Du kan kjøre fra nord til syd i Israel på 8 timer, gjennom 4 klimasoner. Jøder fra bokstavelig talt alle verdens nasjoner har vendt hjem – og blomstrer i Midtøstens eneste demokrati. Du kan se fra øst til vest på det smaleste.
Her lever jødefolket, som har blitt behandlet så grusomt i “det kristne Europa”, som annenrangs borgere i de muslimske samfunnene, forhatt av kommunister og forsøkt utryddet av nazister. Midt mellom store arabiske – og andre muslimske nasjoner som Iran og Tyrkia – som flere ganger har forsøkt å utslette dem. Og terrororganisasjoner som Hizbollah, Fatah og Hamas. Og med millioner av palestina-arabere, hvor den store majoriteten forsvarer selvmordsangrep på uskyldige sivile jødiske kvinner og barn som legitim ytring og hellig krig for allah.
Selvmordsbombere og andre terrorister blir fremstilt som idealer og martyrer i skolebøker – til alle elever på alle trinn i alle fag.
I Norge raser den politiske venstresiden og den liberale kristenheten mot den jødiske staten; idet man anklager jødene for brudd på FN-vedtak, Folkerett og Menneskerettigheter. Men ingen av disse måler palestina-araberne etter de samme parameterne.
Palestina-araberne har skapt et narrativ av hat og løgner.
Jøder, kurdere, koptere og så videre, var urbefolkning i disse områdene lenge før Muhammed samlet de arabiske stammene og underla seg regionen ved sverdet – fra 600-tallet. Om tyskerne hadde maktet å etablere “det tredje riket – med den endelige løsningen” i Europa, så hadde tyskerne hatt like lite rett til Norge, Polen, Danmark og Nederland etter 1500 år!
Jødene ble lovet et hjemland i det området som tyrkerne hadde okkupert i 500 år, og som britene gav navnet Palestina, etter at det ottomanske imperiet falt i den første verdenskrig. Den jødiske immigrasjonen til Palestina tiltok knyttet til disse folkerettslig bindende løftene, og forventningen om deres oppfylles. Nasjonalismen blomstret over hele jorden i disse dager, og arabiske stater som Syria, Irak og Libanon ble opprettet i området der tyrkerne hadde mistet makt og fotfeste.
Kurderne ble også forespeilet en kurdisk stat, men det lyktes araberne med å sette en stopper for. Jødene var bedre organisert og hadde mer politisk innflytelse. De gav ikke opp den gamle drømmen om å vende hjem til deres forfedres land, som gjennom historien hadde vært inntatt og okkupert av den ene keiseren og riket etter det andre, i 2500 år. Det har aldri eksistert noen annen stat enn den jødiske staten Israel på dette området. Aldri.
Etter press fra araberne ble den arabiske og muslimske staten Jordan opprettet på 77% av Palestina. Engelskmennene vedtok lover som begrenset den jødiske innvandringen til det som var igjen av Palestina. Det fikk, som kjent, katastrofale konsekvenser for de europeiske jødene. FN foreslo i 1947 og dele de resterende 23% opp i enda en arabisk muslimsk stat, og en jødisk stat – altså en tre-stats-løsning av Palestina. Jødene sa JA. Araberne sa NEI.
Araberne i Palestina fikk altså meget godt med land, og tilbud om mer. Men araberne stod, helt fra planene ble lansert, unisont imot selve ideen om en jødisk stat – altså helt uavhengig av områder, demografi og grenser. Det er av avgjørende betydning å slå fast, og å få med seg. Det er grunnlaget for hvordan konflikten oppstod.
I mellomkrigsårene tiltok den palestina-arabiske terrorismen mot sivile uskyldige jødiske kvinner og barn. Flere massakrer og nedslaktninger fant sted. Det ført til at jødene organiserte et forsvar mot den arabiske aggresjonen, et forsvar som var i stand til å forsvare seg. Hver eneste gang jødene drev tilbake de arabiske terroristene, skapte araberne en ny fortelling om hvordan jødene illegalt hadde innvandret, stjålet land, angrepet arabere og fordrevet dem – altså rene løgner av svart og destruktivt hat. Det er av avgjørende betydning å slå fast, og å få med seg. Det er grunnlaget for hvordan konflikten oppstod.
Jødene var fra starten av 100% tydelige på at de i utgangspunktet ønsket å leve i fredelig sameksistens med alle. Men det innebar ikke at de lot arabiske terrorister slakte sivile uskyldige jødiske kvinner og barn.
Etter at jødene, med FNs velsignelse, opprettet den moderne staten Israel i 1948, gikk flere arabiske nasjoner 3 ganger til krig mot jødene, med uttalt mål om å kaste jødene på havet og utslette staten Israel fra kartet (1948, 1967, 1973). Det er også av avgjørende betydning å slå fast, og å få med seg. Det er grunnlaget for hvordan konflikten oppstod.
Konflikten rundt Israel har bare en årsak: Arabernes løgner, hat, terrorisme og krigføring.
Palestina-araberne har også sagt NEI til ALLE de senere ulike forslagene om tre-stats-løsning Israel har sagt JA til. Palestina-araberne vil ikke ha en stat, den kunne de hatt for lenge siden. Palestina-araberne vil ha Israel og Jerusalem. Det får de aldri.
Så kan de spre så mye propaganda av løgner og hat de bare vil: Deres løgner og hat er deres verste fiende. De fornekter jødenes historiske tilknytning til Israel og Jerusalem. De fornekter Holocaust. De hevder Jesus var palestiner – lenge før ordet Palestina var oppfunnet! De er imot demokrati, ytringsfrihet, like rettigheter og individets frihet til å tenke, mene, tro, ytre og leve.
Og allikevel tror mange løgnen og stiller seg på hatets side. Etter å ha mislykkes i å kaste jødene på havet og utslette den jødiske staten i -48, -67 og -73; har palestina-araberne skapt et narrativ om jødene som illegale innflyttere, som stjal deres land, fordrev araberne, okkuperte deres land og innførte apartheid for å undertrykke araberne.
Dette er, som beskrevet ovenfor, bare løgner av hat. Konflikten har sin årsak i arabernes motstand mot en jødisk stat og deres krigføring og terrorisme for å utslette den jødiske staten. Det er for øvrig 1.5 millioner arabere som er fullverdig israelske statsborgere – de vil ikke for alt i verden bli en del av en evt. fremtidig palestinsk stat. De palestinske områdene er jødefrie, og det er livsfarlig for jøder å oppholde seg der… Det sier mye.
Alle kristne bør av hele hjertet ønske alle arabere og muslimer bare godt, selvfølgelig. Men i denne saken har palestina-araberne tatt dårlige og feile valg, og det er årsak til den konflikten som fortsatt pågår. Løsningen ligger derfor ikke i at jødene skal endre seg og imøtekomme palestina-araberne, men at palestina-araberne skifter sinn – omvender seg.
Med tanke på hvordan sunni-muslimer og sjia-muslimer er i bitre og blodige konflikter; konflikter innad i statene; at statene ikke heier frem demokrati, ytringsfrihet, normale rettigheter for bl.a. barn, kvinner, homofile, kristne og så videre; og heller ikke heier frem individets rett og frihet til å tenke, mene, tro, ytre og leve; så er det jo ikke overraskende, men allikevel en uendelig trist tragedie, mest av alt for araberne og muslimene selv. Deres løgner og hat er deres verste fiende.
Jødene er et bittelite folk med et bittelite land med en bitteliten hovedstad, som bare ønsker å få fortsette å blomstre i fred. Jødene har derfor vår fulle og hele støtte. Først og fremst fra et sekulært historisk-juridisk-politisk perspektiv, men også selvfølgelig fordi vi tror på jøden Yeshua, Guds sønn – og at Bibelen er Guds ord.
For det religiøse og politiske palestinske lederskapet er det helt legitimt å myrde sivile uskyldige jødiske kvinner og barn. Ja, man oppfordrer til det, forsvarer det og belønner det. Alle palestinere som er dømt for terrorisme mot sivile jøder får høye månedlige lønninger av de palestinske myndighetene, det samme gjør familiene deres. Ja, de oppkaller barneskolene sine etter selvmordsbombere og andre terrorister som har myrdet sivile uskyldige jødiske kvinner og barn.
Den Norske Kirke, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, LO, Fagforbundet, Kirkens Nødhjelp, KFUM-KFUK, Redd Barna, Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen støtter opp om den antisemittiske og anti-israelske palestinske propagandaen – de måler aldri palestinerne etter parametere som menneskerettigheter og folkerett. Aldri. De fordømmer aldri palestina-arabernes krigføring og terrorisme. Aldri.
Palestinerne fremstilles som hjelpeløse ofre som ikke hverken har skyld i eller ansvar for konflikten – og mordene på sivile uskyldige jødiske kvinner og barn nevnes ikke med et ord. Ikke ett ord. Heller ikke at det oppfordres til dette, lovprises, forsvares og belønnes. Ikke ett eneste ord.
Man fremstiller slik konflikten som om jødene er et hensynsløst og grusomt folkeslag, som ikke tar hensyn hverken til rettferdighet eller andre menneskers lidelser. Det er løgner av svart og destruktivt hat, uten noen som helst rot i virkeligheten.
Så sier Herren, Allhærs Gud: Om dette synes umulig for dem som i de dager er igjen av dette folket, skulle det være umulig for meg? lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud (Sak. 8:6).
Så sier Herren, Allhærs Gud: Igjen skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, alle med stav i hånden på grunn av sin høye alder. Og torgene i byen skal fylles av gutter og jenter som leker der. Så sier Herren, Allhærs Gud: Om dette synes umulig for dem som i de dager er igjen av dette folket, skulle det være umulig for meg? lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud. Så sier Herren, Allhærs Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra landene i øst og i vest. Jeg fører dem hjem; midt i Jerusalem skal de bo. De skal være mitt folk, og i troskap og rettferdighet vil jeg være deres Gud (Sak. 8:4-8).
Den dagen skal det skje at jeg gjør Jerusalem til en løftestein for alle folkeslag. Hver den som prøver å løfte den, skal bare rive seg opp. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot byen (Sak. 12:3).
Den dagen skal det skje at jeg prøver å gjøre ende på alle de folk som kommer imot Jerusalem. Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte (Sak. 12:8-10).
Den dagen skal det være en åpen kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere til å rense bort synd og urenhet (Sak. 13:1).
De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem og si: De er mitt folk, og de skal svare: Herren er vår Gud (Sak. 13:9b).
Herren selv skal dra ut og stride mot disse folkene som på stridens dag, den dagen han gikk til kamp. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem (Sak. 14:3-4a).
Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn det eneste (Sak. 14:9).
Alle som blir igjen av alle de folkeslag som drar imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å bøye seg og tilbe Kongen, Herren, Allhærs Gud, og for å feire løvhyttefesten (Sak. 14:16).
