Av Shany Lousky-Levy, Jerusalem Post 19.05.2020.
Forrige fredag markerte palestina-araberne «Nakba», som de gjør hvert år for å minnes «katastrofen» – grunnleggelsen av staten Israel. Dette særlig knyttet til palestina-arabere som flyktet, etter at de arabiske nasjonene hadde lidd nederlag i krigen de startet for å utslette den nyfødte staten Israel i 1948.
Ifølge offisielle data fra FNs Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East, fra begynnelsen av 1950-tallet, tok UNRWA på seg for å løse behovene til rundt 750.000 palestinske flyktninger, til tross for at dette tallet var diskutabelt. FN-koordinatoren regnet med 427.000 palestina-arabiske flyktninger Israel på den samme tiden, hvorav 360.000 trengte hjelp.
Vet du hvor mange jøder som ble fordrevet eller flyktet fra arabiske land i kjølvannet av den samme krigen i 1948? 850 000. Selv om det i 1948 allerede eksisterte et FN-byrå hvis rolle var å beskytte og hjelpe flyktninger (UNHCR), ble det opprettet et nytt og eksklusivt flyktningbyrå for palestina-arabere (UNWRA).
Årsaken var det enorme presset de arabiske landene stod for i FN, med det formål å udødeliggjøre flyktningkrisen som en del av kampen mot staten Israel.
Dette til tross for det faktum at en forskningsrapport fra Institute of Palestinian Studies i Beirut, dokumenterer at flertallet av de palestina-arabiske flyktningene, omtrent 68%, forlot sine hjem uten å ha sett en eneste israelsk soldat.
Antallet palestinske flyktninger øker voldsomst med årene, og i dag utgjør gruppen 6,5 millioner mennesker, spredt mellom Vestbredden, Gazastripen, Jordan, Libanon og Syria, ifølge UNRWA.
I motsetning til andre flyktninger, blir statusen til palestinsk flyktning videreført som en arv fra generasjon til generasjon. Dette trekket er enestående, og en strategi for å hindrer enhver mulighet for en pragmatisk løsning.
Dette er en nøkkelen til å forstå historien: Israels fiender hadde aldri til hensikt å hjelpe disse flyktningene med å overvinne sin elendighet.
For å fullt ut forstå hvor absurd dette er, må man kjenne til den parallelle historien om de jødiske flyktningene fra arabiske land. I 1945 bodde det omkring en million jøder i Midtøsten. Bare noen få år senere var det bare noen få tusen igjen.
Israel uavhengighetserklæringen i 1948 førte til at flere hundretusener jøder ble fordrevet og flyktet fra nasjonene i Midtøsten. Mange flyktet i nattens mulm og mørke, med kun en bylt med klær på ryggen. All eiendom og alle verdier ble etterlatt. Fra da av og til slutten av 1960-tallet ble stadig flere jødiske samfunnene utvist og fordrevet, andre ble tvunget til å forlate stedene de hadde levd i gjennom generasjoner, på grunn av myndigheters innføring av nye anti-jødiske lover og systematisk maktmisbruk.
Min far, født i Marokko, var en av dem. Høsten 1963 ble han varslet om at han måtte forlate Marokko umiddelbart fordi myndighetene var i ferd med å arrestere ham.
Uten forhåndsvarsel ble han smuglet til Frankrike av Misgeret (en underjordisk organisasjon som handlet på vegne av Mossad), og derfra kom han til Israel. Min far omfavnet aldri sin status som flyktning, men ble en del av det samfunnet han kom til.
I likhet med sine venner viet han seg til å ta sin skjebne i egne hender, i et land fullt av flyktninger – noe som utgjør grunnlaget for Israels opprettelse og videre blomstring.
Han ventet ikke på at noen skulle bygge ham et sted som han kunne kalle sitt hjem, og han ba heller ikke noen om at han selv eller hans etterkommere skulle beskyttes og tas vare på.
La oss ikke minimere lidelsene til 850.000 jøder som med tvang ble rykket opp med sine røtter, fra sine hjem og samfunns etter 1948.
Etter syv tiår er «Nakba» utviklet seg til en fortelling om evige flyktninger, som blir brukt som en spydspiss i kampen mot selve eksistensen av den jødiske staten Israel.
Israels kritikere, motstandere og fiender krever full retur-rett for de 6.5 millionene «flyktningene» – noe som vil innebære at Israel opphører å eksistere som en jødisk stat.
