«Problemet er Israels vedvarende okkupasjon av palestinsk land, en okkupasjonspolitikk som frarøver palestinere grunnleggende menneskerettigheter og den folkerettsstridige bosettingen på okkupert land,» heter det på Arbeiderpartiets nettside.
Arbeiderpartiet forholder seg ikke til at det ikke er, og aldri har vært, noe som heter en palestinsk stat – okkupasjon handler om at en stat tar kontroll over områder som tilhører en annen stat.
Dette landområdet var en del av det tyrkiske riket fra 1500-tallet og frem til tyrkerne led nederlag i første verdenskrig. Området bla kalt «Palestina» av britene, som lovet jødene at de skulle få opprette en suveren stat i området der de var definert som urbefolkning etter folkeretten.
Araberne var unisont motstandere av selve ideen om en jødisk stat i Midtøsten. De forholdt seg verken til folkeretten eller de andre internasjonalt anerkjente og bindende avtaler som gav jødene rett til en suveren stat i Midtøsten. Etter første verdenskrig ble flere arabiske stater opprettet i regionen: Inkludert Israels naboland Syria, Irak og Libanon. For å holde seg inne med araberne gav britene 77% av Palestina til araberne og opprettelsen av Jordan.
I 1947 foreslo FN å dele de resterende 23% i enda en arabisk stat og en jødisk stat – altså en tre-stats-løsning av Palestina. Araberne sa nei. De stod fremdeles unisont samlet i motstanden mot selve ideen om en jødisk stat i Midtøsten, helt uavhengig av områder, demografiske forhold og grenser.
Jødene opprettet den moderne staten Israel, med FNs velsignelse, i 1948. Araberne forsøkte å utslette den jødiske staten fra kartet ved angrepskriger i 1948, 1967 og 1973.
Ingen i Vesten var i tvil om at det var arabernes motstand mot ideen om en jødisk stat, som var «problemet i konflikten» – og særlig ikke det norske arbeiderpartiet, som fra den jødiske statens fødsel stod tett sammen med arbeiderbevegelsen i Israel, som var den rådende politiske aktøren.
Konflikten har ikke endret seg stort, men det norske arbeiderpartiet har endret seg betydelig.
Det historiske Palestina består i dag av Jordan, Israel og de områdene som palestina-arabere bebor og kontrollerer, men nekter å opprette en stat på – fordi de vil ha Israel og Jerusalem.
«From the river to the sea, set Palestine free», heter det i slagordet som Palestine Liberation Organization (PLO) har brukt siden slutten av 60-årene – noe som altså innebærer å sette hele det området den jødiske staten befinner seg på, fritt fra jødenes innflytelse og suverenitet.
«Okkupasjonen» handler bare om en eneste ting: (1) Palestina-araberne nekter å anerkjenne den jødiske staten Israel med Jerusalem som hovedstad. (2) Og de nekter å opprette en egen stat på de områdene de bebor og kontrollerer.
Hadde jødene fått sin vilje, så hadde palestina-araberne opprettet en egen stat for lenge siden. Etter at palestina-araberne nektet å opprette en stat på halvparten av de resterende 23% av Palestina i 1947, har de flere ganger forkastet forslag og planer fremmet for å overtale dem til å opprette en stat, senest i 2020.
«Samtidig underminerer terror og vold fra palestinske grupperinger rettet mot sivile israelere, støtten i Israel til en fredelig løsning,» heter det videre på nettiden til Arbeiderpartiet.
Ved å benytte ordlyden «palestinske grupperinger», fremstiller det norske arbeiderpartiet saken som at «volden og terroren» stammer fra perifere og mindre grupper blant palestina-araberne. Dette er misvisende. De palestina-arabiske områdene blir styrt av to ulike grupper.
Hamas kontrollerer Gazastripen. Hamas er en terrorgruppe. Det er det ingen som er i tvil om. Hamas hater den jødiske staten og har et uttalt mål om å utslette den.
Fatah regjerer på «Vestbredden», og er mer moderate.. Fatah oppfordrer til, lovpriser og belønner alle palestina-arabere som begår terror mot sivile uskyldige jødiske kvinner og barn, inkludert familiene til selvmordsbombere. De måndelige utbetalingene til alle palestina-arabere som er dømt og fengslet for terror-handlinger, og familiene deres (!), utgjør en betydelige del av de palestina-arabiske styresmaktenes budsjetter – midler som hovedsakelig består av bistand fra det internasjonale samfunnet. Norge er leder i “Giverlands-komiteen for Palestina”.
Fatah produserer skolebøker som i alle fag, og til elever på alle trinn, hyller selvmordsbombere som frigjøringshelter og religiøse martyrer døde i kampen for allah.
Fatahs leder har skrevet doktorgradsavhandling som “beviser” at jødene selv regisserte Holocaust, for å oppnå økonomisk vinning. Og at “noen hundre tusen” jøder ble slaktet i folkemordet.
Fatahs leder benekter jødenes historiske tilknytning til Israel og Jerusalem. Benekter at dagens jøder har tilknytning til det historiske jødefolket. Og påstår at Jesus var palestiner.
Den palestina-arabiske «volden og terroren» stammer altså ikke fra «palestinske grupperinger», men det er hjerteslaget i den palestina-arabiske identiteten, som hater den jødiske staten høyere enn man elsker sine egne barn. Palestina-araberne kjemper ikke for opprettelsen av en palestina-arabisk stat, de kjemper for tilintetgjørelsen av den jødiske staten med Jerusalem som hovedstad.
«Økte bosetninger gjør at det blir stadig mindre palestinsk land igjen på Vestbredden. I takt med at det blir mindre land igjen for å etablere en palestinsk stat, mister tostatsløsningen også legitimitet blant palestinerne.»
Arbeiderpartiet fremstiller det som om palestina-araberne på “Vestbredden” er i ferd med å bli trengt opp i et hjørne, og at befolkningen ikke har nok plass å leve på, og uten noen fremtid for de neste generasjoner. Dette er fullstendig misvisende. Det er mer enn nok plass til alle. Mye mer enn nok. Det er ikke det at det er liten plass, eller ikke nok plass, som er problemet; men at palestina-araberne ikke vil ha jødene i nærheten. De ønsker seg en jødefri stat – fordi de ser på jødene som innflyttere, fordrivere, undertrykkere og okkupanter i et apartheid-regime.
«Arbeiderpartiet fordømmer rakettangrepene i regi av Hamas og andre ekstreme grupper, og vi fordømmer all vold mot sivile.»
«Ødeleggelsene i, og blokaden av Gaza skaper omfattende lidelse og nød. Derfor mener Arbeiderpartiet at Israel må.. oppheve blokaden av Gaza.»
Dette er veldig merkelig. Arbeiderpartiet fordømmer altså Hamas’ forsøk på å myrde sivile uskyldige jødiske kvinner og barn, og mener samtidig at «blokaden av Gaza må opphøre»!
Den såkalte «blokaden» ble jo innført som et nødvendig sikkerhetstiltak for å forhindre at palestina-araberne på Gazastripen får smuglet inn våpen, eksplosiver og andre varer som blir brukt til å forsøke å myrde sivile uskyldige jødiske kvinner og barn!
Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at «blokaden» aldri ville ha funnet sted, dersom trusselen ikke var reell og akutt. Israelerne har ingen glede eller nytte av å forhindre og kontrollere import av varer til Gazastripen. Hva skulle det være? Bananer? Medisiner? Barneleker? Arbeidsredskaper?
Det er altså ikke «blokaden» av Gaza som «skaper omfattende lidelse og nød», for palestina-araberne. Men palestina-arabernes terrorisme mot sivile uskyldige jødiske kvinner og barn. Her trenger man ikke å være i tvil om hva som kom først, «av høna og egget».
Arbeiderpartiet mener Israel skal oppheve «blokaden» av Gaza, mens rakettene regner over tettbebygde områder i sør-Israel. Mens Iran eksporterer nye, sterkere og mer treffsikre raketter til Gazastripen. Mens styresmaktene på Gazastripen oppfordrer alle palestina-arabere til å myrde sivile uskyldige jødiske kvinner og barn. Er det mulig?
«Arbeiderpartiet støtter opprettelsen av en palestinsk stat. Vi vil ikke lenger sette en endelig avtale som premiss for å anerkjenne en palestinsk stat.»
Kommer Arbeiderpartiet til makten, sammen med SV og Rødt, og mulig SP og KRF, vil partiet gå inn for at Norge skal anerkjenne Palestina som en legitim stat. Slik Sverige har gjort.
- Det innebærer at en Arbeiderparti-regjering ikke vil kreve at palestina-araberne skal endre sin «Pay for Slay»-politikk eller endre innholdet i skolebøkene, forut for opprettelsen av en palestina-arabisk stat.
- Det innebærer at en Arbeiderparti-regjering vil støtte opprettelsen av en palestina-arabisk stat, med en leder som fornekter Holocaust og jødenes historiske tilknytning til Israel og Jerusalem.
- Det innebærer at en Arbeiderparti-regjering vil støtte opprettelsen av en palestinsk stat med styresmakter som oppfordrer til, lovpriser og belønner alle som forsøker og/eller lykkes i å myrde sivile uskyldige jødiske kvinner og barn.
- Det innebærer at en Arbeiderparti-regjering vil støtte opprettelsen av en palestina-arabiske stat med et slagord som forkynner et ønske om utslettelsen av den jødiske staten Israel.
«Norske myndigheter må utarbeide en skriftlig anbefaling til norsk næringsliv som fraråder økonomisk samkvem som støtter opp om ulovlig bosettingsvirksomhet.. Det må samtidig arbeides videre internasjonalt for å innføre omforente restriksjoner på varer som er produsert på okkupert land.»
Arbeiderpartiet er altså del av den internasjonale boikottbevegelsen, som går inn for boikott av Israel, og jødiske varer fra Judea og Samaria. Arbeiderpartiet ønsker Norge skal gå foran i det internasjonale arbeidet for å boikotte den jødiske staten. Slik også LO er tydelig på.
Sett ut fra et jødisk/israelsk perspektiver er det bokstavelig talt livsfarlig å gi en stemme til Arbeiderpartiet.
Også i kommune-valgene vil en stemme til «de røde partiene», kunne innebære betydelige vanskeligheter for både jøder og arabere. Ved å boikotte israelske varer fra Judea og Samaria, vil tusener av arabere og jøder miste arbeidsplassene sine, som gir dem mulighet til å forsørge sine barn og bidra i samfunnet på en positiv måte. Da “de røde partiene” ikke har fått flertall og kan danne en Israels-kritisk regjering, bruker de kommunestyrene for å fremme sitt engasjement for boikott av Israel. Fordømmelsen av Israel er en fanesak for Arbeiderpartiet.
