Norske kristne tilhører, i all hovedsak, to ulke leirer som forholder seg helt ulikt til både Guds Ord og Israels moderne historie.
Evangeliske kristne israelsvenner
Det som kjennetegner evangeliske kristne israelsvenner er, enkelt og greit, troen på Bibelen som Guds Ord. På dette grunnlag er den kristne troen på Jesus også knyttet til Guds Ord og løfter til Israel. Når Hebreerbrevet forteller at «alle Guds løfter» får «ja og amen» ved Jesus, så tror man dette gjelder nettopp alle Guds løfter – også dem til Israel.
Når apostelen Paulus skriver at Gud er «trofast om vi er troløse,» så innebærer det en ytterligere bekreftelse på at den evige pakten Gud inngikk med Israel ved Abraham står fast til evig tid. Landet Israel er jødenes land og Jerusalem er landets hovedstad. Sentralt står Guds løfte om å velsigne «alle folkeslag» gjennom Israel. Guds Ord og løfter til Israel er altså en vesentlig bestanddel av Bibelens forkynnelse om Guds frelsesplan for alle folkeslag.
Fjerner man jødefolket, Israel og Jerusalem; så utvisker man samtidig Guds plan for å bringe evangeliet til alle mennesker, Jesu gjenkomst til Oljeberget og den påfølgende messianske tidsalder – da Jesus skal tilbes som Herre, av hele Israel og alle folkeslag, i Jerusalem.
Når Paulus understreker at paktene tilhører Israel, at Gud slett ikke har forkastet sitt folk, at Gud ikke angrer på sin utvelgelse, at Gud har forherdet en del av Israel og at «hele Israel skal blir frelst» ved Jesu gjenkomst; så knytter man dette til profetens forkynnelse om hvordan dette vil utarte seg. Man har ingen bibelsk grunn til å anta at Gud har annullert profetens forkynnelse. Ingen.
Når apostelen Peter forkynner at Jesus «skal være i himmelen inntil den tid kommer da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter,» så tro man det. Enkelt og greit.
Gjennom profetens forkynnelse er det fullstendig tydelig og klart at jødenes hjemvendelse til Løfteslandet og gjenoppbyggingen av nasjonen Israel med Jerusalem som hovedstad, er uløselig knyttet til Messias komme, opprettelsen av Den nye pakt og den messianske tidsalder – «Riket for Israel, «1000-års riket.»
Å behandle Israel – Guds øyensten – urettferdig, innebærer å være på kollisjonskurs med Gud og Guds Ord. Kampen om Israel og Jerusalem knyttes til den åndelige motstanden mot Guds frelsesplan. I forbindelse med Jesu gjenkomst vil Gud gå i rette med nasjonene fordi de har behandlet Israel urettferdig.
Evangeliske kristne israelsvenner argumenterer også for jødenes rett til Israel på et sekulært grunnlag, men den bibelske argumentasjonen står på egne ben.
Når det kommer til misjon og evangelisering blant jøder, tenker man at det som oftest er det mest hensiktsmessige å støtte opp om den jødiske messianske bevegelsens initiativ. Dette fordi erstatningsteologi og anti-israelisme gjennom århundrene har lagt grunnlaget for massiv diskriminering, undertrykkelse, tvangskonvertering, tortur, fordrivelser og folkemord av jøder i «det kristne Europa.»
Kristne tilhengere av erstatningsteologi og anti-israelisme
Erstatningsteologien og anti-israelismen har røtter i Kirkefedrenes påstander om at Gud, ved at jødene som folk ikke tok imot Jesus som Messias, har forkastet jødene og annullert både den evige pakten med Abraham og profetiene om Israel herlige fremtid. Enkelt og greit.
Resonnementet bygger på en antagelse om at Guds videre frelsesplan for alle folkeslag; Jesu gjenkomst og tiden deretter ikke innebærer at jødefolket har noen særskilt rolle knyttet til noe av dette. Man mener at Guds Ord i Det gamle testamentet ikke er gyldig uten at det direkte bekreftes i Det nye testamentet.
Et slik resonnement innebærer at f.eks. Guds pakt med Noa ikke nødvendigvis står fast – og at vi ikke har noen garanti for at Guds løfte om å ikke igjen oversvømme hele jorden er gyldig.
Med det, finnes det altså ikke noe bibelsk grunnlag for jødenes rett til Israel og Jerusalem. Og jødefolkets moderne historie og den massive motstanden tolkes ikke som oppfyllelse av profetenes forkynnelse. Enkelt og greit.
Når man argumenterer for eksistensgrunnlaget for Israel, så gjøres det utelukkende på et sekulært grunnlag, knyttet til Folkeretten.
På det samme grunnlaget argumenterer man for arabernes rettigheter til en stat, som også skal få Jerusalem som hovedstad. Man tar med andre ord til orde for en deling av både Israel og Jerusalem.
Ved en gitt tolkning og bruk av Folkeretten og Menneskerettighetene, kjøper man langt på vei «det palestinske narrativet.» Dette sammenfaller med ikke-evangeliske kristne palestinernes initiativ, som Kairos-dokumentet og konferansen Christ at the Checkpoint.
Jødene stemples som innflyttere som fordrev araberne, undertrykker dem, okkuperer landet deres og praktiserer apartheid. Slik samstemmer dette perspektivet i stor grad med den politiske norske venstresiden og Boikott-Israel-bevegelsen.
Et bemerkelsesverdig faktum
Kristne som representerer erstatningsteologien og anti-israelsimen er veldig tydelige i sin kritikk av Israel, knyttet til angivelige brudd på Folkeretten og Menneskerettighetene. Det som er høyst bemerkelsesverdig, er at disse kristne sjelden måler «palestinerne» etter de samme parametere!
Man holder jødene ansvarlige for både at konflikten har oppstått og at den opprettholdes. Og det er jødene som er i posisjon til og har ansvaret for en løsning av konflikten. Anklagene mot jødene ses sjelden i lys av den konteksten konflikten utspiller seg i – løgn, hat og motstand mot jøder og Israel:
Fra begynnelsen av var det en unison enighet blant araberne i motstanden mot ideen om en jødisk stat i Midtøsten. At «palestinerne» fikk 77% av det omstridte området til opprettelsen av den arabiske staten Jordan, innebar ingen endring på det. FN, Israel og andre betydelige aktører har etter 1948 gang på gang utarbeidet nye forslag for en to-stats-løsning på de resterende 23%. «Palestinerne» har sagt nei til alle forslag.
“Palestinernes” religiøse og politiske ledere oppfordrer til, lovpriser og belønner all «palestinsk» terror mot sivile jødiske kvinner og barn – enten det er drap med kniver og økser, å kjøre kjøretøy inn i folkemengder, selvmordsaksjoner eller annen terror. Alle «palestinere» som er dømt for slik virksomhet belønnes med betydelige månedlige utbetalinger av det «palestinske» lederskapet – familiene deres mottar det også.
Skolebøkene og undervisningen på alle trinn og i alle fag, lovpriser og hyller selvmordsbombere som frigjøringshelter og hellige martyrer for allahs sak.
«Palestinernes» ledere fornekter gjerne Holocaust, fornekter jødenes historiske tilknytning til Israel og særlig Jerusalem og fornekter at dagens jøder virkelig er etterkommere av det historiske jødefolket. «Palestinernes» president har skrevet doktorgradsavhandling om at under en million jøder (ikke over 6 millioner) døde under nazistenes folkemord, og at jødene selv arrangerte Holocaust, for å oppnå økonomisk vinning!
Dette er offentlige godt dokumenterte fakta. Det er bemerkelsesverdig hvordan kristne tilhengere av erstatningsteologien og anti-israelismen nærmest ikke over hode tar hensyn til disse fakta når man vurderer og uttaler seg om konflikten.
Jødene i Israel kritiseres altså på grunnlag av gitte tolkninger og bruk av Folkeretten og Menneskerettigheten, men «palestinerne» måles ikke etter de samme parameterne.
Den jødiske messianske bevegelsen i Israel advarer på det sterkeste mot erstatningsteologiens og anti-israelismens teologi og praktiske følger.
Konklusjon
Uenigheten består i om hvorvidt man tror at Guds Ord i Det gamle testamentet har gyldighet, eller ikke.
Uenigheten innebærer at man enten tolker jødenes hjemvendelse, opprettelsen av den moderne staten Israel og den massive motstanden; som oppfyllelse av profetier i Guds Ord i Det gamle testamentet, eller ikke.
Uenigheten innebærer at man enten argumenterer for jødenes rett til å vende hjem og opprette staten Israel, med Jerusalem som hovedstad, ut fra Guds Ord i Det gamle testamentet, eller ikke.
Uenigheten medfører to helt ulike sett med forventninger knyttet til hva som vil skje ved Jesu gjenkomst – enten knytter man dette scenariet til Guds Ord, i Det gamle testamentet, eller ikke.
Enten spiller jødefolket, Israel og Jerusalem fortsatt en sentral rolle i Guds frelsesplan, eller så gjør de det ikke.
Det er også et bemerkelsesverdig fakta at man enten måler begge parter i konflikten etter de samme parametere, som Folkerett og Menneskerettigheter, eller ikke.
