«I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før,» skriver FN-sambandet i Norge i en artikkel fra juli 2020, publisert på deres nettside.
Man tror ikke sine egne øyne. Den moderne staten Israel ble jo opprettet med FNs velsignelse, og krigen oppstod da flere arabiske nasjoner angrep den lille sårbare nyfødte jødiske staten, med mål om utslettelse! Araberne angrep jo jødene, «som bodde i området fra før». Dette er hårreisende.
I introduksjonen til konflikten fortsetter FN-sambandet: «Siden da har konflikten vært preget av et skjevt maktforhold: et militært sterkt Israel med stor støtte fra USA på den ene siden, og et delt palestinsk folk uten en egen stat på den andre.» Dette er igjen fullstendig hårreisende. «Det palestinske folket» hadde alle de arabiske nasjonene i ryggen, tungt bevæpnet fra Sovjetunionen, og det var Israel som var truet av dette skjeve maktforholdet. Araberne angrep Israel nettopp fordi de var fullstendig militært overlegne, og helt sikre på å lykkes i sine planer om å kaste jødene på havet og utslette staten Israel.
«Det palestinske folk» har aldri eksistert. «Palestinerne» er arabere som dels bosatte seg i jødenes land fra den muslimske profeten Muhammeds dager av, og dels arabere som innvandret til jødenes land fra slutten av 1800-tallet, etter at den jødiske innvandringen tiltok og jødene satte i gang det krevende arbeidet med å kultivere landet og bygge grunnen for et moderne samfunn. «Palestinerne» fikk også forresten 77% av det britiske mandatområdet Palestina, til en jøderen stat for araberne i Palestina. Araberne i Palestina ble i 1947 også tilbudt halvparten av de resterende 23% til enda en arabisk jødefri stat, men avslo tilbudet. Avslaget var grunnlagt på den unisone arabiske motstanden mot selve ideen om en jødisk stat i Midtøsten – helt uavhengig av statens områder, demografiske forhold og grenser.
«Mange palestinere har levd under israelsk okkupasjon siden 1967,» fortetter FN-sambandet. Påstanden er bygget på den feilaktige antagelsen om at det har eksistert «et historisk palestinsk folk». Det var britene som gav området navnet Palestina, etter første verdenskrig. Inntil dette var navnet Palestina og ordet palestinere aldri brukt av jøder eller arabere. Araberne i Palestina identifiserte seg til alle tider med ulike muslimske herskere og riker som styrte og herjet i regionen. Det har aldri eksistert noe «palestinsk folk» og følgelig aldri noen «palestinsk stat».
Inntil området ble britisk mandatområde etter første verdenskrig, var området okkupert og del av det store ottomanske/tyrkiske riket helt fra 1500-tallet. Ulike arabiske krigsherrer okkuperte området fra 600-tallet og frem til tyrkerne overtok, kun avløste av en periode området var okkupert av en kurdisk krigsherre.
Det har bodd jøder i jødenes hjemland i flere tusen år. Jødene mistet selvstendighet over kongeriket Juda og Jerusalem i år 587 før jøden Yeshua, kjent som Jesus blant ikke-jøder. Jødene bevarte Israel og Jerusalem som sitt sentrum for identitet, religion og kultur. Og det har alltid levd jøder i Juda og Jerusalem, til tross for at mange, flere ganger, har fordrevet dem derfra. Ingen andre folkeslag har etablert en stat i jødenes land. Derfor er heller ikke FN i tvil om at det er jødene som er urbefolkning i området, og derfor, på det grunnlag, har folkerettslig rett til en suveren jødisk stat. Det betyr selvfølgelig ikke at arabere ikke har normale rettigheter, i Israel som i andre land, og det bor 1.5 millioner arabere i Israel som er fullverdige israelske stasborgere.
FN-sambandet tilskriver altså ikke «okkupasjonen» til opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948. De tilskriver «okkupasjonen» til 6-dagers-krigen i 1967. Etter det sviende og skamfulle nederlaget i 1948, tilspisset den arabiske retorikken seg i årene frem mot 1967. De arabiske nasjonene nektet å anerkjenne den jødiske staten, stod fortsatt unisont samlet mot selve ideen om en jødisk stat i Midtøsten og truet stadig med å kaste jødene på havet og utslette staten deres fra kartet.
Før 6-dagerskrigen sendte arabiske nasjoner sine hærer til Israels grenser, hærene som fremdeles ble ansett for å være totalt overlegne det israelske forsvaret, og militære og politiske ledere i nasjoner som Syria og Egypt truet i all offentlighet med å angripe Israel, og utslette henne. For jødene i Israel var det som om du skulle få hele nabolaget på døra, med skarpladde våpen de tidligere hadde forsøkt å utslette deg med. Det er derfor ikke mindre enn blodig urettferdig å anklage jødene for å ha startet krigen. Jødene løsnet kanskje det første skuddet, men det var for å beskytte sine innbyggere fra å bli slaktet, slik arabernes tidligere hadde forsøkt på, ledere deres truet med og hærene deres så absolutt unektelig var i stand til.
Etter krigen i 1948 okkuperte Jordan (!) Samaria, og deler av Judea og Jerusalem. Etter nok et sviende, skamfullt og fullstendig overraskende arabisk nederlag i 1967, gjenvant Israel kontrollen over disse områdene. Den som fremholder at «Vestbredden» og Jerusalem ble okkupert av Israel i 1967, skylder å legge til at området aldri har vært del av noen annen stat enn den jødiske, og at det var okkupert av Jordan fra 1948 til 1967. Det minste man kunne legge til er at områdene er omstridt, også i et folkerettslig perspektiv. Det er selvfølgelig legitimt å ha ulike meninger om den vonde og vanskelige konflikten; men å være urimelig og unnlatene er ikke legitimt i en såpass betent og følsom situasjon for en folkegruppe som like før opprettelsen ble forsøkt utryddet i Europa og fordrevet på flukt fra de arabiske nasjonene.
Over 6 millioner jøder ble slaktet i nazistenes folkemord i Europa, herunder over 1.5 millioner barn – bare fordi de var jøder. Umiddelbart etter staten Israels opprettelse i 1948 ble omkring 800.000 jøder fordrevet på flukt fra de omkringliggende arabiske og andre muslimske nasjonene. Israel ble jødenes nødhavn, araberne nektet å anerkjenne staten deres og truet med og forsøkte på å utslette den.
Når FN-sambandet er ferdig med sin introduksjon av konflikten, går de videre med å forklare bakgrunnen for konflikten: «Israel-Palestina-konflikten er først og fremst en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket. Dagens konflikt har sin bakgrunn i at europeiske jøder, siden 1880-tallet, flyttet til det et område i Midtøsten som het Palestina».
For det første er ikke «Israel-Palestina-konflikten» «først og fremst en territorial konflikt». Det er først og fremst et være eller ikke være for den jødiske staten Israel. Konflikten oppstod ikke på grunnlag av uenighet om territorier – overhodet ikke! Den oppstod utelukkende fordi britene og senere Folkeforbundet (FNs forløper) gav jøden folkerettslig rett til opprettelsen av en jødisk stat i det området de var og er urbefolkning i. Konflikten oppstod fordi araberne var unisont enige om å forkaste selve ideen om en jødisk stat, og fordi de på dette grunnlag forsøkte å utrydde Israel like etter fødselen.
For det andre oppstod ikke konflikten som en «konflikt mellom Israel og det palestinske folk». Den oppstod lenge før staten Israel ble opprettet, og lenge før araberne i Palestina begynte å omtale seg som “et palestinsk folk” – det skjedde først etter 1967. Dette vet både jøder og arabere. Ingen av partene mener konflikten oppstod etter at staten Israel ble opprettet. Araberne mener konflikten oppstod da britene, og senere Folkeforbundet og FN, gav jødene rett til å opprette en suveren jødisk stat. Jødene mener konflikten oppstod fordi araberne motsatte seg denne ideen. FN-sambandets analyse av Israels moderne historie er like fjern fra virkeligheten som erstatningsteologien er avvikende fra Jesu og apostlenes lære. Man tolker med briller hentet langt langt borte fra den konteksten man tar mål av seg å vurdere.
Det blir verre! «Hoveddrivkraften for den europeiske jødiske innvandringen til Palestina-området var sionismen. Sionismen er en ideologi og politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i det historiske Palestina.»
For det første: Den moderne sionismen, som ble grunnlagt og organisert først fra 1880-årene, var bare en av flere betydelige faktorer som beveget jødene til å vende hjem til sine forfedres land. Nasjonalismen blomstret før 1880 over hele jorden, og nærmest utallige arabiske og andre muslimske nasjoner ble opprette som følge av denne strømningen. Jødefolket var under naturlig innflytelse av denne tidsånden. Sionismen som «ideologi og politisk bevegelse» var like naturlig som at nordmenn møttes på Eidsvoll i nasjonal-romantisk beruselse. Det var forfølgelsene i «det kristne Europa», og fremfor alt forfølgelsen i den kommunistiske Sovjetunionen, som var hovedfaktoren for den tidligste jødiske innvandringen fra 1850-årene av – altså 30 år før «sionismen». Hovedfaktoren for at jødene startet å flykte til Midtøsten var den umenneskelige behandlingen de levde under i “kristne” og kommunistiske samfunn.
For det andre: FN-sambandet overser det ekstremt potente faktum, at britene og Folkeforbundet gav løfter til jødene om opprettelse av en jødisk stat. Dette var hovedfaktoren til at den jødiske innvandringen tiltok. Etter at araberne satte alle krefter inn på å motarbeide ideen, innførte britene lover som begrenset den jødiske innvandringen, noe som fikk katastrofale konsekvenser for de europeiske jødene.. Det folkerettslig bindende løftet om opprettelse av en jødisk stat i Palestina ikke overses, undervurderes eller bortforklares om man skal benevne faktorer som var drivkrefter bak «den europeiske jødiske innvandringen».
For det tredje: Igjen opererer FN-sambandet med begrepet «Palestina» og «det historiske Palestina» lenge lenge før noen araber på hele jordens overflate definerte seg selv som “palestiner”, eller definerte området som «Palestina». Området fikk navnet Palestina, første etter at britene og franskmennene hadde knust den tyrkiske ottomanen og vant kontroll over det området riket hadde okkupert i 500 år.
FN-sambandet går så langt som å definere den jødiske sionist-bevegelsen som «del av den europeiske bosetter-kolonialismen»! Slik bidrar FN-sambandet til å underbygge løgnen om at araberne er urbefolkning og jødene er europeiske innvandrende kolonister og okkupanter som slo seg ned i arabisk land, stjal det, fordrev araberne og uten legitimitet opprettet en jødisk stat. Det er ikke til å tro.
Videre i artikkelen benevner FN-sambandet flere av disse ulike betydningsfulle elementene ved historien som benevnes ovenfor, men det er jo ikke mulig å unngå. Artikkelen nevner Balfour-erklæringen fra 1917, der jødene ble lovet en egen stat i sine forfedres hjemland, området hvor jødene, og ingen andre er definert av Folkeretten som urbefolkning. Artikkel-forfatteren hopper fort og galant videre fra dette helt sentrale og folkerettslig gjeldene vedtaket, som senere ble bekreftet av Folkeforbundet. Artikkelforfatteren skynder seg tilbake til sin anti-jødiske og anti-israelske historieforfalskning:
«Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden de europeiske innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne. Situasjonen skapte konflikt mellom den jødiske minoriteten, den palestinske majoriteten og den britiske mandatadministrasjonen, og var begynnelsen på dagens konflikt mellom Israel og palestinerne.» Ord bli fattige.
Jødene var fra starten av helt tydelige på at de i utgangspunktet ønsket fredelig sameksistens med alle, på alle måter. Arabernes unisone motstand mot selve ideen om en jødisk statsdannelse gav grunnlag for en oppblomstring av arabiske massakrer og nedslaktninger av jøder i Palestina. Jødene kunne da ikke sitte stille å se på at uskyldige sivile jødiske kvinner og barn ble slaktet – igjen! Disse godt dokumenterte umenneskelige ugjerningene tvang frem opprettelsen og organiseringen av jødiske forsvars-grupper, som ble etablert for å forsvare sivile uskyldige jødiske kvinner og barn fra arabernes grusomme raseri. I likhet med alle de andre forkastelige arabiske holdninger og handlinger, overser artikkelforfatteren også den brutale og blodige arabiske terrorismen, både før og nå.
I stedet forfalsker artikkelforfatteren historien til å handle om jøders angivelige eksklusive holdninger, og jøders angivelige hensynsløse og umenneskelige fremferd overfor arabere. Det er intet mindre enn fullstendig historieløst og sjokkerende.
Artikkelen sier freidig rett ut at «de europeiske jødenes ekskluderende innflytter-prosjekt» utgjør «begynnelsen på dagens konflikt mellom Israel og palestinerne». Mer urettferdig og horribelt er det ikke mulig å fremstille historien.
Artikkelen går videre med å omtale FNs forslag fra 1947, om å dele de resterende 23% av Palestina i to nye stater, altså en tre-statsløsning; «der jødene ble tildelt 55 prosent av jorda, mens palestinerne fikk 44 prosent. Dette ble akseptert av sionistbevegelsen som et viktig førstesteg mot å overta hele Palestina. Palestinerne, som utgjorde ca. 70 prosent av befolkningen, så på forslaget som urettferdig og avviste det.»
Artikkelforfatteren reviderer historien ved å unnlate å benevne at araberne allerede hadde fått over 2/3 av Palestina til sitt land. Et område som raskt ble jøderent, og som var og er livsfarlig for jøder å oppholde seg ukritisk i. At forslaget ble «akseptert av sionistbevegelsen som et viktig førstesteg mot å overta hele Palestina», er en løgn. En løgn som avslører et svart og destruktivt jødehat. Jødene sa ja til delingsplanen, har senere sagt ja til flere delingsplaner og har selv bidratt til utarbeidelse av delingsplaner, senest i 2019.
At jødene skulle ha som en hemmelig agenda «å overta hele Palestina», innebærer jo utslettelsen av staten Jordan og motarbeidelse av opprettelsen av enda en evt. «palestinsk» stat. Jødene har aldri hverken sagt eller gjort noe som kan gi inntrykk av noe lignende.
At araberne «så på forslaget som urettferdig og avviste det», handler utelukkende om at de før 1948, etter 1948 og like inntil i dag definerer seg selv som urbefolkning og som de rettmessige historiske innehaverne av landet. De ønsker seg ikke en egen stat, det har de takket nei til utallige ganger; de vil ha Israel og Jerusalem. Og det får de aldri. Aldri. Jødene har kommet hjem for å bli. De har nå krefter til å ikke la seg utslette eller drive til vanvidd eller umenneskelighet. På en så rettferdig og human måte som overhodet mulig, håndterer jødene den voldsomme trusselen arabernes narrativ og historie innebærer i praksis.
They told us to go home. So we did.
Artikkelen går videre til å kommentere krigen i 1948: «Palestinerne hadde lite å stille opp med under krigen.» I alle verdens land og riker! Her insinuerer artikkelforfatteren at jødene bidro til, eller startet, en krig! Det er fullstendig uhørt! Fra Det norske FN-samband! Jødene forsvarte seg. Forsvarte seg mot flere arabiske hærer som angrep dem med uttalt mål om å kaste dem på sjøen og utslette staten deres!
«1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing.»
Forfatteren unnlater å legge til at over 60% av araberne som reiste, aldri så en eneste jødiske eller israelsk soldat. Forfatteren unnlater å benevne at det var araberne som angrep, at araberne i Palestina/Israel støtter og bidro aktivt i de arabiske nasjonenes krigføring; og at jødene forsvarte seg! Araberne flyktet med andre ord etter at de innså at de hadde mislykkes i forsøket på å kaste jødene på havet, og utslette den nyfødte lille sårbare jødiske staten.
Forfatteren unnlater også å nevne at omkring 800.000 jøder i den samme perioden ble fordrevet og flyktet fra arabiske og muslimske omkringliggende nasjoner. Uten eiendeler eller verdier. At de 800.000 som flyktet til Israel, var truet på livet av de 750.000 som reiste fra Israel. Israelerne var tvunget, på grunnlag av den palestina-arabiske aggresjonen og trusselen, til å ta grep som trygget livene til uskyldige sivile jødiske kvinner og barn – på samme måte som den norske motstandsbevegelsen satte inn tiltak under nazistenes invasjon under andre verndenskrig. FN-sambandet snur det hele på hodet, idet de fremstiller jødene som aggressive europeiske kolinister og okkupanter, uten legitim rett til å bebo landet og opprette en stat der.
Dersom jødene hadde rett til å emmigrere til landet, rett til å bebo landet og rett til å opprette en jødisk stat der; så er den arabiske arrgresjonen, motstanden, terrorismen og krigføringen det den i virkeligheten er; et katastofalt svik mot både arabere og jøder. Og den eneste årsaken til at konflikten oppstod og fremdeles opprettholdes.
Det er verdt å nevne at etterkommerne av jødene som ble fordrevet og flyktet fra de arabiske og muslimske nasjonen, idag utgjør majoriteten av jødene i Israel – altså ikke etterkommerne etter dem som overlevet nazismen i Europa og kommunismen i Sovjetunionen. I motsetning til slik araberne fra Palestina ble mottatt i sine arabiske brødres nasjoner, ble disse jødene omfavnet og integrert som del av den jødiske nasjonen. “Flyktninge-problemet” er altså langt mer sammensatt enn det FN-sambandet gir inntrykk av.
Vel. Dett er et kronksempel på de løgner og hat som ligger bak den massive motstanden mot den jødiske staten og det jødiske folket. Forstå det den som kan.
På FN-sambandets nettside kan vi lese: «FN-sambandet jobber for økt kunnskap om FN og internasjonale spørsmål i Norge. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig. Vi har rundt 30 ansatte over hele landet, med kontor i de største byene.»
«Våre oppgaver er å informere om FN og FNs arbeid. Å skape interesse for, og debatt om, FN og internasjonale spørsmål. Å øke forståelsen for årsaker og sammenhenger i internasjonal politikk. Å bidra til positive holdninger til solidaritet og internasjonalt forpliktende samarbeid.»
Vi skal ikke trekke FN-sambandets oppriktige ønske om å bety en positiv forskjell i tvil. Men det samme kan dessverre sies om kirkefedrene, Martin Luther og Adolf Hitler – uten sammenligning forøvrig, selvfølgelig. FN-sambandet representerer slik i utgangspunktet ikke ondskap, men er et eksempel på hvordan mennesker lar seg forlede og forføre fra sannheten.
Akkurat slik som “kristne” i Europa fulgte opp kirkefedrenes og kirkemøtenes anbefalinger og slaktet jøder i Jesu navn; akkurat slik som nazistene fulgte Martin Luthers detaljerte anbefalinger; slik bifaller og omfavner FN-sambandet det palestinske narrativet av løgner og hat.
Like oppriktig som de romersk-katolske “kirkefedrene” trodde at jødene var Jesu fiender; like oppriktig som Martin Luther trodde at jødene av Gud var viet til dom og undergang; like oppriktig som nazistene trodde jødene var skyld i alle verdens problemer; like oppriktig tror FN-sambandet at jødene er skyld i palestina-arabernes lidelser. Slik er det.
FN-sambandet står ikke alene. Bak seg har de Den Norske Kirke, Kirkens Nødhjelp, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, LO, Fag-forbundet, KFUM-KFUK, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp. Og bak disse står Kirkenes Verdensråd og Forente Nasjoner.
