Til manges overraskelse har De forente arabiske emirater og Bahrain inngått fredsavtaler med Israel. Avtalene har skapt mye glede i Israel, men også kontrovers. Hva vil avtalene bety i praksis for Israel? Og hva med det profetiske ord? Er dette en god ting eller begynnelsen på slutten?
Emiratenes flagg lyste opp Rådhuset i Tel Aviv, og israelere spøkte på Facebook: «Hvor kan man få den beste burgeren i Abu Dhabi?» Vi er i en tid med en store endringer. For eksempel er flyreiser mellom de to landene plutselig en mulighet, takket være avtalen som er blitt til ved Trump-administrasjonens innsats. Araberne synger hebraiske sabbatssanger på sosiale medier, og Israels president her invitert Emiratenes kronprins på besøk til Jerusalem.
Hva har hendt?
I motsetning til fredsavtalene med Jordan og Egypt, inkluderer denne avtalen «normalisering» med Israel. Dette betyr at de ikke bare lover å holde tilbake på fiendtligheter, men de vil utvide vennlige relasjoner og samarbeid, på linje med slik Israel har det med europeiske land og USA.
For de som har fulgt med de siste årene, kommer ikke avtalene som en så stor overraskelse som de hadde gitt for ti eller tjue år siden. Samarbeidet mellom Israel og de arabiske statene i Gulfen har økt de siste årene, men det har ikke vært formelt, men skjult. Mange antar at flere arabiske nasjoner vil følge Emiratenes og Bahrains eksempel i nærmeste fremtid.
Fredsavtalene gjør det palestinske lederskapet rasende, idet de tolker avtalene som å svekke deres perspektiv på konflikten, deres innstilling med tanke på hva som opprettholder konflikten og deres innflytelse i forhold til hvordan konflikten bør løses.
Et viktigste aspekt ved avtalen er at Benjamin Netanyahu, som posisjonerte seg med planer om å erklære suverenitet over jødiske bosetninger i Judea og Samaria, har gått med på å legge disse planene på is. For mange er dette en lettelse, siden implikasjonene av en slik ensidig handling ville kunne få flere alvorlige følger for hele regionen. Netanyahu har ikke noe løfte om å forlate ideen.
Hillel Neuer forklarer hvem som er vinnere og tapere ved fredsavtalene:
Vinnere: Jøder og Israel. Arabere og muslimer. Alle som ønsker fred.
Tapere: Regimet i Iran og Hizbollah. PLO, Fatah, Hamas og Islamsk hellig jihad. IS. FN, som bygger opp under konflikten.
«De man mistenkte og forventet skulle hate avtalene, hater disse avtalene», sier den bestselgende forfatteren og Midtøsten-eksperten Joel Rosenberg til CBN News.
Kort tid etter at nyhetene ble offentliggjort, forklarte Netanyahu hvorfor han mener fredsavtalene er et viktig skritt fremover: «Fred er en god ting. Fred forener moderate krefter, to av de mest avanserte økonomiene i verden – Israel og De forente arabiske emirater… Vi kjemper mot Iran og de radikale kreftene som forsøker å skape kaos i Midtøsten, undertrykke mennesker, spre terrorisme. Avtalene er bra for freden, bra for sikkerheten og bra for velstanden. Jeg mener det er bra for USA og bra for Israel.»
Bibelen, profetien og fredsavtaler
Noen har spekulert i om fredsavtalene er «en avtale med døden», som beskrevet i profeten Jesajas bok (28:18). Vi vet jo at antikrist en gang vil gjøre en syv-års pakt om fred med Israel, som han senere vil bryte (Daniel 9:27). Er det dette som skjer foran våre øyne?
Når man vurderer profetier er det viktig å tenke både langsiktig og kortsiktig: Vi må huske på hva Guds Ord forteller oss om fremtiden – profetier og Guds planer, og Guds uttrykte vilje for våre liv og vår adferd.
Å søke fred er en god og riktig ting å gjøre. Det betyr ikke at disse fredsavtalene ikke kan være et springbrett til en senere utviklinge, som til slutt vil føre til «en avtale med døden». Men dette er i Guds hender, og det han har sagt vil skje, det vil komme uavhengig av noen handling fra vår side. Det ville være galt å søke å fremskynde denne profetien. Det er riktig å handle etisk i nåtiden, i tråd med Guds hjerte og vilje, selv om det på sikt skulle vendes til noe ondt av fienden.
Kong David, som skrev profetisk i så mange av sine salmer, formaner oss på denne måten:
«Søk fred, og jag etter den» (Salme 34:15).
Yeshua Messias sa:
«Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn» (Matteus 5:9).
Bibelen formidler igjen og igjen at Gud ønsker at vi skal være fredsstiftere, og gjøre vårt beste for å leve i fred med alle. Faktisk innebærer det hebraiske uttrykket i Salme 34, å løpe og jage etter fred; nesten å jakte etter freden. Kort sagt: Vi bør benytte enhver anledning til å leve i fred. Vår Gud er fredens Gud, fredsfyrsten, og vi skulle gjøre alt som står i vår makt for å etterfølge ham og ligne ham.
Det er også grunner i Skriftene til å bli oppmuntret av de nye fredsavtalene med statene i sør. Sør kan knyttes til flere positive referanser til Sheba og Dedan (områder i Persiabukta) i forhold til profeteiene om Israel i Bibelen. Et eksempel er Jesaja 60:6, og også Salme 72:10 og Esekiel 27.
Det har til og med blitt bemerket at den store apokalyptiske krigen mellom Gud og Magog, beskrevet i Esekiel 38, antyder at en koalisjon av sørlige nasjoner vil bli angrepet sammen med Israel, av stater og makter fra nord, som Joel Richardson påpeker.
Det er interessant å bemerke at omorganisering av fiendskap/vennskap og opprettelse av nye allianser i Midtøsten, er beskrevet i Daniel 11. Profetien beskriver en konflikt mellom antikrist (kongen i nord) og en koalisjon av nasjoner i sør (knyttet til kongen i sør/Egypt).
En ting er sikkert: Vi vil alle holde et øye med utviklingen av situasjonen i Midtøsten, med en Bibel for hånden. I mellomtiden, hva med den Abu Dhabi burgeren?
Kilde: One For Israel, 17.09.2020.
