Av hensyn til å avgrense temaet og skrive en fremstilling som kan leses av flest mulig travle hverdagsmennesker, informerer ikke artikkelen om hvordan jødene er blitt kastet ut og fordrevet fra nasjon til nasjon, fra område til område, og ofte plassert i egne gettoer – gjennom århundrene i alle de kristne rikene og nasjonene.
Artikkelen tar for seg kirkefedrenes jødehat, hvordan kirkemøtene implementerte hatet i praktisk kristendom, reformatoren Martin Luthers jødehat, og hvordan dette til sammen la grunnlaget for og gav legitimitet til nazistenes jødeutryddelsesprogram.
Det nye- og Det gamle testamentet
Betegnelsene «Det nye testamentet» og «Det gamle testamentet» etablerte seg omkring år 200 etter Kristus.
Betegnelsen Det nye testamentet har som forutsetning at det finnes et gammelt testamente.
Kirkefedrene og kirkemøtene
Begrepene Det nye- og Det gamle testamentet ble til og kom i bruk på samme tid som kristentroens sentrum gradvis ble flyttet fra Jerusalem til Rom – til den romersk katolske kirken, som ble offentlig religion i det store romerske riket på 300-tallet.
Den romersk katolske kirke førte en bevisst, offentlig uttalt og organisert politikk for å skape avstand og skille mellom jøder og kristne, og mellom jødisk tro og kristen tro, i det enorme romerske riket.
Denne politikken er en tydelig markør for at sete for den kristne troen ble flyttet fra Jerusalem til Rom – fra det opprinnelige jøde-kristne bibelske opphav, til den senere romersk-katolske tradisjonen.
Politikken ble internalisert i “kristen” tro og “kristen” praksis ved (a) kirkefedrenes skrifter og (b) kirkemøtenes resolusjoner.
Kirkefedrene har fått sitt navn av ettertiden, fordi de har formet «den kristne tradisjonen», ved sine teologiske skriftlige arbeider.
Kirkemøtene samlet flere hundre kristne ledere fra hele det romerske riket og omsatte kirkefedrenes teologi til vedtatte sannheter, politikk og kristen praksis.
Kirkefedrene og kirkemøtene stod altså bak hvordan samfunnet ble regulert; fordi kristendommen ble den offentlige religionen i det store romerske riket. Kirkefedrenes teologi og kirkemøtenes videreføring av disse ideene fikk enorm praktiske betydninger for alle borgere i Europa – inkludert jødene.
Erstatningsteologien
Kirkefedrenes Israel-teologi har av ettertiden fått navnet «erstatningsteologi».
Erstatningsteologien antar at jødene og nasjonen Israel har utspilt sin rolle i Guds frelsesplan. Guds har trukket tilbake sitt Ord og sine løfter som følge av at jødene som folk ikke antok Jesus som Guds lovede Messias. Guds Ord og løfter til Israel blir annullert, åndeliggjort og overført til kirken, det nye gudsfolket.
Jødene er som folk og nasjon ikke lenger del av Guds Frelsesplan.
Og her kommer delingen av et nytt og et gammelt testamente inn som noe av betydning i denne sammenhengen:
Ved å dele Bibelen inn i et gammelt- og et nytt testamente, fikk leseren inntrykk av at Skriftene i Det gamle testamentet var å anse som gamle og ikke aktuelle på linje med bøkene i Det nye testamentet.
Men det er ikke i nærheten av å være bibelsk. Bibelen forklarer utelukkende at det er Lovpakten ved Moses som er «gammel» – altså ikke Skriftene og de andre paktene. Dette ville jo for eksempel innebære at Guds pakt med Noa, med løfte om å ikke oversvømme hele jorden igjen, var gammel, utgått og ikke lenger gjeldende. Det finnes overhode ikke grunnlag for slike påstander, verken i Det nye- eller Det gamle testamentet.
Apostlene forkynte utelukkende at «den gamle pakt» er Lovpakten inngått ved Moses. Paktene med Abraham og David omtales ikke som gamle. Aldri. Tvert imot, så er profetenes forkynnelse om Messias og Den Nye Pakt uløselig knyttet sammen til disse paktene – slik det også tydelig fremgår av Evangeliene i Det nye testamentet. Jesus er jo Messias, og garantisten for velsignelsen Gud gir løfter om i Abrahams-pakten, og gjennom Israel videre til alle folkeslag. Jesus Messias er jo også den lovede kongen i Davids-pakten, som er konge i et evig rike – og som også skal styre over alle folkeslag. Alle Guds løfter, får ved Jesus sitt ja.
Disse feilaktige antagelsene var grunnlaget for erstatningsteologien, som ikke bare var teorier, men som også fikk grusomme praktiske konsekvenser. Kirkefedrene definerte jødene som Jesu drapsmenn, skyldige i en utilgivelig synd – og jødene skulle derfor kollektivt diskrimineres, utstøtes og lide i hele det romerske riket. Og slik ble det.
Jødene i kirkefedrenes skrifter
Mange regner Justin Martyr (ca. år 100-165) som den som med stor teologisk tyngde innførte erstatningsteologien. Justin var en anerkjent bibeltolker og så på jødene som et ubotferdig folk og som fra naturens side var disponert for vantro. Han utelukket muligheten for at jødefolket kunne komme frem til omvendelse og tro på Jesus som Messias. Han gav også jødene skylden for Jesu død. Som følge av dette hadde jødene for all tid tapt sine bibelske rettigheter, og Det gamle testamentets løfter var overført til kirken. Justin mente til og med at jødenes land tilhørte de kristne.
Tertullian (160-230) fremholder i sin avhandling «Mot jødene», at Gud har forkastet jødefolket og erstattet dem med kirken. Kirken gjorde jødefolket og Det gamle testamentet overflødig.
Origenes (ca. år 185-254) var en annen av de mest betydningsfulle kirkefedrene. Han mente ødeleggelsen av Jerusalem og forvisningen av jødene var Guds vitnesbyrd om at jødene ikke lenger var hans folk. «De vil aldri komme tilbake til sin tidligere tilstand. For de har begått en forbrytelse av det mest ugudelige slag ved sammensvergelsen mot menneskehetens frelser.» Origenes mente jødene hadde tatt livet av Jesus og at det for denne forbrytelsen ikke fantes noen forsoning, ingen ettergivenhet eller tilgivelse.
Kristendommen ble innført som offentlig religion i det store romerske riket i år 321. Like etter dette befalte keiseren at all forretningsdrift skulle opphøre på Soldagen – Soldagen erstattet sabbaten, som ble overholdt av Jesu, apostlene og de første kristne. Slik ble søndagen de kristnes helligdag. Denne beslutningen var et ledd i keiserens bestrebelser med å skille de kristne fra jødene; de kristnes gudsdyrkelse fra jødenes.
I kirkemøte i Nikea i 325 ble bestemmelsen forankret i kirkens tro og praksis. Kirken var nå organiserte i områder hvor det var innsatt biskoper. Alle biskopene i det romerske riket ble innkalt til kirkemøte i Nikea. Keiseren omtalte jødene som «forurensede uslinger» og jødedommen som «en ond og pervers sekt.» «La oss ikke ha noe som helst med jødene å gjøre. De er våre motstandere, og vi må sørge for at vi ikke lenger ha noen ting til felles med disse parasittene som har tatt livet av vår herre.»
For å markere at man ville skille de kristne fra sine jødiske røtter forandret man tiden for de kristnes feiring av Jesu død og oppstandelse. For å forsikre seg om at dette skulle fungere etter sin hensikt endret man også navnet på feiringen. Dette er grunnlaget for at vi ennå i dag feirer påske på en annen tid enn Jesus, apostlene og de første kristne – ved jødenes feiring av pesach.
I sitt innlegg under møte i Nikea holdt keiseren frem at det var uverdig at denne feiringen skulle sammenfalle med jødenes feiring av utgangen av Egypt. Slik fikk den romerske kalenderen fortrinn foran den kalenderen Jesus, apostlene og de første kristne forholdt seg til.
Ved påsketider oppildnet kristne embetsmenn kirkemedlemmer til å storme de jødiske kvarterene med klubber. Mange jøder ble slått i hjel. Det ble en årlig påsketradisjon å trekke en jøde inn i kirken og påføre ham en rekke slag foran alteret. I en av disse seremoniene berettes det om at en fremstående adelsmann tok føringen og stakk ut øynene på den vantro jøden. Hans brødre fra synagogen hentet kroppen hans i kirken og gravla han.
Keiser Konstantin satte raskt ut i livet en rekke resolusjoner/edikter rettet mot jødene. Et sentralt mål var å forhindre jøder og kristne å be sammen.
Kirkefedrene, som var satt til å være kirkens åndelige ledere, fortsatte å nøre opp om jødehatet. Hilarius av Poitiers (291-371) skrev at «jødene er et forrykt folk som er forbannet av Gud til evig tid.»
Gregorius av Nyssa (ca. år 335-394) var biskop i Kappadokia og erklærte at «jødene er et ondskapsfullt folk som hater godhet.»
Kirkefaderen Johannes Chrysotom (345-407) fikk enorm innflytelse i «øst-kirken.» Han var klokkeklar på at de kristne hadde erstattet jødene som Guds folk: «Dere er blitt satt i deres sted.» Prekenene hans, som ble regnet som standardlesing blant de kristne, var gjennomsyret av jødehat. Særlig i «de åtte refsende prekenene mot jødene,» kom dette til uttrykk. Han beskyldte jødene for å være «morderiske, onde, grådige og umoralske forbrytere.» Han la ikke skjul på sitt jødehat: «Jeg hater synagogene … jeg hater jødene …»
I en av prekenene sine uttrykker Chrysotom seg slik: «Ikke nok med at synagogen er et horehus og et teater – den er også en røverhule og et losji for ville dyr. Ikke en eneste jøde har Gud kjær … de er besatte av djevelen. Deres utsvevelser og drukkenskap sørger for at de har manerer som minner om grisens. De tar livet av hverandre og lemlester hverandre.»
I en annen preken uttrykker han seg slik: «Jødene er de mest verdiløse av alle mennesker … De tilber djevelen, religionen deres er en sykdom. Jødene er de stinkende drapsmenn av Kristus, og det finnes ikke noen tilgivelse for å ha tatt livet av Gud, ikke noen overbærenhet eller nåde. Kristne behøver ikke engang å holde opp med sin hevntørst, og jøden er nødt til å leve i tjenerforhold for resten av sitt liv. Gud har alltid hatet jødefolket, og det er pålagt enhver kristen – det vil si: Det er enhver kristens soleklare plikt – å hate jødene.»
Det ble forventet av jøder som trodde på Jesus å si ifra seg alt jødisk og ta opp i seg de nye tradisjonen som kirken hadde etablert. Generasjoner av kirkeledere og teologer godtok senere denne tragiske læren, som i senere tid har fått navnet erstatningsteologien. Bibelens egne ord ble glemt og omtolket av krikens lærere og ledere, og folket fulgte etter.
Den kanskje mest berømte og anerkjente kirkefaderen er Augustin (ca. år 354-430). Han forsterket sine forgjengeres syn på og holdninger til jødene. Særlig kom dette tydelig til uttrykk i «Traktat mot jødene». Her skriver kirkefaderen at jødene bare har livets rett fordi de skal «være et vitnesbyrd om sin egen urett og om vår sannhet. La dem leve blant oss, men la dem lide og uavbrutt bli ydmyket.»
Jødene i kirkemøtene
I kirkemøtene skulle jødeproblemet bli en hovedsak. Kirkemøte i Elvira i år 306 utstede blant annet forbud mot at jøder og kristne skulle spise sammen.
Kirkemøte i Orleans i år 538 utstede forbud mot at jøder skulle få oppholde seg på offentlige steder under påskefeiringen.
Kirkemøte i Toledo i år 681 påbød at jødiske bønnebøker og Talmud skulle brennes.
Kirkemøte i Trullanum i år 692 forbød jøder å oppsøke kristne leger.
Frem til kirkemøte i Nikea i år 787 måtte jøder som ville bli kristne sverge på at de ikke skulle hold sabbaten, for å få ta del i nattverden. I noen tilfeller måtte de også spise svinekjøtt i kirkemedlemmers nærvær.
Kirkens hat mot jødene fikk grusomme konsekvenser gjennom hele middelalderen. Under det første korstoget til Israel i 1096 ble tusener av jøder slaktet på den veien korsfarerne dro på gjennom Europa. Dette foregikk over et halvt år og man regner med at omkring halvparten av den jødiske befolkningen i Tyskland og Frankrike ble utryddet. Mange jøder ba en siste bønn om å få ta livet av sin kone og sine barn, for å spare dem for den lidelsen det var å bli korsfestet av korsfarerne.
Til tross for at korsfarerne var en samling av kriminelle, anså de seg selv som hellige utsendinger fra pavekirken og Gud. Paven hadde lovet dem syndenes tilgivelse og evig liv; i tillegg til at all gjeld til jødiske kreditorer skulle bli slettet. Slik gikk det til at pavekirken fikk villedet så mange tyver, mordere og voldtektsmenn til å vie år av sine liv til denne saken. Som en ekstra bonus fikk korsfarerne pavens tillatelse og velsignelse til å tilegne seg jødenes verdier og eiendeler. Korsfarerne var frie til å myrde jøder og voldta kvinnen og døtrene deres, uten å få noe annet enn pavens absolusjon og evig liv. Pavekirken kunne iverksette en slik praksis fordi den var en forlengelse av den tradisjonen kirkefedrene hadde grunnlagt ved sine anerkjente teologiske arbeider: Jødene var Guds og kirkens fiender.
Et konsil i 1179 forbød jøder å vitne mot kristne i rettsaker.
I 1215 kom 1000 utsendinger fra kirken sammen for å ta stilling til hva som skulle være kirkens offisielle holdning til jødeproblemet i det store romerske riket. Et edikt utformet under konsilet erklærte at kirken fortsatt ville støtte den aggressive politikken ovenfor jødene. Dette skulle komme til å bli kirkens anbefaling til sine medlemmer, adferdsmønstre som skulle vedvare helt frem til nazistenes jødeutryddelse-program. Ediktet erklærte at alle jøder var tvunget til å bære «skammens merke», en særegen klesdrakt som skulle fortelle kristne at de var jøder. Bekymringen for at jøder og kristne skulle inngå seksuelle forhold til hverandre var hovedårsaken til at disse bestemmelsen ble tatt. Noe konsilet omtalte som «en forbannet sammenblanding».
Da Adolf Hitler kom til makten utnyttet han dette gamle kirkelige ediktet til å påby alle jøder å bære «det gule merket», en Davidstjerne som pekte dem ut som mål for henrettelse. Strategien bak å skille jøder fra den kristne befolkningen var allerede innarbeidet av kirken.
Konsilet i 1215 besluttet også at jødene måtte betale tienden til kirken. Også på dette området banet kirken vei for nazistenes praksis. Hitler innførte en lov i 1933 som gav hjemmel for at alle jøder ble fratatt sine offentlige embeter over natten. Hitler satte i praksis ut pavekirkens jødehat på en systematisk, målrettet og effektiv måte.
Konsilet i Oxford i 1922 besluttet å nekte jødene å bygge synagoger.
Kirkemøte i Breslau i 1226 fattet vedtak om å presse jødene sammen i gettoer.
Et senere rådsmøte i Basel, vedtok at jøder ikke kunne oppnå akademiske grader ved universitetene.
Under den spanske inkvisisjonen blomstret jødehatet opp under kong Ferdinand og dronning Isabella. Jødene hadde lenge vært under et voldsomt press til å konvertere til den romersk-katolske kirkens tro. De jødene som gjorde det, ble hatet både av sine egne og av kirken. Mange fortsatte å praktisere jødedom i hemmelighet.
Inkvisisjonen ble iverksatt av kirken som mottok sin autoritet fra paven – han som den romersk-katolske kirken regner som Guds stedfortreder på jorden. Formålet var å rense kirken fra vranglærere. To dominikanermunker ble utnevnt til å lede inkvisisjonen fra 1480. Jøder som nektet å bekjenne Jesus som herre, ble torturert om og om igjen inntil de enten bekjente eller døde. Tusenvis av jøder ble utspent på pinebenken og utsatt for den groveste tortur. Handlingene ble utført av prester som hevdet at torturen utelukkende var en respons på Guds kjærlighet til mennesker.
I 1483 ble inkvisisjonen utvidet og nådde et nivå som jødene ikke skulle komme til å oppleve maken til, før andre verdenskrig. Den nye lederen for inkvisisjonen, Thomas de Torquemada, fikk trykket en håndbok for hvordan man skulle avdekke jøders identitet, og hvordan man kunne påføre dem enda mer intens lidelse ved bruk av ild og nåler på pinebenken. Torturen pågikk fra slutten av det femtende århundre og helt frem til første del av det attende århundre.
Reformasjonen og jødene
Det var ikke bare den romersk katolske kirke og de ortodokse kirkesamfunnene som førte denne djevelske tradisjonen videre. Reformatorene tok ikke noe oppgjør med denne tradisjonen, tvert imot. Under reformasjonen av pavekirken i Tyskland i det sekstende århundre la Martin Luther grunnlaget for nye bølger av forfølgelser, fordrivelser og nedslaktninger. Det er få som har hatt en slik påvirkning på protestantisk tro som Martin Luther. Da jødene ikke omfavnet hans reformerte kristendom, vendte også han seg mot dem. Hans hevngjerrighet og vulgaritet gav rom for anti-jødiske tekster som Adolf Hitler og nazistene senere brukte for å legitimere sitt utryddelses-program. I traktaten, «Om jødene og deres løgner» (1543), kan vi blant annet lese følgende:
«La meg gi dere mitt oppriktige råd:
For det første burde deres synagoger settes i brann, og det som ikke vil brenne, skulle dekkes av jord så ingen noensinne vil være i stand til å se en eneste kullsvart rest eller sten av dem. Dette skulle gjøres for å ære Gud og kristendommen. På den måten blir det mulig for Gud å oppfatte at vi er kristne …
For det andre burde husene deres ødelegges og jevnes med jorden.
For det tredje burde bønnebøkene deres og Talmud tas fra dem. Disse bøkene formidler alvorlig gudsbespottelse og er fulle av avgudsdyrkelse, løgner, forbannelser og blasfemi.
For det fjerde må rabbinerne deres gid forbud mot å undervise under trusel om dødsstraff.
For det femte skulle pass og muligheter for å reise være absolutt forbudt for jødene. La dem holde seg hjemme.
For det sjette skulle de forhindres fra å forlange ågerrenter. Det er av denne årsaken – som jeg allerede har nevnt – at jødene har stjålet og tilregnet seg fra oss alt de eier. Den eneste måten de er i stand til å tjene til livets opphold på, er ved å beregne ågerrenter.
For det syvende burde de unge sterke mannlige og kvinnelige jøder gis pisker, økser, spader, rokk og tein. Da blir de i stand til å tjene til livets daglige brød i sitt ansikts sved, slik det sømmer seg for Adams barn. Vi bør drive dovenpeisene ut av vårt system.
Dersom vi imidlertid frykter at de kunne komme til å skade oss personlig – eller våre hustruer, barn eller tjenere, eller vårt kveg og så videre – så la oss benytte den samme kløkt; det vil si landsforvisning, slik som de andre nasjonene, for eksempel Frankrike og Spania, Bøhmen og flere andre har gjort. Vi bør gjøre opp med dem for det de har utsuget fra oss, og når vi har foretatt en rettferdig fordeling, driver vi dem ut av landet for all fremtid.
For å oppsummere dette, mine kjære fyrster og adelsmenn som har jøder på deres enemerker, dersom dette mitt råd ikke behager dere, så kan dere finne på noe som er bedre. På den måten kan vi bli befridd fra denne ulidelige, djevelske byrden – jøden.»
Kristen teologi og praksis legger grunnlaget for nazistenes utryddelses-program
Kirkefedrenes teologiske skrifter og kirkemøtenes implementering av fedrenes løgner og hat, medførte hensynsløse, systematiske, gjennomgripende og vedvarende diskriminering og undertrykkelse, forfølgelse og fordrivelser, og nedslaktningen av jødene i Europa – særlig etter at denne varianten av kristendommen kom i førersete fra 300-tallet.
Jødene ble gjennom århundrene forvist og fordrevet fra nasjon til nasjon, fra område til område, og ofte plassert i egne gettoer – i alle de kristne rikene og nasjonene.
Fire hundre år etter Martin Luthers uttalelser skulle de ondsinnede ordene fra den anerkjente kristne reformatoren bli satt ut i livet, i hver minste detalj. Da nazistene fylte opp sine utryddelsesleirer med jøder, var det ganske enkelt på kirkefedrenes, pavenes og Martin Luthers varmeste anbefaling. De satt fyr på synagoger, hjem og skoler. De ribbet jødene fra alle sine verdier og eiendeler, innskrenket deres tilværelse, satte dem til slavearbeid og myrdet dem – over 6 millioner.
Hitler selv regnet seg som en from katolikk, og da han undertegnet en pakt med den romersk-katolske kirken i Roma, kom han med denne uttalelsen: «Jeg fortsetter rett og slett den romersk-katolskes virksomhet.»
Adolf Hitler fikk sin utdannelse på en kristen skole. Og i boken han skrev om sin politiske agenda skriver han at han anser seg som en katolikk, og at han alltid vil komme til å gjøre det. I sitt indre bar han med seg de antijødiske «sannhetene» som kirkefedrene, pavene og Martin Luther hadde foret det kristne Europa med gjennom århundrene. Derfor beordret han sine landsmenn og medsammensvorne å utrydde jødene uten det minste tegn til anger eller skyldfølelse; de var Guds medarbeidere.
I den travleste perioden av jødeutryddelsen ble det beordret at de jødiske barna skulle kastes inn i kremeringsovnene, uten at de var gasset i hjel på forhånd. Barna ble kastet inn i levende live, og skrikene fra mødrene deres kunne høres langt utenfor leirene.
Under etterkrigsoppgjøret og rettssaken i Nürnberg etter krigen, fikk en tysk nazigeneral spørsmål om hvordan det var mulig for det tyske folket å utrydde seks millioner jøder på en systematisk måte. Tyskerne var jo blant de mest opplyste og dannede i verden! Generalen svarte slik: «Jeg er av den oppfatning at det ikke er mulig å unngå et slikt resultat når læresetningene blir forkynt gjennom flere hundre år; at jødene ikke engang er menneskelige.»
Arven fra kirkefedrene skilte Jesus og apostlene fra deres jødiskhet, og Adolf Hitler fremstilte Jesus selv som den største jødehateren: «Kristus var den største tidlige krigeren i kampen mot verdens fiende – jødene,» lød det i propagandaen til Hitler.
Ennå i dag skiller mange kristne Jesus fra hans jødiske identitet, og tilhørighet til det jødiske folk og jødenes land – Israel. Disse forholder seg til jødene som et teologisk dilemma, og spørsmålet om jødene som et perifert og ullent spørsmål det er vanskelig å finne svar på ut ifra Bibelen.
Kilder:
- John Hagee, Til forsvar for Israel (Agape forlag 2007)
- Don Finto, Ditt folk er mitt folk (Prokla-Media 2007)
