KOMMENTAR: «Kristne palestinerne utfordrer oss til å ta et kraftig oppgjør med alle former for teologi og bibelbruk som (bevisst eller ubevisst) bidrar til å legitimere okkupasjonspolitikken. Her har kirken et særlig ansvar. Forholdene er nå blitt så kritiske at den verdensvide kirke må reagere, slik vi gjorde mot de kirkene som i sin tid støttet apartheidideologien og begrunnet den teologisk,» skriver internasjonal leder for Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy.
Som preses for biskopene i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, advarer Agøy mot å tro på Bibelen. Noe av det første Fykse Tveit uttalte offentlig etter å ha blitt innsatt som preses tidligere i år, var å advare mot «såkalte evangeliske kristne,» som «leser Bibelen som en bekreftelse på at det er Guds vilje at jødene skal få tilbake Det hellige landet.»
«Denne koblingen av politiske interesser og kristendom er en farlig kombinasjon,» uttalte lederen for biskopene i Den norske kirke til Aftenposten.
Det Agerøy og Fykse Tveit gjør; er å advare mot Gud og å advare mot Bibelen. Lite annet i Bibelen er tydeligere og enklere å forstå enn Guds løfter til Israel gjennom den unilaterale evige pakten Gud inngikk med Abraham:
Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes. Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham» (1.Mos.12).
«Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie… Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat..» (1.Mos.15).
«Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt. Jeg vil være Gud for deg og for dine ætlinger etter deg. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan-landet, gir jeg deg og din ætt som eiendom til evig tid; og jeg vil være deres Gud» (1.Mos.17).
Fykse Tveit, biskopene i Den norske kirke og internasjonal leder for Mellomkirkelig råd advarer altså mot evangeliske kristne som tror på de evige løftene Gud har gitt til Israel. Koblingen mellom troen på Guds Ord og praktisk etterlevelse, defineres som en farlig kombinasjon. Agøy sidestiller kristne som tror på Guds evige løfter til Israel med dem som støttet den sørafrikanske apartheidpolitikken.
«Nå handler det om den kristne tros integritet,» så en kristen palestiner nylig til meg, skriver Berit Hagen Agøy på nettsiden til Kirkeuka for fred.
Sannelig handler dette om den kristne tros integritet. Om den kristne troen skal fortrenge og fornekte så enkle og tydelige tekster som de evige løftene til Abraham – løfter hele den videre Bibelfortellingen bygger på; hvordan skal den kristne troen med noen rett argumentere for andre Bibelteksters gyldighet? Om ikke Guds løfter til Abraham og Israel skal være gyldige; hvilke av Guds løfter til noen andre skal da kunne stå seg imot tidens tann?
Ved å fortrenge og fornekte Guds Evige Ords gyldighet, foretar disse røstene et prinsipielt hermeneutisk og teologisk valg som i virkeligheten annullerer Guds Ords troverdighet på generelt grunnlag. Jeg har til gode å lese en bibelsk fundamentert teologisk begrunnelse for at Gud har annullert eller forkastet sine løfter til Abraham.
Fykse Tveit advarer mot koblingen mellom kristen tro og politiske interesser. Men blander ikke Fykse Tveit og Agøy den kristen troen med politiske interesser når de argumenterer teologisk mot Israels politikk, idet de omtaler den som okkupasjon og apartheid?
Kobler ikke Fykse Tveit, biskopene i Den norske kirke og Agøy kristen tro og politiske interesser når de stiller seg på palestina-arabernes side, som krever landet fra «elven til havet» med Jerusalem som hovedstad?
Advarselen om å koble kristen tro til politiske interesser gjelder altså bare «såkalte evangeliske kristne» som «leser Bibelen som bekreftelse på.. Guds vilje.» Og ikke for kirkelige ledere og biskoper som hverken er evangeliske eller leser Bibelen som bekreftelse på Guds vilje.
Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid ikke at disse skarpskodde akademiske teologene annullerer og forkaster Guds evige løfter til Israel – det har jo den såkalte kirken gjort helt fra de såkalte kirkefedrene og de såkalte kirkemøtenes dager. Og Martin Luther stod ikke tilbake for noen av dem, men la et godt teologisk grunnlag, med solide praktiske anbefalinger, for nazismens folkemord.
Det mest oppsiktsvekkende er hvordan disse røstene ser ut til å være opptatt av folkerett og menneskerettigheter – men ved sine ensidige anklager mot jødene i Israel fullstendig fortrenger og fornekter det palestina-arabiske lederskapets holdninger og handlinger, som vel også skulle vurderes etter disse parameterne?
La oss kort se på elementer ved konflikten som tydeliggjør palestina-arabernes betydelige bidrag til hvorfor konflikten oppstod og hvordan den opprettholdes. Dette er tema som disse røstene ikke engang benevner i sammenheng med sine massive ensidige anklager mot jødene i Israel. Påstanden er at jødene okkuperer palestina-araberne land og – tilsynelatende fullstendig urettferdig, unødvendig og grunnløst – undertrykker dem i den jødiske apartheid-staten.
- Jødenes drøm om en egen stat skjøt fart ved at FN gav dem lovnader om en stat. Dette i sammenheng med at flere arabiske nasjoner ble opprettet i regionen, etter det ottomanske rikes nederlag i første verdenskrig. Araberne i og utenfor det britiske mandatområde «Palestina» motsatte seg ideen. I takt med at den legitime jødiske innvandringen tiltok, økte den grusomme palestina-arabiske terroren mot sivile uskyldige jøder i «Palestina.» Arabernes motstand handlet ikke overhodet om områder og grenser knyttet til opprettelsen av en jødisk stat; men mot selve ideen om en suveren jødisk stat i Midtøsten. Jødene har fra denne tid av og inntil i dag stadig sagt ja til ulike forslag om opprettelse av enda en palstina-arabisk stat; palestina-araberne har sagt nei til alle. Jødene var helt fra starten av helt tydelige på at de ønsket fredelig sameksistens med alle mennesker, både innenfor og utenfor statens grenser.
- Umiddelbart etter at den moderne staten Israel var opprettet i 1948, slo flere arabiske hærer seg sammen for å utslette den bitte-lille nyfødte jødiske staten. Angrepet handlet ikke om områder eller grenser for den jødiske staten – dette var ikke engang fastlagt den gang – motstanden var alene grunnlagt på selve ideen om en suveren jødisk stat i Midtøsten. Jødene forsvarte seg tappert, drev tilbake de arabiske hærene og vant krigen. Men Jordan, som få år tidligere var blitt opprettet på 77% av «Palestina,» okkuperte Samaria og områder i Judea, inkludert Jerusalem. Samaria ble etter dette en jødefri sone, livsfarlig for å jøder å bevege seg inn i. Deler av Samaria hadde ellers vært områder det hadde vært naturlig for jøder å bosette seg i, men okkupasjonen satte en effektiv stopper for dette. Om ikke okkupasjonen hadde funnet sted, hadde det altså vært legitimt og naturlig for jøder å bosette seg også i disse områdene. Men de ble, som Jordan, fullstendig jødefritt.
- Etter 1948 flyktet over 800.000 jøder fra arabiske og andre muslimske områder de gjennom århundrene hadde vært bosatt i. Jødene i de muslimske områdene var annenrangs borgere, men hadde det allikevel langt bedre der enn i «det kristne Europa.» Nå forandret situasjonen seg: Mange jøder ble fordrevet uten mulighet til å få med seg hverken eiendeler eller verdier. Andre rømte i frykt for den økende undertrykkelsen og forfølgelsen. Majoriteten av jødiske borgere i Israel i dag er etterkommere av disse flyktningene fra Midtøsten, altså ikke etterkommere av dem som overlevet nazismen og kommunismen. Israel ble en nødhavn for jøder som gjennom århundrene var undertrykket og forfulgt av kristne og muslimer, og nazister og kommunister.
- Frem mot 1967 ble den arabiske retorikken stadig skarpere. Det bygget seg opp spenning knyttet til at araberne på nytt ville samle seg for å kaste jødene på sjøen og slette staten Israel fra kartet. I 1967 angrep flere arabiske hærer Israel med dette som offentlig uttalt mål. Som ved et mirakel drev jødene de arabiske hærene tilbake og vant krigen. Jordans okkupasjon av Judea, Samaria og Jerusalem opphørte og Israel fikk kontroll over disse områdene.
- Men hatet mot jødene og motstanden mot Israel eskalerte. I 1973 angrep flere arabiske hærer Israel igjen, med samme mål om utslettelse. Men Israel vant igjen. Etter dette vokste Israel til å bli en militær stormakt som ingen nasjoner siden har våget å angripe. Jerusalem ble proklamert som Israels evige og udelelige hovedstad.
- Nå skiftet motstanden form, og ble ikke bare en arabisk sak, men en hovedsak for alle muslimske nasjoner. Gjennom propaganda og medier ble løgnene om jødene og hatet mot Israel gjentatt for alle muslimer i alle nasjoner. Den palestina-arabiske terroren ble organisert og utførte stadig hyppigere grusomme og utspekulerte angrep på sivile jødiske kvinner og barn. Jøder også utenfor Israel ble mål for terrorisme. Selvmordsaksjoner ble et populære virkemiddel – og et helt legitimt virkemiddel i palestina-arabisk religion og kultur. Uskyldig jødisk blod farget busser, restauranter og gater.
- I 2005 tvangsflyttet Israel alle jøder på Gazastripen og gav palestina-araberne selvstyre. Terrorgruppen Hamas vant det demokratiske valget og tok kontroll over Gazastripen. Tusenvis raketter har blitt sendt mot tett befolkede områder i Israel. For tusener av jødiske barn er hverdagen på skole, i barnehage og hjemme preget av alarmene som gir dem 10 sekunder på å komme seg til et bombesikkert rom. Israel måtte sette inn tiltak knyttet til Gazastripens grenser for å forhindre import av våpen og terroraksjoner.
- Etter flere bølger med selvmordsaksjoner over hele Israel, der busser og restauranter ble farget av blodet fra sivile jødiske kvinner og barn; satt Israel også inn tiltak knyttet til palestina-araberne på «Vestbredden.» Det ble bygget et grensegjerde og opprettet check-points. Disse tiltakene viste seg å være effektive og antall vellykkede selvmordsaksjoner ble kraftig redusert. Bare i 2019 avslørte israelsk etterretning 590 terroraksjoner planlagt av palestina-arabere mot jøder.
- Både de religiøse og politiske palestina-arabiske lederne oppfordrer til og hyller selvmordsaksjoner og annen terrorisme som en hellig legitim frigjøringskamp. Dette gjelder både dem som defineres som ytterliggående og de moderate. Gjennom politikken «Pay for slay» bruker palestina-arabsike styresmakter bistandsmidler fra Vesten til å belønne hver eneste palestina-araber dømt og fengslet for terrorisme. Fangene og familiene deres mottar betydelige månedlige utbetalinger for de bestialske ugjerningene. Størrelsen på belønningene øker i takt med hvor horrible ugjerninger er. Slik ikke bare legitimerer myndighetene drap på sivile jødiske kvinner og barn, men legger også et godt grunnlag for at kulturen innarbeides i hele det palestina-arabiske samfunnet. Selvmordsbombere og andre terrorister hylles som religiøse hellige martyrer og barneskoler og andre institusjoner oppkalles etter selvmordsbombere som har myrdet sivile jødiske kvinner og barn.
- At dette hatet og disse holdningene er godt innarbeidet i den palestina-arabiske kulturen blir svært synlig ved at skolebøkene – på alle trinn og i alle fag – oppfordrer barna til terrorisme og hyller selvmordsbombere som religiøse martyrer og frigjøringshelter.
- Til slutt klan det nevnes at det er ordinært å fornekte Holocaust blant palestina-araberne. Det samme gjelder for å fornekte jødenes historiske tilknytning til Israel, og særlig til Jerusalem. Denne kulturen innebærer også påstanden om at jødene av i dag ikke har noen tilknytning til jødene fra gammel tid. Dette er så anerkjent og utbredt at palestina-arabernes president har skrevet en doktorgradsavhandling som fornekter Holocaust.
Følger man med i uttalelser fra preses og biskoper i Den norske kirke, og andre kirkelige overhoder i organisasjoner tilknyttet denne Den norske kirke – som Mellomkirkelig råd, Norges kristne råd, Kirkens nødhjelp og KFUM-KFUK – så er det aldri noen som benevner disse aldeles grusomme og udiskutable faktaene. Konflikten fremstilles ensidig, som et resultat av jødisk innvandring, jødisk fordrivelse av arabere, jøders okkupasjon av arabisk land, jøders undertrykkelse av arabere og så videre. Tiltak satt inn av Israel for å beskytte livene til sivile jødiske kvinner og barn defineres som å gjøre Israel til en apartheid-stat.
Aldri blir det palestina-arabiske lederskapet målt etter parametere som folkerett eller menneskerettigheter. Palestina-arabernes hat og holdninger, krigføring og terrorisme, har angivelig ingen relevans for konflikten. “Pay for slay” politikken, skolebøkenes innhold eller Holocaust-fornektelsen omtales ikke – til tross for at dette er allmenn kjent og svært godt dokumentert.
Palestina-araberne blir fremstilt som uskyldige ofre, uten noen mulighet til å påvirke situasjonen.
Bibelens etikk blir brukt som et politisk virkemiddel for å fordømme Israel. Bibelen anvendes som grunnlag for å angripe og fordømme jøder – slik det har vært gjort gjennom århundrene. Sannelig, det er ikke noe nytt under solen.
«Kirkeuka skal støtte alle som vil fastholde internasjonal lov og respekten for menneskerettighetene,» kan man lese videre på Kirkeukas nettside. Det er altså slik at det å fastholde internasjonal lov og respekt for menneskerettighetene ikke overhodet anses å være aktuelt knyttet til selvmordsaksjoner, oppfordring til selvmordsaksjoner, lovprisning av selvmordsaksjoner, belønning av selvmordsaksjoner, å oppfordre barn til selvmordsaksjoner eller påstand om at selvmordsaksjoner er til allahs ære. Ingenting av alt det svarte og grusomme hatet det oser av i den palestina-arabiske kulturen nevnes når Den norske kirkes øverste åndelige ledere torpederer jødene med løgner.
«I løpet av Kirkeuka kan vi vise at det ikke handler om å velge mellom å støtte Israel eller Palestina, men å ta avstand fra urett og være solidariske med dem som kjemper for rettferdighet for alle,» står det. Det ser ut til at det er mer enn Guds Ord og Løfter til Israel disse røstene annullerer og opphever, etter eget forgodtbefinnende; det står da vitterlig i Bibelen at du ikke skal lyve.
