom i Nablus danse med glede i feiringen av missilangrepet på Riyadh, med bilder av Saddam Hussein. Disse hendelsene glemmer vi ikke, men vi overså dem, ikke av hensyn til de palestinske lederne, men for palestinerne.
Fra 2011 og til denne dag, har vår kjære nabo, Egypt, og de egyptiske lederne.. holdt konferanse etter konferansen for å forene lederne på Vestbredden og i Gaza, de palestinske myndighetene [Fatah/PLO] og Hamas. Hvorfor er det slik? Hvordan kan vi uttale oss på vegne av palestinerne, og overbevise andre om å støtte vår sak, når vi selv ikke er forent, og når palestinerne er separerte seg imellom? Men historien gjentar seg, og fakta er vanskelig å ignorere. Dette er ikke første gang de har vært uenige, knivstukket hverandre i ryggen og anklaget hverandre for å være forrædere.
Kong Abdullah.. brakte Abu Mazen [Mahmoud Abbas] og hans tilhengere, og Khaled Mashal og hans Hamas-tilhengere, til Mekka for å forene dem og danne et enhetlig palestinsk lederskap for å oppnå positive resultater. De bodde på den offisielle residensen for gjester i Mekka. Se for deg dette: Den saudiske delegasjonen, ledet av avdøde prins Saud bin Faisal, og dens medlemmer: Prins Muqrin, avdøde Ghazi Al Gosaibi, Mr. Ibrahim Al-Assaf og meg selv. Vi måtte gå frem og tilbake, besøke Abu Mazen og hans gruppe på den ene siden og Hamas-delegasjonen på den andre.. Det tok halv og en halv dag før vi klarte å komme frem til en avtale som tilfredsstilte begge parter.
Så dro de for å møte kong Abdullah. Kongen sjekket det som var nedskrevet og leste det opp foran alle, og ba dem avgi løfte sitt til Gud og foran alle tilstede.. Bare noen få dager etter at de forlot Saudi-Arabia, fikk vi nyheter om at de allerede hadde gått tilbake på sitt ord og begynte å konspirere mot hverandre igjen.
Jeg tror at vi i Saudi-Arabia, som handler etter vår gode vilje, alltid har vært der for dem. Når de ba om råd og hjelp, ga vi gi uten å forvente noe tilbake, men de vil motta den hjelpen vi gir dem og ignorerer rådene våre.
Når de mislykkes, vender de tilbake til oss igjen, og vi støtte dem igjen, uavhengig av deres feil.. Jeg tror omstendighetene og tidene nå har endret seg, og jeg tror det bare er rettferdig for det palestinske folk å få vite sannheter som har blitt holdt skjult for dem.
Ifølge prins Bandar begår palestinerne igjen en stor feil, ved å vende seg til Iran og Tyrkia som sine allierte.
Hvem er palestinernes allierte nå? Er det Iran, som bruker den palestinske saken som et forhandlingskort på bekostning av det palestinske folket? Iran og Khomeini, som ønsker å frigjøre Jerusalem gjennom Jemen, Libanon og Syria? Eller er det Tyrkia, som Hamas-ledere har takket for sin holdning og støtte til den palestinske saken? Det skjedde alene fordi Erdogan kunngjorde at han kalte hjem sin ambassadør fra De forente arabiske emirater til støtte for den palestinske saken.
Som jeg har sagt før: Disse menneskene er desillusjonerte. Som allah sier: «Han vil ikke forandre et folks situasjon, før de er villige til å forandrer seg selv.» Så langt er dette utvilsomt en viktig årsak til alle de tilbakeslagene den palestinske saken har møtt.
Kilde: Alarabiya.net, 06.10.2020.
